Skip navigation

Tag Archives: klimakrisen

Denne tabellen viser sammenhengende perioder med to graders oppvarming eller mer i Oslo. Tallene viser månedsmiddeltemperatur i forhold til normalen fra 1961 til 1990.

En måned med 2,0 eller mer er alltid farget rød, men også kjøligere måneder som inngår i en sammenhengende periode med i snitt to grader eller mer, fx 5,0 / -0,1 / 1,6 i jan-mar 1983, der snittet er 2,2.

Kolonnen til høyre viser oppvarming eller nedkjøling for året som helhet.

Alle som måtte ønske å argumentere for at det er blitt kaldere i Oslo og/eller at oppvarmingen har stanset opp i hovedstaden, er fri til å gjøre det nedenfor i kommentarfeltet.

bilde-5

Climate change explained – the impact of temperature rises
av Mark Lynas, The Guardian, tirsdag 14. april 2009

Under 2 grader

Havisen i arktis forsvinner, isbjørnen blir hjemløs og jordens energibalanse forandres dramatisk når reflekterende is erstattes av mørkere havoverflate i sommermånedene. Ventes nå i 2030 eller før.

Tropiske korallrev gjennomgår alvorlige og gjentatte blekningsepisoder på grunn av varmere sjøvann, som dreper de fleste korallene og gir et nådestøt til det marine artsmangfoldet.

Tørkeepisoder spres gjennom subtropene, sammen med hetebølger og intense skogbranner. Verst rammet er Middelhavsområdet, det sørvestre USA, Sør-Afrika og Australia.

skogbrann

2-3 grader

Sommerlige hetebølger som den i Europa i 2003, som drepte 30.000 mennesker, blir årvisse hendelser. Ekstrem tørke med temperaturer helt opp på 40-tallet i Sør-England.

Amazonas-regnskogen krysser «vippepunktet» der ekstrem hete og mindre nedbør gjør skogen utsatt – store deler brenner og erstattes av ørken og savanne.

Oppløst CO2 gjør havene stadig surere, ødelegger gjenværende korallrev og slår ut mange planktonarter som danner grunnlaget for den marine næringskjeden. Flere meters stigning i havnivået er nå uunngåelig fordi Grønlands iskappe forsvinner.

3-4 grader

Bre- og snøsmelting i verdens fjellkjeder utarmer ferskvannsstrømmene til lavtliggende byer og jordbruksland. Mest rammet er California, Peru, Pakistan og Kina. Global matproduksjon trues da viktige kornkamre i Europa, Asia og USA lider under tørke, og hetebølger reduserer avlingenes toleranse.

Golfstrømmen svekkes betydelig. Nedkjøling i Europa er lite sannsynlig på grunn av global oppvarming, men havstrømmene endrer værmønstre og fører til større havnivåstigning enn gjennomsnittet i Øst-USA og Storbritannia.

4-5 grader

Enda et vippepunkt får massive mengder metan – en potent drivhusgass – til å slippe ut når den sibirske tundraen smelter, noe som gir økt global oppvarming. Mye av bosetningen i Sør-Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og andre subtropiske områder blir umulig som følge av ekstrem varme og tørke. Sivilisasjonens fokus flyttes mot polene, der temperaturene holder seg kjølige nok for avlinger, og nedbøren fortsetter – om enn med alvorlige oversvømmelser. All havis er borte fra begge polene. Fjellbreene er forsvunnet i Andes, Alpene og Rocky Mountains.

5-6 grader

Globale gjennomsnittstemperaturer er nå høyere enn på 50 millioner år. Arktis har langt større temperaturøkninger enn gjennomsnittet – opptil 20 grader – noe som betyr at hele Arktis nå er isfritt året rundt. Mesteparten av tropene, subtropene og selv lavere tempererte soner er nå for varme for bosetning. Havnivåstigningen er nå rask nok til at kystbyer verden over for det meste forlates.

6 grader og over

Fare for «løpsk oppvarming», kanskje ansporet av utslipp av metanhydrater fra havene. Kan jordoverflaten bli som Venus, totalt ubeboelig? Det meste av livet i havet er vekke. Flyktninger holder seg helt og holdent til høytliggende områder og til polarområdene. Menneskelig bosetning er drastisk redusert. Kanskje er 90% av artene utdødd, noe som grenser til de verste utryddelsesepisoder i jordens 4,5 milliarder år lange historie.

Mark Lynas er forfatter av boken «Seks grader: Vår fremtid på en varmere planet».

Kommunal Rapports politiske kommentator Aslak Bonde påpeker 24. februar ganske riktig at systemets handlekraft er «påfallende» når det gjelder finanskrisen, men «relativt puslete» når det kommer til klimakrisen.

Bonde er imidlertid meget forsiktig i sin ordbruk. Det eneste systemet gjør på klimasiden, er jo å gå inn med enorme og paniske summer av våre penger for å motvirke den utslippsnedgangen som følger helt naturlig av finanskrisen.

For å si det enda mer tydelig: Det er den velfungerende globaliserte økonomien og det normalt høye forbruket som utgjør hele vårt humane bidrag til klimakrisen.

Den rødgrønne regjeringens tiltak kan sammenlignes med en far som søndag gir sin tenåringsdatter en ukes husarrest, men som mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag likevel ender opp med å jobbe som privatsjåfør for den unge frøkna ved hennes mange klubb- og discobesøk.

Ethvert familiemedlem ville miste all respekt for en slik autoritetsløs og vinglete far.

Bonde fortsetter så med å unnskylde politikerne. Ingenting er deres feil, det er systemet, må vite, som er synderen. Bonde mener det er «liten tvil om at klimakrisen er mer truende enn økonomikrisen», men at det er kortsiktigheten som får politikerne til å velge økonomien.

Men det er ikke det det er snakk om i det hele tatt. Det er ikke kortsiktig av faren å kjøre dattera til sentrum, det er det eksakt motsatte av å iverksette husarresten.

Altså handler dette om vilje. Vil man ta fatt på klimautfordringene, eller vil man sette alt inn på å fortsette med en vekstbasert og uhyre destruktiv industriell økonomi?

Jeg skriver «man» her, og ikke «vi», da det er åpenbart at vi ikke snakker om folket. De som har bestemt seg for at økonomien må fortsette å vokse i det uendelige, på bekostning av absolutt alle andre hensyn, er akkurat den styrtrike eliten som selv har mest å tjene på at økonomien vokser og vokser, og absolutt mest å tape på at man velger det motsatte, nemlig å ta fatt på klimaproblemene på en ansvarlig måte.

Det er jo nettopp derfor klimakrisen er et så pivotalt veivalg for livet på jorden: Det er et reelt fokking veivalg der vi ikke kan fortsette i begge retninger samtidig. Vi må helt enkelt velge vei.

Aslak Bonde mener også at vi «i det minste kan starte diskusjonen om hvordan man i et moderne mediesamfunn kan ha et langsiktig innrettet politisk system». Det er helt riktig, og det er en god start. Jeg skal gi en kort skisse til løsning:

  • Fjern den globale og antidemokratiske makteliten gjennom en global informasjonskampanje i de nye mediene og et rettsoppgjør som får alle tidligere tribunaler til å blekne ved sammenligning.
  • Innfør folkestyre i alle verdens land og regioner.
  • Inndra alle konsesjoner til å drive massemedier og opprett nye, kollektivt eide og tversgjennom demokratiske og demokratiunderstøttende massemedier.
  • Opprett en serie statlige institusjoner hvis eneste mandat er å hindre utglidning til det ikke-transparente og udemokratiske. Det er veldig mye smartere å bruke intellektuelle til dette, i stedet for å sette dem i konsentrasjonsleire eller intrikate NAV-regimer.
  • Hold valg der kunnskap og informert debatt råder grunnen, og ikke partiske og kommersielle medier, reklamekampanjer og elitære pengeinteresser.

 
Den store bonusen ved denne løsningen for dagens politikere, er at det blir mye mer inspirerende å drive med politikk innenfor et reelt demokrati, enn det var under potemkindemokratiet. I tillegg har vi altså etter en slik omlegging en reell mulighet til å begrense og kanskje til og med overleve klimakrisen.

Vi må slutte å late som om vi har et demokrati og en klimastrategi så lenge verden helt åpenbart styres av en styrtrik elite som utelukkende meler sin egen kake.

Nå har jeg ikke lest boken «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?», men jeg har lest intervjuet med forfatteren, Ottar Brox, i Dag og Tid.

Jeg skal derfor ta utgangspunkt i det konkrete der, eller i hva kan vi gjøre-biten.

1. Vi kan få færre barn seinere i livet, fx 2 barn etter fylte 30.

2. Vi kan ta bussen som går hvert 5. minutt i stedet for å kjøre 5 km til jobb.

3. Vi må tenke utenfor boksen, fx med det å få ungene i barnehagen.

Her kan jeg legge til en liten betraktning. For rotproblemet er jo ikke at det tar stygglang tid å få ungene i barnehagen med kollektivtrafikk i stedet for bil. Delproblemet er tvangstanken om å «få ungene i barnehagen». Hvor kommer den tvangstanken fra? Rotproblemet er at vi har noen barn som må passes på. Det er vel mer en utfordring enn et problem, men det er i alle fall roten her. Hvem kan passe barna? Kan far passe dem? Kan mor passe dem? Kan far eller mor jobbe hjemmefra og få støtte til dette i noen år? Eller er det tvangstanken «få ungene i barnehagen» som rår grunnen? Kan bestemor passe barna? Eller noen andre i nabolaget?

Å tenke på å «få ungene i barnehagen» kjappest mulig pr kollektivtransport blir litt som å spørre seg «hvordan kommer jeg meg til New York med minst mulig CO2-utslipp?», når rotproblemet er at du trenger en bluse, en kjole og etpar nye bukser.

4. Vi kan stanse seniorhedonistenes hyperforbruk med rasjonering.

Det er jeg helt klart for. En skulle nemlig ikke tro det var noen klimakrise idag, så lenge politikere og andre selvopptatte gamlinger kan kjøpe så mye bensin de vil og dra på så mange flyreiser de vil rundt halve jordkloden for å sitte på ferie og knipse med tærne. Så bare innfør rasjonering, det er et språk de forstår, de som har opplevd krigen og den første etterkrigstiden.

Vi vet altfor godt hvordan folk «tenker», det vil si bortforklarer sine handlinger. Jeg må jo ha bilen for å komme meg på jobb, for å «få ungene i barnehagen». Jeg må jo kunne ta meg noen dager i New York for å shoppe litt. Jeg fortjener det! Etc, og så videre. Gjerne brette melkekartonger hver bidige dag og gjøre alt slikt som overhode ikke monner, men som gjør godt for samvittigheten når du sitter på flyet til New York og leser et dameblad om det ekstremforbruket også du fortjener å ha som kvinne.

Som miljøbevisst kvinne, kan man vel kanskje si, hvis det får deg til å føle deg bedre.