Skip navigation

Tag Archives: norge

Problemet med «Stem Rødt!» som løsning på det skisserte fascismeproblemet — altså at den norske korporasjonseliten okkuperer asiatiske land i et dusin år uten å nedlate seg til å fortelle folket hvorfor — er at Rødt dessverre tilhører den første av disse gruppene:

Man kan jo sammenligne de intellektuelle som tenker at staten og militæret aldri kan gjøre noe galt og lyve om det mens de gjør det og etterpå, med de intellektuelle som tenker staten faktisk er istand til å gjøre grufulle ting — ref: Nazi-Tyskland og holocaustet mot jødene — og så se hvilken av disse gruppene som best forsto og beskrev sin samtid. Det tenker jeg kan være en interessant prosjektoppgave på histfil (HF) om en ti års tid, når krigen enten er vunnet av korporasjonseliten eller demokratibevegelsen.

Svaret gir seg dog likevel selv. Vi trenger ikke vente i ti år.

Afghanistankrigen handler om det første påstått eksterne angrepet på et NATO-land som fikk utløst Artikkel 5 (én for alle, alle for én) — og det handler om 9/11 og de 100% hemmelige bevisene for at Afghanistan hadde noe som helst med angrepet å gjøre.

Rødt ser for seg at USA-ledelsen ikke er istand til å gjøre noe skrekkelig galt og lyve om det. Holocaustet mot muslimene er konsekvensen, og dette må stanses nå!

dirty-natoland-600

Reklamer

Et nettsted om kriminalpolitikk fra Universitetet i Oslo har nå publisert en «Ukens spalte» om politiets upopulære forbud mot å ytre seg mot pels i deler av Oslo sentrum. Innlegget retter kritisk søkelys mot politiets svært betenkelige og repressive praksis overfor en utpekt politisk aktivistgruppe.

Spalten

Uke 23

Når ytringsfriheten håndteres som ordensproblem

av Rune Ellefsen og Kari Weille Rekdal

Etter tidligere diskusjoner om ytringsfrihet, blant annet i forbindelse med Dagbladets offentliggjøring av Mohammed-tegningene, er det uttrykt bred enighet i Norge om at ytringsfriheten er en viktig og grunnleggende rettighet i et moderne demokrati, og at det skal mye til før den kan begrenses. Politiet i Oslo ser imidlertid ut til å være av en annen oppfatning. Ved flere anledninger i høst og vinter er dyrevernere blitt anholdt, bortvist, ID-sjekket og bøtelagt for å ha delt ut løpesedler med argumenter mot pelsdyroppdrett og mot salg av pels, i nærheten av pelsbutikker i Oslo sentrum.

I Aftenposten Aftens artikkel «Forbudt å demonstrere mot pels» (18. mars i år, s. 24) bekrefter politiadvokat Kai Spurkland at Oslo-politiet nå nedlegger forbud mot å ytre seg mot pels innen en radius av 250 meter fra Oslos pelsbutikker. Nærmere enn dette risikerer en arrestasjon og bøter. I praksis betyr dette at store deler av Oslo sentrum blir forbudssone for pelsmotstandere. Politiet sier at 250-metersonen er en del av de nye retningslinjene som er utarbeidet spesielt for å håndtere personer som ytrer seg kritisk til pels i Oslo.

Som en reaksjon på det stedlige ytringsforbudet og de uvanlige retningslinjene har aktivister delt ut løpesedler i Oslo sentrum til forsvar for ytringsfriheten, en ytringsform som politiet igjen har stoppet med henvisning til 250-meterssonen. Hvilke andre politiske grupperinger møtes med slike særregler og alvorlige begrensninger på retten til å ytre sine oppfatninger? Politiets inngripen framstår her som politisk kriminalisering av en utvalgt gruppes lovlige engasjement, og ikke som en normal forvaltning av politimyndighet. Amnesty International har bedt politiet om en redegjørelse for den nye praksisens rettslige grunnlag, noe Amnesty begrunner med at politiets bestemmelser her er såpass spesielle at de bør undersøkes nærmere.

Pelsbutikker driver lovlig næringsvirksomhet. På linje med andre lovlige virksomheter må også pelsbransjen tåle at enkeltpersoner eller grupper er uenige i den virksomheten de driver, og at de offentlig uttrykker det og forsøker å informere offentligheten om disse synspunktene. Uenighet og kritikk av denne typen har for eksempel tobakksindustrien måttet leve med de siste tiårene. Spørsmålet blir derfor hva slags hjemmel politiet påberober seg når de ilegger visse grupper forbud mot å ytre seg i sentrale deler av Oslo. Hva ønsker politiet å oppnå ved å prioritere ressurser til å motarbeide den alminnelige ytringsfriheten på denne måten?

Politiets fortolkning og håndhevelse av Grl. § 100 er i dette tilfellet særdeles underlig. En politiadvokat ved Oslo politidistrikt skriver i et brev til en av de omtalte aktivistene at politiet ikke lenger vil tillate demonstrasjoner utenfor pelsforretninger, fordi politiets plikt til å verne om ytringsfriheten her kommer i konflikt med plikten til å ivareta ro og orden samt å verne om lovlig virksomhet. Mener politiet virkelig at ro og orden forstyrres om noen deler ut løpesedler i nærheten av en pelsbutikk, og at dette representerer en så alvorlig trussel mot lovlig virksomhet at Grunnloven må vike? Politiadvokaten skriver avslutningsvis i brevet: «Uavhengig av om en markering holdes innenfor de rammene som politiet setter eller ikke, vil politiet gripe inn og anmelde klare ordensforstyrrelser og handlinger som fremstår som skremmende/plagsomme/hensynsløse overfor andre.» Hvordan kan Politiet for ramme alvor mene at fredelig utdeling av løpesedler mot pels og for ytringsfrihet er så skremmende, plagsomt eller hensynløst overfor andre at det må forbys?

Som kjent er en av politiets oppgaver å opprettholde «ro og orden”. Fredelig utdeling av løpesedler representerer verken uro eller uorden, og uavhengig av politiets nye definisjoner må løpeseddelutdeling være langt innenfor ytringsfrihetens grenser. Retten til å ytre seg fritt er forankret både i Grunnlovens § 100 og i Menneskerettighetskonvensjons artikkel 10. Begrensninger i retten til å ytre seg krever et særlig rettsgrunnlag. Det er vanskelig å se at Oslo-politiets henvisning til opprettholdelse av ro og orden her representerer et slikt særlig rettsgrunnlag.

Hensynet til særskilte næringsinteresser kan ikke få legge premisser for hvor ytringsfriheten skal gjelde. Å definere yttergrensene for ytringsfriheten i Norge kan og skal ikke være politiets oppgave. Slike avgjørelser må tas på et høyere plan i et demokrati, og angår hele samfunnet. Denne saken handler derfor ikke om å være for eller mot pels og pelsdyroppdrett, men om det prinsipielle i hvorvidt eller når enkeltpersoners eller gruppers ytringsfrihet kan begrenses, og om hvem som eventuelt skal vurdere og foreta en slik begrensning. Ytringsfrihet innebærer at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker eller som vi er uenige i. At Oslo-politiet behandler ytringsfrihetens grenser som et ordensproblem, ligner mer på praksisen i land vi ikke vil sammenligne oss med.

Den begrensningen av ytringsfriheten som politiet i Oslo foretar i tilfellene over, står ikke i forhold til de fredelige handlingene som forbys. Er dette en akseptabel standard for framtidens ytringsfrihet i Norge? Vi synes absolutt ikke det. Hva tenker justisminister Knut Storberget om opprettelsen av soner hvor visse politiske ytringer er forbudt?

Rune Ellefsen er rettssosiolog og vit.as. ved IKRS. Kari Weille Rekdal er jurist og filolog.

———————————

Her er min korrespondanse med Amnesty Norge om forbudssonen i Oslo sentrum.

Torstein Viddal 4. mars kl 01.12:

I KORTE TREKK: Lørdag 27. februar 2010 ble 4 dyrevernaktivister og 3 ytringsfrihetsaktivister bortvist fra hele Oslo sentrum av en politipatrulje i Skippergata. Vi hadde da delt ut løpesedler (1) som handlet om retten til å dele ut løpesedler utfra ytringsfriheten og Grunnlovens § 100. Politiet gjorde ingen forskjell på folk som delte ut løpesedler, folk som filmet og folk som bare snakket med politiet. Vi som ikke delte ut løpesedler fikk aldri svar på hva vi hadde gjort galt, eller altså hva vi ikke hadde lov til å gjøre innenfor forbudssonen (2) i Oslo sentrum (bl.a Karl Johans gate). Kunne jeg filme eller ta bilder på Egertorget?

Polititjenestemannen argumenterte med at det var «noen år siden» Grunnloven ble laget, og at nye lover og forskrifter nå hadde forrang. Han ville ikke svare på om forskriften om forbudssonen (Oslo sentrum) var i strid med § 100 (ytringsfriheten). Han ville heller ikke opplyse om hvor denne forskriften var å finne, dens nummer etc.

MER INFO:

1) Kopi av løpeseddelen.
https://viddal.files.wordpress.com/2010/02/ytringsfrihet-a5-f27.pdf

2) Korrigert kart.
Kartet på løpeseddelen har inntegnet for små forbudssoner. De korrekte sirklene med diameter 500 meter er tegnet inn her:
http://farm3.static.flickr.com/2721/4322592773_0c0155caa7.jpg

3) Adresse til video.
http://www.youtube.com/watch?v=sJ5GM4JeV2Q

4) Kontaktadresser og telefon. […]

5) Adgang til høyoppløselig videooriginal (på forespørsel).

**

Kristin Rødland Buick 4. mars kl 10.05:

Hei Torstein
Takk for henvendelsen din. Dersom dette er tilfelle, finner vi politiets fortolkning og håndhevelse av ytringsfrihetsparagrafen besynderlig. Det kan ikke være slik at særskilte næringsinteresser skal kunne legge premissene for hvor i Oslo ytringsfriheten skal gjelde. Bedriftene kan selvsagt bestemme hva som skal være tillatt innenfor egne lokaler og rett utenfor inngangsdøren til egne lokaler. Det kan imidlertid ikke være slik at pelsnæringen med hjelp av politiet skal frata ytringsfriheten til personer som er i mot bruken av pels, og at dette skal gjelde innenfor en radius på 250 m flere steder i det offentlige rom i Oslo.

Mvh
Kristin Rødland Buick
Nettredaktør / Web editor
Amnesty International Norway
+47 950 850 83

Nettside: http://www.amnesty.no
Blogg: http://blogg.amnesty.no
Twitter: http://twitter.com/Amnesty_Norge
Facebook: http://facebook.com/AmnestyNorge

**

Torstein Viddal 4. mars kl 12.22:

Hei Kristin!

Vel, sånn er det nå i alle fall. Sånn oppleves det på gaten, og det fremgår også av filmen.
Lager dere en sak om det på Amnestybloggen?

**

Kristin Rødland Buick 8. mars kl 15.22:

Hei Torstein
vi har dessverre ikke mulighet til å skrive en sak om dette for verken bloggen eller nettsidene nå.
Beklager det. Men jeg tar vare på kontaktinfoen din.

Mvh

Kristin Rødland Buick
Nettredaktør / Web editor
Amnesty International Norway
+47 950 850 83

Nettside: http://www.amnesty.no
Blogg: http://blogg.amnesty.no
Twitter: http://twitter.com/Amnesty_Norge
Facebook: http://facebook.com/AmnestyNorge

Oslo har nå vært over en grad varmere i 8 år på rad.

I og med at mange i den hjemlige klimadebatten ville ha skreket opp, fektet med armene og erklært at vi var inne for en ny istid dersom Oslo for første gang i vår levetid hadde vært over en grad kaldere i 8 år på rad, føler jeg for å rope et lite varsku om det motsatte: Oslo har i 2009 for 8. år på rad vært over en grad varmere enn normalen, og dette har aldri før inntruffet mens noen av mine lesere har levd.

Nå har jeg og meteorologene rett nok bare tall for Blindern tilbake til 1937, og enkelte av dere er kanskje eldre enn dette, men her er i alle fall resultatlisten for tiårene så langt:

  • 1930-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1940-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1950-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1960-tallet: Ingen år med over 6,7°C
  • 1970-tallet: 2 år på rad med over 6,7°C
  • 1980-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1990-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 2000-tallet: 8 år på rad med over 6,7°C

(Fra 1989 til 1990 og 1999 til 2000 var det rett nok 2 år på rad med over 6,7°C.)

Og faktisk er 9 av de 10 årene på 00-tallet over én grad varmere enn normalen. Unntaket er 2001, som bare var 0,4 grader varmere enn normalen. Uten dette unntaket, ville alle de 11 årene fra 1999 til 2009 vært over én grad varmere.

Så kan man selvsagt innvende at det ikke spiller noen rolle om disse varme årene forekommer på rad og rekke; at det kan skjule seg inntil fem år for hvert tiår som er varmere enn 6,7°C, bare at disse ikke kommer på rad. Men slik er det ikke; det er i hovedsak snakk om enkeltår for hvert tiår før 1970.

Legg til dette at de varmeste 30 påfølgende månedene i den samme perioden fra 1937 var 2,1 grader varmere enn normalen og løp fra juli 2006 til desember 2008, og du får et rimelig klart bilde av en tydelig oppvarmingstrend for de lange løp og de lange periodene.

De såkalte klimaskeptikerne ynder jo å hyle til hver gang det faller litt snø i Oslo eller kvikksølvet faller under 10 eller 20 kuldegrader over en dag eller to. Men dette er VÆR, folkens, ikke klima. Klima er de lange linjenes vitenskap, og i det lange løp blir det uvegerlig varmere i hovedstaden.

I snitt var de 8 årene 1,5 grader varmere enn normalt, og tiåret som sådan var også 1,5 grader varmere enn normalt. Det varme nittitallet var til sammenligning bare 0,7 grader varmere enn normalt.

Det er derfor jeg sier «Farvel Norge». Det er allerede på fremmede hænder.

prekestolen

Farvel Norge
Av Peter Wessel Zapffe

Redaktionens opdrag, interviewet med gamle «Tinde-Jørgen», faldt noget anderledes ut end oprindelig tænkt. Jørgens teser er både utidsmæssige og i høieste grad omstridelige. Vi har allikevel ikke villet forkaste manuskriptet. Også det mest umulige har undertiden sin mission.

«For å begynde in medias res, kjære Jørgen, – hvordan mener du man bedst kan lette adkomsten for flest mulig til de tindepartier i vort land, som endnu, reiselivsmæssig sett, er underutviklet område?» «Hvadbehager?»
«Jeg mener strøk hvor turisten kan risikere å støte på ting som ikke er omtalt i brochyrerne. Holder du på selvbetjeningskojer eller større hoteller? Sverger du til veianlæg, jernbane, kabelheis eller tandhjulstunneller-som middel til å frakte de flest mulige ind til hjertet av vore alpine herligheter?»
«Hjerter skal helst ikke utsættes for organisert tungtrafik. Indtil 1910 var det kanske en opgave at «åpne Fjeldet». Idag gjælder det tvertimot å lukke det lille som er igjen. De aller siste reserver. Ikke for virkelige venner. Men for alt som heter ingeniører og restaurantforbund.»
«Du mener fredning?»
«Fredning er et avgjort onde i forhold til urørt natur, likesom vakcinen er det i forhold til selvfølgelig sundhet. Men dette valg foreligger ikke længer. Nu kan bare fredning redde oss fra Die norwegische Apparatlandschaft. Jeg sier det på tysk.»
«Du tænker på kraftlinjer og slikt?»
«Jeg tænker på tilsviningen av hele Norge. De vakreste steder har vi allerede sparket tilside for å skaffe tomter til valutafabrikkene, høifjelds- og «høilids»-turisthotellene. Betongkassene kalder sig Solfonnstølen og Tyrinutsæter for å lokke til sig asfaltromantikerne; de får snart lære at «sætervolden» er en parkeringstundra og de «landlige dufter» blir ordnet av hotellets avfalds-laviner, som velter ut av turistseparatoren nedentil, mens sølvet blir tappet høiere oppe.»
«Vel vel,» sa vi formildende, «det kan skorte litt på kulturen iblandt, og travelheten gjør sit og det gjælder å få omkostningene ned. Men tænk på de mange som -»
«- som vender om med kvalmen og gråten i halsen? Nå, men så har de fått konkurrenter deroppe, og for mig kan det være ett fett om hunden æter svinet eller svinet æter hunden.»
«Hvem tænker du på ved denne utsøkte betegnelse?»
«På utbyggelsespesten. På fjeldsjøene, som blir til stendøde cement-kummer, garnert med skrammelet fra anlæggene. Vi dorget i ett av dem ifjor. Da fikk jeg en rusten barnevogn på 28 mærker. Jeg tænker på fossene som blir borte, og som tar med sig fossefaldene i norsk mentalitet. På likhaugene av knuste vidder efter skattegravingen. På fjolleveiene som bare skal «ophjælpe trafikken», skorpede sår over hei og fly, gjennem vildt-tomme skoger, langs uttørrede elveleier og fiskeløse vand, flankert med skavler av søppel, av utbrukt slagg fra siste ledd i stoffskifteprocessen. Se på Vassfaret, se på Fæmund-marka. Ord som barbari og vandalisme blir maktesløse; man må ty til betegnelser som landssvik for å nærme sig den skjændselsgjerning som her er begått.
Se på Altevatnet i Bardo – en drømmestrand med tolv norske mil av multemyr og bjerkeli – som nu med hæse triumfskrik blir forvandlet til ti tusen mål stinkende, kullsvart gjørme. Østerdalsfolket er bekymret for, at de ikke kan trække sluk og garn gjennem skogen, når vandet er steget de planlagte tyve meter. Ingen fortæller dem, at når vandet er tappet ned igjen, til 40 meter under gammel vandstand, da hænger skogen høit over hue på dem som lemmer av råtne gjenfærd nedover fjeldsiden. Du kan ikke lande med båt; det er et maredrømslandskap, det er Styx du ror i, Norges grav, det nedtappede Norge med sjælegjørmen.
De holder stilt med det. Man vil ikke utsætte sig for disharmoniske hikst i fremskridtsjubelen. Mentaliteten hos de unge er allerede hævet fra jordbruks- til kiosk-, ispinde- og sex-magasinstadiet. Ingeniøren ga i radio et kokett lite klynk over all bjerkeskogen, som stod iveien for Framtia. «Men vi må jo se å fån vekk på ett eller annet vis.» Det er Norge det gjælder å få vækk.
«Det kan være trist å se på, jeg medgir det. Men det er da en stor vinding at bygden får strøm?»
«Naturligvis, men det er ikke derfor de bygger. Det er bare et lokkemiddel. Bygden kan hverken financiere eller utnytte et anlæg som dette. Der må skaffes avtagere, rentedækning, man må få folk til å anlægge fabrikker og «boligfelter». Anlægget har bygden, ikke omvendt; die ich rief, die Geister -, da er det for sent å angre, nytteløst å fortvile.»
«Der kan nok være dem som fortviler. Men kommunen har ganske enkelt ikke råd til å la en sån indtæktskilde ligge uutnyttet. Tænk på Gjende! Bønderne i Hedalen, Lom og Vågå forlanger 2 1/2 million om året i erstatning, hvis ikke Gjende blir utbygget.»
«Da har de heller «ikke råd» til å la døtrene gå hjemme og vente på gutter som ikke kan investere, men bare frir av kjærlighet. Send dem på trækk i Stortingsgata! Bygden kan tjene svære summer – 50 kroner natta, femten tusen om året, halvanden million på hundrede jenter! Det er ikke værte det end landskaps-prostitution.»
«Du mener det vel som en spøk?»
«En gradsforskjel. Vi er i utnyttelsesbavianernes vold. Det er flaut at de skal nedstamme fra mennesker, disse stumpe, sterile sind, som intet egenliv har, men bare kan holde det gående på økonomiske kamferindsprøitninger. Vi avløses av et folk som ikke længer fortjener sitt land. Et folk for hvem alt andet er likegyldig end antallet sedler som kommer ut gjennem lønningsluka.»
«At naturalhusholdningen blir avløst av pengehusholdning, er en uundgåelig følge av utviklingen og fremskridtet. Skal noget vindes, må noget ofres.»
«Jeg skal si dig hvad «utviklingen» egentlig består i. Jeg sier «utviklingen», ikke kulturen. Den er en ren panik, en sjælekløe som er nødt til å klore og krafse indtil hver sten og hver tue i landet er dækket av uhelbredelig eksem. Hvilken livsfilosofi, hvilket fremtidssyn, hvilket mål bestemmer retningen? Hvad er det Norge vil? Hvad er tanken, ideen, meningen med dets liv som nation?»«Tja. Mest mulig lykke for flest mulig mennesker eller slikt noe. Ganske som i verden forøvrig.»
«Det du kaller «lykken», min venn, ligger mere i måten å reise på, end i tilstanden på bestemmelsesstedet. Den kan, som alt andet, være et hjælpemiddel. Men ingen tilstand kan hjælpe et menneske eller et folk til «lykken», som ikke har evnen i sig selv. Den som bestandig kaster vrak på det nærværende for å halse efter det vordende, han vil aldrig nå frem. Med nogen sporadiske undtagelser har denne metoden vært prøvet i 6000 år. Synes du så, at vi retfærdiggjør verdenshistorien, her vi sitter som frukter av tre hundrede generationers drømme, blod, sved og tårer? Vi har endnu umistelige, ubetændte flekker i norsk natur, som kunde hjælpe oss å bære livet som det er. Isteden ser vi et folk som i stokblind samdræktighet sparker sin lykkenæring tilside og glefser efter en skygge. Efter midler til de nye midler til nye midler – til hva? En sjælelig konvertering, en kollektiv psykisk kredit kan bare fornyes og aldrig blir dækket. Og stakkars den som stanser og roper en advarsel. Han er utenfor, han er folkefiende, han har ikke livets rett. Han blir ikke engang imøtegått; folkeflertallet bare trykker ham ut med stussen.»
«Jeg får prøve å svare dig, jeg da. Utviklingen er blitt en selvstændig kraft som vi ikke længer kan beherske og dirigere. Befolkningen øker, presser sig frem; den kan ikke leve av havebruk og sportsfiske; den roper på flere kilowatt og mere industri.
Dette er trivielle sandheter for alle oss andre, rene selvfølgeligheter som det er bortkastet tid å diskutere.»
«Hvem har bedt dere øke befolkningen?»
«Men kjæreste Jørgen,» sa vi og skjelte litt urolig til samtalens egentlige formål – «du kan da ikke ville stanse livet? At livet skal leves og gå sin gang, det er da det selvfølgeligste av alt!»
«Det er ingenting som heter «livet». I tilfælde er det noget som vi har, og ikke noget som har oss. Ingen metafysisk konstitution – det er netop et av de listigste påfund, som man har gjort for å slippe å se sandheten i øinene. Den sandhet nemlig, at livet ikke er nogen som kommer fra luften, men som produceres påny med vidende og vilje av hvert enkelt forældrepar. Jeg, som gammel ungkar, er bevis på det. Jeg har tat min bestemmelse selv, og holdt mig i skindet. Mere kategorisk var «livets imperativ» ikke. Da bevisstheten reiste sig og tok styret, sprakk det som et gammelt trold.»
«Men folket -?»
«- lar sig naturligvis ikke stanse. Men den dagen kommer, da det stanser sig selv. Idag veier det norske folk 220 000 ton. Nationens eneste fælles mål er å øke, fordoble, mangedoble kjødbærernes antall. Tidens gud heter Multiplikator. Han er allmæktig og allesteds nærværende. Han garanterer, at seks gange fem er tredve, enten det gjælder lort eller liljer. Hver eneste planberegnet rugekasse er et tempel til hans ære. Rækkehus med rækkemennesker; blokkbygg med menneskeblokker; serieproduksjon av effektive ingentingmennesker. Ingen spør i aritmetikkens verden hvad tallene betyr.»
«Der trænges funktionærer til alle vore livsviktige bedrifter, og til reisning av nye. De sociale problemer står idag i brændpunktet for både det offentliges og den enkeltes interesser.»
«Ja, det ser mørkt ut for de sociale problemer hvis vi ikke avler unger som kan holde dem vedlike. Blev vi færre istedenfor flere, kunde vi faktisk risikere at de bortfaldt, og tok med sig 96 % av både «nåtids» og «framtidsmenneskenes» livsindhold. Klart vi må ha funktionærer. Og funktionærerne må ha strøm, så de kan fremstille nye uoverskuelige boligfelter med oprådde livslevere som trænger strøm. Og når vi en dag er blitt ti millioner -.»
«Med utnyttelse av alle ressourcer, dyrkning av den siste myrflekk, atomdrevne drivhus i skyskraperstil osv. vil Norge kunne nære både tolv og femten millioner.»
«Godt – men tallrækken slutter jo ikke der. Hvad vil du gjøre når tyve millioner lukestemplere står grastætt ifra grænsen og ut, og puster velfærdsløk i fjæset på hverandre?»
«Alle blir vel ikke lukestemplere.»
«Neivel – nogen sitter på veiskraperne og andre holder hatten under, når noget falder fra turistene. Hvad tror du forresten de kommer for å se? Bølgeblikk har de jo hjemme.»
«Museene vel.»
«Naturligvis. Museene hadde jeg glemt. Jeg var ikke blitt fortrolig med den tanke, at alle værdier var arkivert.»
«Forøvrig regulerer naturen sig selv. Blir trykket for stort, så utløser det enten en krig eller en farsot.»
«Er det det du og din slekt vil gå ind for?»
«Personlig regner jeg med, at vi på den tid kan emigrere til Mars.»
«Ja, det blir spændende den første uken. Siden blir man jo mere optat med å revidere tariffen for urangruberne. Og så må jo margarinprisen ned. Jojo, den lettelsen kan vi antagelig se frem til, at det hele på et vis begynder om igjen.»
«Du glemmer, Jørgen, at den tids mennesker aldrig har oplevet noget andet. Det som for oss ser avskrækkende ut, det er for dem en selvfølgelighet!»
«Det er sandt. Hunden er tilfreds med å være bikje. Hvis barna vore blev bikjer, vilde de ikke savne Beethoven. Bare overgangen vilde ta på litt. En sånn overgang er det vi oplever, vi i dette slektledd, det siste som husker hvad Norge var. Vi er hjemløse allerede, boligmæssig, sproglig og geografisk. Ikke som flyktninger, for deres hjem er nok stængt, men det lever i drømmen. Vi blir hjemløse fordi vi sælger naturens umistelige uskyld til maskindespoten og gjør den til et herjet ludder; istedenfor et smilende ansikt møter vi det koparrede dødsgrin, svartprikket av geskjæftige fluer. En grusom ironi har spøkt med Reiss-Andersens linjer:

«En må ta syvmilsskridt
bort fra billedet
for å se det litt
som mester ville det.»

«Vel, Jørgen, du efterlater i alle fald ingen tvil om dine synspunkter. Men du vil vanskelig undgå å bli stemplet som asocial.»
«Fordi jeg tænker nogen flere generationer fremover? På dem som skal være menneskehjul i apparatnorge («livshjul» som Vigeland kalder det – har du sett den skulpturen?) Fordi jeg synes de kunde få slippe? Asocial -. Ja ordene betyr jo så meget -.»
«Du vil altså ikke direkte ta livet av folk?»
«Det vilde jo bare forøke lidelsen. Der er forskjel på det å jevne Oslo med jorden – og beslutte at der ikke skal bygges endnu et Oslo midt på Hardangervidda. Når jeg sier med Nietzsche: Verdorben ist die Erde durch die Viel-zu-vielen, så vil jeg ingen enkelte tillivs. lsåfald var jeg selv den første til å vike plassen. Begrundelsen er den at de ufødte altid vil være i flertall. Summen av de fødte og de ufødte vil altid være uendelig, uansett hvor mange som fødes. Vi kan ikke sætte alle de ufødte i verden; hver time blir et astronomisk tall av dem «snytt» for livet. Ergo er det ikke mer barbarisk å stanse ved en million end ved tyve.»
«Og hvorfor netop en million?»
«Et foreløbig mål – fordi det var I million vi skulde være i dette land, og ikke en laka mer, om her skulde være kongelig rumslig. Når alle har den jord de gidder å dyrke, strandtomt og ukjendt skiterræng, jagt og fiske av hjertens lyst – da behøver de ikke å være nedluset av administration. «Livsproblemerne» løste sig jo ikke, men de blev ikke værre heller.»
«Men et sånt liret primitivt samfund kunde jo f.eks. ikke opretholde fjernsynet.»
«Nei, det er det jeg sier.»
«Og så glemmer du det viktigste: Norge vilde bli et militært tomrum. Et vacuum. Hvor længe varte det, før det blev fyldt – utenfra?»
«Riktig. Fremtidens nordmænd må komme til verden for ikke å bli tatt av russerne. Der traff du problemets navle.»
«Vel, Jørgen, du er blitt gammel og vis. Men hvorfor sier du alt dette til dine gamle fjeldkamerater? Så svært filosofiske er vel ikke de fleste av dem?»
«I deres idrætt ligger en dyp filosofi. Den indebærer en flik av det ufattelige, ja bevissthetssprængende kosmiske eventyr som heter å være født til menneske på jorden. Den har sitt ansikt vendt mot døden og naturen, ikke mot fællesskapets påfynster, stivkramper og sjælelige gnagsår. Jeg sier det til dem, fordi de endnu har litt av sin jordiske verden intakt. De har ubesmittede positioner i behold; fra dem kan de kjæmpe. Mineralet er dødt, men det er sundt. Efterhvert som du stiger, kjender du samfundsgiften synke i kroppen, og når du har luft nok under hælene, slipper den taket og synker tilbunds akkurat som sennepsgass. Så blir du ren og mere end det: du har fått motgift i dig, så du kan vende tilbake og være immun. Og bli som et antibiotikum i et folk som går i opløsning.»
«Tror du det nytter å komme til unge, varmblodige mennesker med et budskap som det du her har efterlatt dig?»
«Naturligvis ikke. Men det vedkommer heller ikke saken. Jeg tilhører en utdøende mennesketype. Det er derfor jeg sier «Farvel Norge». Det er allerede på fremmede hænder.»

Det sies at norske politiuniformer ikke må skjemmes og belemres med polititjenestemennenes egne effekter og symboler for politisk og religiøs overbevisning. Som til dømes skaut, nærmest skriker det fra underteksten, for dette handler først og fremst om det foreløpig siste i en uendelig rekke av stort oppslåtte saker der muslimene er slemme, skumle og farlige. Snart har de tatt over hele Europa, må vite.

Kristen-fascistisk tidslinje for dummies:

  • 1929: Dagens norske politisymbol ble foreslått av en komité for helhetlig uniformering av politiet.
  • 1933: Den snasne plakaten over ble laget som propagandaplakat for de italienske fascistene.
  • 1935: Politiets bruk av fascismens symbol – kors & fasces – ble godkjent ved kongelig resolusjon.

 
Wikipedia kan fortelle at kors-fasces-kombinasjonen skal symbolisere fascismens enhet med kristendommen (as shown by a crucifix being held alongside a fasces, the symbol of Italian Fascism).

Vi må gå ut fra at kombinasjonen skal symbolisere den samme enheten i Norge og på de norske politidraktene, politibilene og brevarkene. Heil Mussolini!

snut

Mye bedre med rene kristenkors og ren fascisme enn politisk-religiøse symboler som hijab / skaut, eller hur?

De brisker seg i bybildet i sine lett gjenkjennelige kjøretøyer, og resten av de medsammensvorne er aldri langt unna, klare til å utøve grov vold, for sjøl reint bagatellmessige forhold. Det er sjølsagt snakk om den såkalte P-gjengen, som gjennom en periode på flere hundre år har fått bygge seg opp til en formidabel maktfaktor i Oslo by.

politigjeng«Vårt personell er vitne til politiovergrep hver eneste dag, uten at vi kan gripe inn. Ressursmangel er én side av saken, mer urovekkende er at våre folk frykter for egen sikkerhet i sin omgang med disse miljøene,» sier Gustav, talsperson for Nye Bipos, Blitz’ seksjon mot statlig organisert kriminalitet.

Også i folkedypet på Café Blitz er tålegrensen nådd:
«Disse bøllene mangler respekt for vanlige folks rett til å ferdes i byen uten å være redde for eget liv og helse. Nei, pføy, få dem ut…!» fnyser en kafégjest som ønsker å forbli anonym.

Emma fra Pønkernes særskilte etterforskningsorgan for politisaker, PEFO, er klar i sine krav til videre fullmakter: 
«Politigjengmedlemmer bør kunne stoppes og visiteres for den minste forseelse, det være seg ’bare’ å svinge opp på fortauet. Det er ingen hemmelighet at spesielle typer biler og ridedyr gir status i disse miljøene. Det bør åpnes for muligheten til å konfiskere disse og andre statussymboler, ikke minst våpen, kun ved den minste mistanke om at de benyttes i sammenheng med kriminell adferd.

«Forventningene til ansvarstagen innad i Politi-miljøet er krystallklare: – Vi retter med dette en forspørsel til sivilistene i politikorpset om å komme fram med det de vet. I denne kampen må vi alle stå sammen,» avslutter Emma.

Bøffa fra Blitz.