Skip navigation

Tag Archives: klima

Vulkanen Eyjafjallajökull våknet i kveldstimene 2. pinsedag endelig til liv igjen, etter at hun hadde brukt søndagen som hviledag.

Mens Eyja hvilte, så norske journalister sitt snitt til å komme med sårende frekkheter som:

  • «viser ingen aktivitet» (Sjur Øverås Knudsen, NRK)
  • «minimal eller ingen aktivitet» (Janne Bjergli, Nettavisen)
  • «bare damp og ingen aske» (Marthe Haugdal, VG)

 
Den fortsatte aktiviteten er spesielt hyggelig fordi den inspirerer menneskene til innsats mot den pågående klimakatastrofen. Flere eksemplarer av den intelligente dyrearten skal ha valgt å holde seg i ett og samme land i opptil flere dager som følge av Eyjafjallajökulls beroligende og stresslindrende virksomhet.

I stedet for å fly like ofte, ringer menneskene nå sine familier, arbeidsgivere og tabloidmedier mens de mumler noe om at de er «askefast». For som alle nå vet, kan ikke det intelligente pattedyret redusere sine klimagassutslipp uten å tvinges til det.

Europas såkalte miljøvernministre gjør hva de kan for å øke klimagassutslippene og klare All Time High hvert eneste år, gjennom å fornye industriens utslippstillatelser, samt sette igang ny forurensende virksomhet med helt nye tillatelser. Bare finanskollapser og islandske vulkaner kan stanse disse morderiske skurkene, som sleipt nok prøver å innbille oss andre at det er de som har fått til utslippsreduksjoner som asken og industrikonkursene i virkeligheten har æren for.

Det burde vært straffbart, men la oss for enkelhets skyld kalle det politikk og journalistikk.

I stedet for å gjøre noe med de norsk klimagassutslippene – altså noe for å få dem ned, ikke opp – velger vår statsminister å bygge flere gasskraftverk uten rensing, og han er frekk nok til å kalle dette en «månelanding» for klimaet. Jeg har ikke ord, bare magesaft som vil opp og ut.

Og i stedet for å bygge lyntogtrasé over Haukeli – som vil gi en reisetid Oslo-Bergen på 2½ time og seriøst sabotere flytrafikken mellom våre to største byer – velger vår statsminister å trenere hele saken ved å sette ned et saktearbeidende utvalg, som skal «vurdere» om vi trenger lyntog i Norge!

Det saktearbeidende utvalget skal vurdere lyntog i egne traseer som ett av fire alternativer, så mesteparten av tiden og ressursene deres vil gå til å drodle rundt status quo (videreføring av dagens «jernbanepolitikk»), utbygging «også utenfor Østlandet» og lyntog på eksisterende banenett. Og de skal selvsagt holde på med denne meningsløse treneringen helt frem til 1. februar 2012, hvorpå de skal bruke over et år på å vurdere om noe av dette skal skrives inn i den nasjonale transportplanen i 2013. Stortinget vedtok nemlig våren 2009 at lyntog skulle utredes… Om ikke akkurat øyeblikkelig, så i det minste i tidens fylde.

Det burde vært klimafengsel – eksempelvis på Jan Mayen – for vår statsminister for lenge siden, og ikke minst for dette enorme sviket. Der burde han få selskap av Norges godt over 10.000 journalister:

Blant alle artiklene som er skrevet om den nye lyntogtreneringen, blant annet av Mari Rollag Evensen, Bjarne Bringeland, Ingvild Sættem Beltesbrekke, Even Nielsen, Lars Martin Gimse, Truls Tunmo, Anders Engen Sanden, Njål Svingheim, Olav Johannes Bøthun, Julie Ørum og Mona Strande, er det kun én som (nesten) nevner Haukeli og lyntogutredningen Deutsche Bahn allerede har laget for Norsk Bane. Det er som om denne utredningen ikke eksisterer, og som om internasjonale lyntogeksperter ikke allerede har gjort mye av det arbeidet som trengs for å fatte en viktig klimabeslutning NÅ.

PS: Hvis du er glad i ting som går supersakte, kan du søke jobb i Jernbaneverket her.

Vi mister 2000 trær i minuttet bare i regnskogen i Amazonas.

200.000 mennesker forlater hver dag naturområder som har holdt liv i dem i generasjoner for å få seg en jobb i byen eller leve i slummen.

«Det store hamskiftet» kan med andre ord bare gå og legge seg! Enda så mye tid som brukes på dette i skolen. Hvorfor får flyttingen fra landsbygda til industrien i byene for 200 år siden så mye plass i skolen og i vår bevissthet, mens dagens katastrofale massakre på skogene nærmest ikke ofres en tanke?

Storfilmen «Avatar» handler ikke om månen Pandora i et fremmed solsystem langt vekke, men om vår egen usle og undergangsdømte planet og dem som er ute etter å ødelegge den fullstendig.

[Torrent]

Snittet for Oslo så langt i januar er på -10,6°C, altså hele 6,3 grader kaldere enn normalen for januar.

Hvis dette resultatet står seg til den 31. er det mildt sagt mot normalt. Bare for å finne et år med over 1 grad kaldere januarsnitt må vi helt tilbake til 1987. Det var til gjengjeld den kaldeste januarmåneden i Oslo siden førtitallet, med et snitt på -10,5°C, eller 6,2 under normalen.

For å få en januar med 6,3 eller større avvik på kuldesiden, må vi for Oslo til 1942(!). Da var det -12,2°C, 7,9 grader under dagens januarnormal.

En så kald januar som -10,6°C ville i vår tid vært meget historisk, og langtidsvarslet ser absolutt ut til å gå i den retning. Men 5 dager er ikke 31 dager, og prognoser er så absolutt ikke målinger.

***

Sånn. Da har jeg sett enda litt lenger tilbake i Oslos fortid. Gamle tidsserier, fra tiden før Blindern målestasjon ble opprettet. Der finner vi at selv om snittet nå etter at 6. januar er skrevet inn i bøkene har passert januar 1942 – det forrige århundres kaldeste januarmåned – med sitt snitt på 12,2 kuldegrader – så finnes det registrerte januarmåneder på 1800-tallet som faktisk er kaldere enn januar 2010.

Stryk det siste der, forresten: Årets januar i hovedstaden er og ser ut til å bli den kaldeste on record.

MSM: Istid?

Oslo har nå vært over en grad varmere i 8 år på rad.

I og med at mange i den hjemlige klimadebatten ville ha skreket opp, fektet med armene og erklært at vi var inne for en ny istid dersom Oslo for første gang i vår levetid hadde vært over en grad kaldere i 8 år på rad, føler jeg for å rope et lite varsku om det motsatte: Oslo har i 2009 for 8. år på rad vært over en grad varmere enn normalen, og dette har aldri før inntruffet mens noen av mine lesere har levd.

Nå har jeg og meteorologene rett nok bare tall for Blindern tilbake til 1937, og enkelte av dere er kanskje eldre enn dette, men her er i alle fall resultatlisten for tiårene så langt:

  • 1930-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1940-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1950-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1960-tallet: Ingen år med over 6,7°C
  • 1970-tallet: 2 år på rad med over 6,7°C
  • 1980-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1990-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 2000-tallet: 8 år på rad med over 6,7°C

(Fra 1989 til 1990 og 1999 til 2000 var det rett nok 2 år på rad med over 6,7°C.)

Og faktisk er 9 av de 10 årene på 00-tallet over én grad varmere enn normalen. Unntaket er 2001, som bare var 0,4 grader varmere enn normalen. Uten dette unntaket, ville alle de 11 årene fra 1999 til 2009 vært over én grad varmere.

Så kan man selvsagt innvende at det ikke spiller noen rolle om disse varme årene forekommer på rad og rekke; at det kan skjule seg inntil fem år for hvert tiår som er varmere enn 6,7°C, bare at disse ikke kommer på rad. Men slik er det ikke; det er i hovedsak snakk om enkeltår for hvert tiår før 1970.

Legg til dette at de varmeste 30 påfølgende månedene i den samme perioden fra 1937 var 2,1 grader varmere enn normalen og løp fra juli 2006 til desember 2008, og du får et rimelig klart bilde av en tydelig oppvarmingstrend for de lange løp og de lange periodene.

De såkalte klimaskeptikerne ynder jo å hyle til hver gang det faller litt snø i Oslo eller kvikksølvet faller under 10 eller 20 kuldegrader over en dag eller to. Men dette er VÆR, folkens, ikke klima. Klima er de lange linjenes vitenskap, og i det lange løp blir det uvegerlig varmere i hovedstaden.

I snitt var de 8 årene 1,5 grader varmere enn normalt, og tiåret som sådan var også 1,5 grader varmere enn normalt. Det varme nittitallet var til sammenligning bare 0,7 grader varmere enn normalt.

Hvis du liker denne viktige vesle filmen, vær grei og spre den til dine venner: Blogg den, mail den, skriv om den på Twitter, Facebook og lignende. Det er viktigere at de som kanskje burde sett den får se den, enn at du som helt sikkert liker den nikker anerkjennende og så ikke gjør noe med det etterpå.

[Torrent]

Klimapolitikk er selvsagt først og fremst politikk og bare i liten grad klimarelatert. I så måte er det ikke til å undres over at NATOs kommende fiende – Kina – nå av våre NATO-medier manøvreres inn i et hjørne som Den Store Syndebukken som sørger for det store sammenbruddet i de velmente samtalene.

Lille Norge, for eksempel, en av verdens største utsugere av hydrokarboner fra jordskorpen, har selvsagt intet høyere ønske enn å få til reduksjonsforpliktelser som svir på pungen. Samme sak med UK, USA og so bortetter. Vi ønsker alle å få til så harde utslippskutt at det moderne samfunn mer eller mindre vil stanse opp – at den økonomiske aktiviteten i våre nasjoner så å si legges død.

Bremseklossen i disse no doubt selvoppofrende og ungdommelig idealistiske bestrebelsene fra oss selv og våre allierte, er Kina. Tilfeldigvis samme makt som «vi» prøver å omkranse med militærbaser og stående styrker i Vest- og Sentralasia. Kineserne er onde, kineserne ønsker et klimasammenbrudd.

Er det håp for verden?

Her er forøvrig en glimrende klippet video fra den britiske avisen The Guardian, som viser høydepunkt fra Reclaim Power-marsjen i København igår, onsdag 16. desember (ikke mulig å embedde).

 
Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.

Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009

30-månedersperioden fra juli 2006 til desember 2008 er Oslos hittil varmeste, med sine jevnt over 2,1°C over normalen. Den aller varmeste av disse månedene var februar 2008, som hadde middeltemperatur 1,9°C, 5,9°C over normalen for februar.

20
2006.7
18,1
2006.8
15
2006.9
8,5
2006.10
4,1
2006.11
2,4
2006.12
-0,9
2007.1
-3,2
2007.2
4,2
2007.3
7,6
2007.4
10,9
2007.5
17
2007.6
16,1
2007.7
16,5
2007.8
11
2007.9
6,9
2007.10
1,5
2007.11
-1,4
2007.12
0,9
2008.1
1,9
2008.2
0,9
2008.3
6,7
2008.4
12,3
2008.5
15,8
2008.6
18,3
2008.7
15,2
2008.8
10,8
2008.9
6,8
2008.10
2,1
2008.11
-0,6
2008.12

kaldere varmere
-4 -3 -2 -1 0 1 2 3 4
normal

Så langt i 2009 er året 0,9°C varmere enn normalt, med april 2009 som måneden med størst avvik (7,7°C, 3,2°C varmere enn normalt for april).

Meteorologisk institutt har meldt «væromslag» fremover, så 2009 ender trolig opp som det hittil 8. året på rad med over 1°C oppvarming på årsbasis. Sist et år i Oslo var kaldere enn normalen var i 1996, da temperaturen lå 0,4°C under normalen. Før det igjen må vi tilbake til 1987 for å finne et slikt år, i 1987 var Oslo 1,4°C kaldere.

Andre perioderekorder på denne siden av årtusenskiftet er:

  • 2,2°C over 28 mnd (april 2006—juli 2008)
  • 2,3°C over 26 mnd (juni 2006—juli 2008)
  • 2,4°C over 24 mnd (juni 2006—mai 2008)
  • 2,5°C over 22 mnd (juli 2006—april 2008)
  • 2,7°C over 14 mnd (mai 2006—juni 2007)
  • 2,8°C over 13 mnd (juni 2006—juni 2007)
  • 3,0°C over 12 mnd (mai 2006—april 2007)
  • 3,1°C over 11 mnd (juni 2006—april 2007)
  • 3,4°C over 10 mnd (september 2006—april 2007)
  • 3,6°C over 7 mnd (juli 2006—januar 2007)

 

Alle disse perioderekordene er vel å merke på oppvarmingssiden. Det er ingen perioderekorder for nedkjøling på denne siden av årtusenskiftet.

Denne tabellen viser sammenhengende perioder med to graders oppvarming eller mer i Oslo. Tallene viser månedsmiddeltemperatur i forhold til normalen fra 1961 til 1990.

En måned med 2,0 eller mer er alltid farget rød, men også kjøligere måneder som inngår i en sammenhengende periode med i snitt to grader eller mer, fx 5,0 / -0,1 / 1,6 i jan-mar 1983, der snittet er 2,2.

Kolonnen til høyre viser oppvarming eller nedkjøling for året som helhet.

Alle som måtte ønske å argumentere for at det er blitt kaldere i Oslo og/eller at oppvarmingen har stanset opp i hovedstaden, er fri til å gjøre det nedenfor i kommentarfeltet.

bilde-5