Hopp over navigasjon

Tag Archives: klimakrisa

Climate change explained – the impact of temperature rises
av Mark Lynas, The Guardian, tirsdag 14. april 2009

Under 2 grader

Havisen i arktis forsvinner, isbjørnen blir hjemløs og jordens energibalanse forandres dramatisk når reflekterende is erstattes av mørkere havoverflate i sommermånedene. Ventes nå i 2030 eller før.

Tropiske korallrev gjennomgår alvorlige og gjentatte blekningsepisoder på grunn av varmere sjøvann, som dreper de fleste korallene og gir et nådestøt til det marine artsmangfoldet.

Tørkeepisoder spres gjennom subtropene, sammen med hetebølger og intense skogbranner. Verst rammet er Middelhavsområdet, det sørvestre USA, Sør-Afrika og Australia.

skogbrann

2-3 grader

Sommerlige hetebølger som den i Europa i 2003, som drepte 30.000 mennesker, blir årvisse hendelser. Ekstrem tørke med temperaturer helt opp på 40-tallet i Sør-England.

Amazonas-regnskogen krysser «vippepunktet» der ekstrem hete og mindre nedbør gjør skogen utsatt – store deler brenner og erstattes av ørken og savanne.

Oppløst CO2 gjør havene stadig surere, ødelegger gjenværende korallrev og slår ut mange planktonarter som danner grunnlaget for den marine næringskjeden. Flere meters stigning i havnivået er nå uunngåelig fordi Grønlands iskappe forsvinner.

3-4 grader

Bre- og snøsmelting i verdens fjellkjeder utarmer ferskvannsstrømmene til lavtliggende byer og jordbruksland. Mest rammet er California, Peru, Pakistan og Kina. Global matproduksjon trues da viktige kornkamre i Europa, Asia og USA lider under tørke, og hetebølger reduserer avlingenes toleranse.

Golfstrømmen svekkes betydelig. Nedkjøling i Europa er lite sannsynlig på grunn av global oppvarming, men havstrømmene endrer værmønstre og fører til større havnivåstigning enn gjennomsnittet i Øst-USA og Storbritannia.

4-5 grader

Enda et vippepunkt får massive mengder metan – en potent drivhusgass – til å slippe ut når den sibirske tundraen smelter, noe som gir økt global oppvarming. Mye av bosetningen i Sør-Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og andre subtropiske områder blir umulig som følge av ekstrem varme og tørke. Sivilisasjonens fokus flyttes mot polene, der temperaturene holder seg kjølige nok for avlinger, og nedbøren fortsetter – om enn med alvorlige oversvømmelser. All havis er borte fra begge polene. Fjellbreene er forsvunnet i Andes, Alpene og Rocky Mountains.

5-6 grader

Globale gjennomsnittstemperaturer er nå høyere enn på 50 millioner år. Arktis har langt større temperaturøkninger enn gjennomsnittet – opptil 20 grader – noe som betyr at hele Arktis nå er isfritt året rundt. Mesteparten av tropene, subtropene og selv lavere tempererte soner er nå for varme for bosetning. Havnivåstigningen er nå rask nok til at kystbyer verden over for det meste forlates.

6 grader og over

Fare for «løpsk oppvarming», kanskje ansporet av utslipp av metanhydrater fra havene. Kan jordoverflaten bli som Venus, totalt ubeboelig? Det meste av livet i havet er vekke. Flyktninger holder seg helt og holdent til høytliggende områder og til polarområdene. Menneskelig bosetning er drastisk redusert. Kanskje er 90% av artene utdødd, noe som grenser til de verste utryddelsesepisoder i jordens 4,5 milliarder år lange historie.

Mark Lynas er forfatter av boken «Seks grader: Vår fremtid på en varmere planet».

Reklamer

Nå har jeg ikke lest boken «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?», men jeg har lest intervjuet med forfatteren, Ottar Brox, i Dag og Tid.

Jeg skal derfor ta utgangspunkt i det konkrete der, eller i hva kan vi gjøre-biten.

1. Vi kan få færre barn seinere i livet, fx 2 barn etter fylte 30.

2. Vi kan ta bussen som går hvert 5. minutt i stedet for å kjøre 5 km til jobb.

3. Vi må tenke utenfor boksen, fx med det å få ungene i barnehagen.

Her kan jeg legge til en liten betraktning. For rotproblemet er jo ikke at det tar stygglang tid å få ungene i barnehagen med kollektivtrafikk i stedet for bil. Delproblemet er tvangstanken om å «få ungene i barnehagen». Hvor kommer den tvangstanken fra? Rotproblemet er at vi har noen barn som må passes på. Det er vel mer en utfordring enn et problem, men det er i alle fall roten her. Hvem kan passe barna? Kan far passe dem? Kan mor passe dem? Kan far eller mor jobbe hjemmefra og få støtte til dette i noen år? Eller er det tvangstanken «få ungene i barnehagen» som rår grunnen? Kan bestemor passe barna? Eller noen andre i nabolaget?

Å tenke på å «få ungene i barnehagen» kjappest mulig pr kollektivtransport blir litt som å spørre seg «hvordan kommer jeg meg til New York med minst mulig CO2-utslipp?», når rotproblemet er at du trenger en bluse, en kjole og etpar nye bukser.

4. Vi kan stanse seniorhedonistenes hyperforbruk med rasjonering.

Det er jeg helt klart for. En skulle nemlig ikke tro det var noen klimakrise idag, så lenge politikere og andre selvopptatte gamlinger kan kjøpe så mye bensin de vil og dra på så mange flyreiser de vil rundt halve jordkloden for å sitte på ferie og knipse med tærne. Så bare innfør rasjonering, det er et språk de forstår, de som har opplevd krigen og den første etterkrigstiden.

Vi vet altfor godt hvordan folk «tenker», det vil si bortforklarer sine handlinger. Jeg må jo ha bilen for å komme meg på jobb, for å «få ungene i barnehagen». Jeg må jo kunne ta meg noen dager i New York for å shoppe litt. Jeg fortjener det! Etc, og så videre. Gjerne brette melkekartonger hver bidige dag og gjøre alt slikt som overhode ikke monner, men som gjør godt for samvittigheten når du sitter på flyet til New York og leser et dameblad om det ekstremforbruket også du fortjener å ha som kvinne.

Som miljøbevisst kvinne, kan man vel kanskje si, hvis det får deg til å føle deg bedre.