Skip navigation

Tag Archives: Harrit

Reklamer

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

Krigen mot demokratiet

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

 
Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.

Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009

Fredsforsker Johan Galtung holdt åpningstalen på Maihaugen i Lillehammer tirsdag 26. mai 2009. Vi sto utenfor – i regnet – med et banner. Vakta mente vi var David Irving-aficionados – akkurat som hotellet vi booka for Niels Harrit måtte spørre om vi kanskje egentlig booka rom på Mølla samt Mølleloftet for nevnte Irving. Men han var ikke tapt bak en vogn, vakta. Da han leste banneret – WTC BLE SPRENGT – kom det utvunget at det var CIA.

01

Her er i alle fall talen til Johan Galtung.

Johan Galtung: ON TRUTH
Norwegian Literature Festival, Lillehammer-Norway 26 May 2009

The idea of Truth is as relevant for the arts as for the sciences. Truth is an attribute of a symbolic articulation–a thesis, a text, a painting-sculpture, a piece of music–when held up against reality: does it reflect, agree with what we consider «reality»? Some deny the existence of any reality outside articulations. Submit that to the buddhist test for sentient life; does it impact on you with dukkha-suffering, and-or sukha-fulfillment? You may critique–and you should–any discourse about HIV-AIDS, but those letters may also spell death and it is not obvious that the discourse was the killer.

Science divides the world into observed-unobserved and foreseen-unforeseen by a thesis. The thesis is true if the observed is foreseen and the unforeseen unobserved. A set of theses can be woven together to a text. For the artists we usually start with the text–written in words, in music, in colors and shapes, whatever–conceiving of it as «reality seen through a temperament», by people with great sensitivities, abilities to see the unseen and hear the inaudible, to reflect not only empirical but also potential reality, and great power of articulation. The difference is one of degree.

How True! we may exclaim when the text starts owning us. But where Western scientists follow Aristotle and Descartes in subdividing reality in morsels to be reflected one at the time, artists are more oriental, more holistic, reflecting some totality with its tensions, like in the incredible complex novels initiating that tradition in Japan, The Tale of GENJI by Murasaki Shikibu, and Dream of the Red Chamber by Tsao Hsueh-Chin. They make us sense the China now made famous by the incredible books by Gavin Menzies, 1421 and 1434.

Two critical-constructive links for Truth and Literature: Truth Complexity and Truth Creation. Neither Marx nor Freud, nor phenomenology, (post)structuralism or feminism–leaning on Jonathan Culler in his Literary Theory–not less important in our globalizing and deeply troubled world, with worse to come.

First, today we live our lives at four levels at the same time, micro-meso-macro-mega, with those nearest to us, in the social reality of genders, race and class, in the relations to other countries near and distant, and in the tectonic shifts between major configurations like North vs South, West vs the Rest, or Christianity vs Islam. We live them and they live us, whether we like it or not. It is not only, say, Freud for micro and Marx for meso; add Sun Tzu-Clausewitz for states, Gandhi for North-South and Lewis-Huntington for civilizations! They are all in all of us at the same time, not micro here and mega with that one. Ibsen combined micro with meso as gender and class, but the others were absent even from his world map.

But they are on most people’s minds today. We still live the loves with our partners, and relate to, say, our mother in-law. But–what are the immigrants up to? Islamization on the sly? What happens when the US Empire not only declines but fall, will we follow? Will the world poor rise against us? Who am I, with whom am I, on the right side, the wrong? How has my mother-in-law programmed her daughter for it all- – A super-complex world. Yes, it is the task of literature to reflect this to be true. Less Iris Murdoch, A Severed Head, or Melissa Bank, The Worst Thing A Suburban Girl Could Imagine, with their simple worlds. More of Indian Pranav Kumar Vandyopadhyaya’s Passing Time in Biharipur, not to mention Gita Mehta’s Karma Cola. They have seen it before we do in the West. Time to wake up.

The second critical-constructive reflection is centered on Truth as something to be created, not merely reflected. Truth as correspondence between foreseen-unforeseen and pursued-rejected, and ultimately also observed vs unobserved. How about literature?

Aristotle launched us on an unfortunate track distinguishing between tragedy and comedy. Also known for his tertium non datur, there is no third possibility, we have been led to believe that literary expression either has an unhappy, bad ending or something comical, laughable. Like in media: distorted reality by pressing it into those two forms as violence journalism, something negative-sadbad; or entertainment. Infotainment. No solutions, no optimism.

But what is the alternative? wouldn’t that be «happy Hollywood ending»? Not at all. Music often does this better, like Beethoven, maybe particularly from some of his quartets. Striving, struggling exactly to obtain that reality where harmony is nevertheless possible, in a musical sense of ending on tonica, in the peace sense of ending with a solution, a positive transcendence of conflict. There is a sense of release, which may also produce the needed recovery and rebuilding for the next problem or conflict. Music that does not provide this sense is hardly peace productive music.

Authors like Han Yin and Bernard Malamud, in his A New Life, have written moving novels where the actors live through enormous problems and conflicts in highly untidy landscapes and yet work it out in the end, giving them and also the reader a deep sense of release and strength. They transcend their problems. Not tragedy, not comedy either. «transcendy»? So badly needed in the media, some light, yet in no way afraid of reporting suffering.

Peak-happiness, say on p 48 using the rest of the novel to tear it all down is not good enough. The world needs and often gets solutions. Go for tragedy and you are on the wrong side of history.

lille
Styret til Litteraturfestivalen lovte å lage tidenes litteraturfestival da de la fram programmet i april. Denne uka får vi vite om de har fått det til.

I løpet av denne uken bør Litteraturfestivalen på Lillehammer overbevise oss om at årets viktigste diskusjoner ikke allerede har funnet sted, eller vil finne sted utenfor festivalprogrammet.

Fra og med i morgen samles forfattere, forlagsfolk, journalister og andre bokinteresserte til en uke med diktning og debatt og sene kvelder på Lillehammer. Årets festival er den 15. i rekken, og har etterhvert vokst til å bli Nordens største litteraturfestival, som kan slå seg på brystet med nasjonal knutepunktstatus og omtrent 200 ulike arrangementer, og enda flere besøkende forfattere på programmet.

Les resten av Annette Orres artikkel i Dagsavisen.

lilllitt

qureshiDen kjente skribenten og riks- synseren Iffit Qureshi skriver ikveld på bloggen Hijab-Brigaden at avsløringene i danske aviser og dansk TV2 denne uken om nano-sprengstoff i støvet fra World Trade Center er gammelt nytt.

 
Qureshi, som skriver for riksaviser som Dagbladet, Aftenposten, VG, Morgenbladet og Klassekampen, og i tillegg opptrer hyppig på NRK og TV2, letter på sløret og sier amerikanske myndigheter hadde en hånd med da Bygning 7 og Tvillingtårnene raste sammen, slik at mange flere ble drept enn de to-tre hundre som ble drept da flyene krasjet inn i bygningene.

De danske avisene Jyllands-Posten, Politiken, Ekstra Bladet og Kristeligt Dagblad har sammen med Videnskab.dk og Fagbladet Ingeniøren skrevet om den vitenskapelige tidsskriftartikkelen Active Thermitic Material Discovered in Dust from the 9/11 World Trade Center Catastrophe (pdf) – og det har vært intervjuer med den danske kjemikeren Niels Harrit i TV2-nyhetene mandag 6. april og på frokost-TV i samme kanal onsdag 8. april.

Les mer om Iffit hos Vampus.

Foreningen Skepsis er en liten organisasjon med høy stjerne i massemediene som i det store og hele gjør en hederlig og utmerket jobb med å avsløre humbug, kvakksalveri og udokumenterte fenomen og tildragelser.

Men på ett punkt – eller én dag – har de stått opp med feil fot først. En dag i september 2001 bestemte foreningen seg for at terrorangrepene i New York utspant seg akkurat slik som Bush-administrasjonen sa de utspant seg. Alle forklaringer og «bevis» de fikk se fra Bush-administrasjonen ble akseptert og svelget med søkke og snøre.

Dette er grunnen til at mange i sannhetsbevegelsen etter 11. september kaller dem «skeptikere», med gåseøyne.

I helgen, da Jyllands-Posten, Politiken og Videnskab.dk hadde oppslag om den fagfellevurderte vitenskapelige artikkelen som har avdekket nano-sprengstoffet nanotermitt i støvet etter World Trade Center, kunne vi følge en fornøyelig forestilling inne på «skeptikernes» mailingliste.

nanotermitt

Men aller først den danske avisen Politikens forklaring på hva nanotermitt er for noe:

Nanotermit

Termit er blandinger af stoffer, typisk aluminium og metaloxider. Når det bliver antændt udvikler det ekstremt meget varme.

Nanotermit består i princippet af de samme stoffer, og det kan i gel-form males eller stryges på en stuktur som for eksempel stålbjælker.

Nanotermit har endnu ikke nogen praktisk anvendelse, men bliver fremstillet og studeret, så man kan forstå dets reaktioner bedre.

I en ny undersøgelse har blandt andet den danske kemiker Niels Harrit fundet spor af nanotermit i fire støvprøver indsamlet fra gader og lejligheder på Manhattan fra ti minutter efter det andet tårn faldt og frem til en uge senere.

Forfatterne til den nye undersøgelse pointerer, at de ikke kan bestemme, hvilken slags nanotermit der er tale om, før der er lavet flere prøver.

Kilde: Videnskab.dk og Det Kongelige Bibliotek

Sat Apr 4 20:06:54 CEST 2009
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Eksplosiver i Twin Towers

http://www.videnskab.dk/composite-1945.htm

det blir vel jublng i enkelte leire nå … :)

Sun Apr 5 00:43:07 CEST 2009
Per Ove Johansen
Eksplosiver i Twin Towers

Beklager dobbelposting. Men jeg tok en tur over til JREF og ikke
overraskende er dette søppelvitenskap. Videnskab.dk (håper ikke dette er en
seriøs side a la forskning.no)
snakker om peer-review artikkel og det ser ut
til at den eneste peer-reveiw som har blitt foretatt var av forfatternes
evne til å betale for spalteplassen.
http://forums.randi.org/showthread.php?t=139293
Jeg forutser at nyhetsspeilet er på saken snart.
POJ [min uthevelse]

Sun Apr 5 11:37:12 CEST 2009
Jo C. Bruusgaard
Eksplosiver i Twin Towers

Det ser ut som det er søster-siden i Danmak. De har i alle fall
utstrakt samarbeide.

http://tinyurl.com/cscboq

Merk deg «skeptikernes» reaksjon her: Videnskab.dk, ja, hva slags useriøs humbug-side er nå det, da? Håper ikke det er en seriøs side som Forskning.no? Åjo, det var det visst, ja… Det er norske Forskning.no’s hovedsamarbeidspartner i Danmark.

Nå kan man selvsagt kalle dette for skeptisk adferd, med sjekking av kilder og alt det der. Problemet er bare at Foreningen Skepsis konkluderte i 9/11-saken i september 2001, før noen som helst undersøkelse var gjort fra deres side. De valgte ganske enkelt å ta makthavernes parti, og stole på deres sprikende og meget suspekte forklaringer og bortforklaringer.

Spørsmålet nå er hva som videre vil skje på Forskning.no og i de norske massemediene, om noe. Forskning.no pleier altså å oversette saker fra Videnskab.dk, og de norske tabloidene pleier å skrive om saker fra de danske tabloidene.

Foreløpig er det imidlertid 0 treff på både Niels Harrit og nanotermitt Forskning.no og Sesam.no.

Sist Forskning.no skrev om 9/11, lød det forresten slik:

I amerikansk evangelikalsk kristendom knyttes særlig homoseksualitet til endetidsvisjonene. Homoseksualitet blir sett både som et symptom på og som en årsak til det ondes økende påvirkning på verden. For eksempel fikk homofile og feminister skylda for 9/11 av sentrale kristne predikanter som Pat Robertson og Jerry Falwell.

Der står altså saken på «det seriøse» forskningsnettstedet Forskning.no.

OPPDATERING: En lokal kopi av forskningsrapporten kan nå lastes ned fra 911truth.no/harrit-2009.pdf