Skip navigation

Tag Archives: demokrati

Problemet med «Stem Rødt!» som løsning på det skisserte fascismeproblemet — altså at den norske korporasjonseliten okkuperer asiatiske land i et dusin år uten å nedlate seg til å fortelle folket hvorfor — er at Rødt dessverre tilhører den første av disse gruppene:

Man kan jo sammenligne de intellektuelle som tenker at staten og militæret aldri kan gjøre noe galt og lyve om det mens de gjør det og etterpå, med de intellektuelle som tenker staten faktisk er istand til å gjøre grufulle ting — ref: Nazi-Tyskland og holocaustet mot jødene — og så se hvilken av disse gruppene som best forsto og beskrev sin samtid. Det tenker jeg kan være en interessant prosjektoppgave på histfil (HF) om en ti års tid, når krigen enten er vunnet av korporasjonseliten eller demokratibevegelsen.

Svaret gir seg dog likevel selv. Vi trenger ikke vente i ti år.

Afghanistankrigen handler om det første påstått eksterne angrepet på et NATO-land som fikk utløst Artikkel 5 (én for alle, alle for én) — og det handler om 9/11 og de 100% hemmelige bevisene for at Afghanistan hadde noe som helst med angrepet å gjøre.

Rødt ser for seg at USA-ledelsen ikke er istand til å gjøre noe skrekkelig galt og lyve om det. Holocaustet mot muslimene er konsekvensen, og dette må stanses nå!

dirty-natoland-600

Advertisements

Det islandske parlamentet har enstemmig gått inn for å skape verdens sterkeste lover for mediefrihet.

Lange URLer:

blogs.journalism.co.uk/editors/2010/06/17/wikileaks-proposal-for-new-media-haven-passed-by-icelandic-parliament/

www.niemanlab.org/2010/06/what-will-icelands-new-media-laws-mean-for-journalists/

www.niemanlab.org/2010/02/iceland-aims-to-become-an-offshore-haven-for-journalists-and-leakers/

Et nettsted om kriminalpolitikk fra Universitetet i Oslo har nå publisert en «Ukens spalte» om politiets upopulære forbud mot å ytre seg mot pels i deler av Oslo sentrum. Innlegget retter kritisk søkelys mot politiets svært betenkelige og repressive praksis overfor en utpekt politisk aktivistgruppe.

Spalten

Uke 23

Når ytringsfriheten håndteres som ordensproblem

av Rune Ellefsen og Kari Weille Rekdal

Etter tidligere diskusjoner om ytringsfrihet, blant annet i forbindelse med Dagbladets offentliggjøring av Mohammed-tegningene, er det uttrykt bred enighet i Norge om at ytringsfriheten er en viktig og grunnleggende rettighet i et moderne demokrati, og at det skal mye til før den kan begrenses. Politiet i Oslo ser imidlertid ut til å være av en annen oppfatning. Ved flere anledninger i høst og vinter er dyrevernere blitt anholdt, bortvist, ID-sjekket og bøtelagt for å ha delt ut løpesedler med argumenter mot pelsdyroppdrett og mot salg av pels, i nærheten av pelsbutikker i Oslo sentrum.

I Aftenposten Aftens artikkel «Forbudt å demonstrere mot pels» (18. mars i år, s. 24) bekrefter politiadvokat Kai Spurkland at Oslo-politiet nå nedlegger forbud mot å ytre seg mot pels innen en radius av 250 meter fra Oslos pelsbutikker. Nærmere enn dette risikerer en arrestasjon og bøter. I praksis betyr dette at store deler av Oslo sentrum blir forbudssone for pelsmotstandere. Politiet sier at 250-metersonen er en del av de nye retningslinjene som er utarbeidet spesielt for å håndtere personer som ytrer seg kritisk til pels i Oslo.

Som en reaksjon på det stedlige ytringsforbudet og de uvanlige retningslinjene har aktivister delt ut løpesedler i Oslo sentrum til forsvar for ytringsfriheten, en ytringsform som politiet igjen har stoppet med henvisning til 250-meterssonen. Hvilke andre politiske grupperinger møtes med slike særregler og alvorlige begrensninger på retten til å ytre sine oppfatninger? Politiets inngripen framstår her som politisk kriminalisering av en utvalgt gruppes lovlige engasjement, og ikke som en normal forvaltning av politimyndighet. Amnesty International har bedt politiet om en redegjørelse for den nye praksisens rettslige grunnlag, noe Amnesty begrunner med at politiets bestemmelser her er såpass spesielle at de bør undersøkes nærmere.

Pelsbutikker driver lovlig næringsvirksomhet. På linje med andre lovlige virksomheter må også pelsbransjen tåle at enkeltpersoner eller grupper er uenige i den virksomheten de driver, og at de offentlig uttrykker det og forsøker å informere offentligheten om disse synspunktene. Uenighet og kritikk av denne typen har for eksempel tobakksindustrien måttet leve med de siste tiårene. Spørsmålet blir derfor hva slags hjemmel politiet påberober seg når de ilegger visse grupper forbud mot å ytre seg i sentrale deler av Oslo. Hva ønsker politiet å oppnå ved å prioritere ressurser til å motarbeide den alminnelige ytringsfriheten på denne måten?

Politiets fortolkning og håndhevelse av Grl. § 100 er i dette tilfellet særdeles underlig. En politiadvokat ved Oslo politidistrikt skriver i et brev til en av de omtalte aktivistene at politiet ikke lenger vil tillate demonstrasjoner utenfor pelsforretninger, fordi politiets plikt til å verne om ytringsfriheten her kommer i konflikt med plikten til å ivareta ro og orden samt å verne om lovlig virksomhet. Mener politiet virkelig at ro og orden forstyrres om noen deler ut løpesedler i nærheten av en pelsbutikk, og at dette representerer en så alvorlig trussel mot lovlig virksomhet at Grunnloven må vike? Politiadvokaten skriver avslutningsvis i brevet: «Uavhengig av om en markering holdes innenfor de rammene som politiet setter eller ikke, vil politiet gripe inn og anmelde klare ordensforstyrrelser og handlinger som fremstår som skremmende/plagsomme/hensynsløse overfor andre.» Hvordan kan Politiet for ramme alvor mene at fredelig utdeling av løpesedler mot pels og for ytringsfrihet er så skremmende, plagsomt eller hensynløst overfor andre at det må forbys?

Som kjent er en av politiets oppgaver å opprettholde «ro og orden”. Fredelig utdeling av løpesedler representerer verken uro eller uorden, og uavhengig av politiets nye definisjoner må løpeseddelutdeling være langt innenfor ytringsfrihetens grenser. Retten til å ytre seg fritt er forankret både i Grunnlovens § 100 og i Menneskerettighetskonvensjons artikkel 10. Begrensninger i retten til å ytre seg krever et særlig rettsgrunnlag. Det er vanskelig å se at Oslo-politiets henvisning til opprettholdelse av ro og orden her representerer et slikt særlig rettsgrunnlag.

Hensynet til særskilte næringsinteresser kan ikke få legge premisser for hvor ytringsfriheten skal gjelde. Å definere yttergrensene for ytringsfriheten i Norge kan og skal ikke være politiets oppgave. Slike avgjørelser må tas på et høyere plan i et demokrati, og angår hele samfunnet. Denne saken handler derfor ikke om å være for eller mot pels og pelsdyroppdrett, men om det prinsipielle i hvorvidt eller når enkeltpersoners eller gruppers ytringsfrihet kan begrenses, og om hvem som eventuelt skal vurdere og foreta en slik begrensning. Ytringsfrihet innebærer at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker eller som vi er uenige i. At Oslo-politiet behandler ytringsfrihetens grenser som et ordensproblem, ligner mer på praksisen i land vi ikke vil sammenligne oss med.

Den begrensningen av ytringsfriheten som politiet i Oslo foretar i tilfellene over, står ikke i forhold til de fredelige handlingene som forbys. Er dette en akseptabel standard for framtidens ytringsfrihet i Norge? Vi synes absolutt ikke det. Hva tenker justisminister Knut Storberget om opprettelsen av soner hvor visse politiske ytringer er forbudt?

Rune Ellefsen er rettssosiolog og vit.as. ved IKRS. Kari Weille Rekdal er jurist og filolog.

———————————

EU-plutokratiets kamp mot folket [norvegia 2005-05-30]
Plutokrati betyr rikmannsvelde. Det er et samfunn der de som har nok penger styrer alt og kan gjøre som de vil. Mange mener at USA i praksis er et plutokrati, men flere land i den 3. verden er nok bedre kandidater, som for eksempel Ekvatorial-Guinea.

Karsten Johansen skriver på KK-forum idag om franskmennenes nei til EU-grunnloven:

Forestillinga begynner å bli kjedsommelig velkjent: å slå på radioen denne morgen er å åpne for et supervulkanutbrudd av elitære frustrasjoner. Enorme lavastrømmer av profittomant raseri og forargelse flyter nå ut over det ganske Europa. Formaningstalene og bortforklaringene på eurospeak — en slags Bryssel-dialekt av det globale antispråk som jo er skapt til slike formål: den orwellske nytalen — vil ingen ende ta. Det er som å høre DDR-lederen Walter Ullbrichts gjenferd fra juni 1953, hvor han ønsket seg et nytt folk.

Her bruker de et trick som er lett å gjennomskue: de later ganske enkelt som om reglene i den foreslåtte grunnlova allerede gjelder. Derfor ‘må proseduren med godkjenning fortsette’, som om ikke det franske folks VETO var nok, i henhold til GJELDENDE avtaler. Som om det her dreide seg om den flertallsbeslutninga, som først vil bli innført, DERSOM den foreslåtte grunnlova vedtas av ALLE.

NRK fulgte opp via sin utskremte medarbeider i Amsterdam, Arnt Stefansen, som klarte å lire av seg at EU-grunnlovens skjebne nå liksom lå i nederlendernes hender, til tross for at ett av landene, det langt større Frankrike, altså allerede har avvist grunnloven i folkeavstemningen søndag 29. mai.

Johansen avslutter sitt innlegg med følgende interessante påpekning:

Det er ikke tilfeldig, at den amerikanske grunnlova fra 1776 innledes med ordene: «We, the people», mens den foreliggende EU-grunnlova fra 2005 begynner med ordene: «Hans majestæt, den belgiske kongen». I 1776 så borgerskapet seg som en del av folket. I dag ser de seg som eneveldige fyrster: «Vi alene vite». Det er godt nytt: den repressive toleransen har gått i grava. Den dårlige nyheten er at det skyldes at det ny globalborgerskapet har fått mad cow disease. At de kan dra alle med seg i dette.

Göteborg-våren og skuddene på Nørrebro

Integrasjonsprosessen i EU er med andre ord ikke videre demokratisk, om noen enda skulle leve i den villfarelse.

Og apropos demokrati, kan det være på sin plass å se litt nærmere på hvor demokratisk ting har gått for seg her oppe, i Skandinavia, nettopp i forhold til EU.

Danmark 1992: Danmark sier nei til EUs Maastricht-avtale om en tettere union. Året etter tvinges det gjennom en ny avstemning fordi man ikke tar nei for et svar. Ja-siden vinner her knepent, noe som fører til opptøyer og barrikadering av gatene i København-bydelen Nørrebro. Politiet innfører nær militær unntakstilstand. Broer og gater sperres av, væpnede politimannskaper hopper ut av troppekjøretøy og stormer bortover gatene. 113 skarpe skudd avfyres fra hofta og rett inn i en folkemengde.

Norge 1972 og 1994: Norge sier klart og entydig nei til EEC og EU. Norske politikere tolker nei-resultatet som at folket ønsker full underkastelse under EU-systemet, og Norge blir derfor både raskest og flinkest til å sette i verk de mange vedtatte direktivene fra Brüssel. Ti år etter siste avstemning er Norge fullverdig økonomisk, sikkerhetsmessig og militært medlem av Unionen.

Sverige 2001: Landets nest største by Göteborg er vertskap for et EU-toppmøte. Motstandere av globalisering, EUs nyliberalisme og den inviterte USA-presidenten George W. Bush forbereder seg på demonstrasjoner i gatene. Sverige er jo et fritt land som tillater frie ytringer, ikke minst om landets politiske retning, eller? Den sosialdemokratiske statsminister Göran Persson lar terrorpoliti omringe skolen demonstrantene har fått låne av kommunen med containere, den globaliserte verdenshandelens fysiske og bastante byggeklosser, før de stormer skolen på jakt etter «terrorister». Senere samme dag lander tungt væpnede terrortropper med helikopter utenfor en bygård der det sitter tre ungdommer med mobiltelefoner og videresender SMS-meldinger fra og til demonstranter. Ungdommene dømmes etter terrorparagrafer og får tre års fengsel for sine tekstmeldinger. Selv tenåringen politiet skyter i magen i en av byens avenyer, gutten som mister 4-5 liter blod og tror han har sett sitt siste «voldsomme oppløp», får et års fengsel for terrorisme når han kommer til hektene. Senere viser det seg at politiet og deres medsammensvorne i svenske medier har servert en kryssklippet versjon av lyd og bilder fra hendelsene rundt om i byen denne dagen, for å få dømt dem de ville uten protester. Slik sett tror alle vanlige borgere i Skandinavia den dag i dag at demonstrantene i Göteborg satte hele byen på hodet, at de startet konfrontasjonene med politiet samt at de utgjorde en reell trussel for det pansrede politiets liv og helse.

Det er neppe nødvendig å minne om hva Berlusconis stormtropper gjorde i Genova i Italia bare noen måneder etter Göteborg-hendelsene, under G8-møtet i Columbi fødeby. Like fullt er det dette undertrykkende og alt annet enn folkestyrt-demokratiske bildet vi ser, overalt, hvor vi enn snur oss. Man må nærmest være blind eller TV-slave for oppriktig å tro noe annet.

Europaunionen er langt ifra noen frivillig, fredelig og folkestyrt statsdannelse. Europa har heller ikke fått utvikle seg fritt i retning av denne unionen. USA har gitt enorme summer i utviklingsmidler til Europa siden 1945, for at kontinentet skulle utvikle seg i den ønskede retning. USA har hele tiden, også den dag idag, hatt hundretusener av tropper stasjonert ved militærbaser på europeisk jord, i tillegg til at de hemmelige tjenestene har jobbet på spreng. Europa har like lite som Japan fått lov til å utvikle seg i sin egen retning, det er bare å se på behandlingen og utfrysingen av kommunistene, heltene fra 2. verdenskrig, i årene etter seieren over fascismen i 1945. Kommunistene ble ikke bare bannlyst i Italia, men like mye i det arktiske midnattssollandet Norge. Europa var fritt til å danse etter USAs pipe, og politikere og aktivister som ville danse til andre toner hadde en lei tendens til å dø tidlig, jfr Moro, Palme og Giuliani.

Man kan altså ikke snakke om noen frivillig europeisk forening uten dominans som overordnet mål. Snarere har vi sett en USA-styrt og -ønsket forening av Europa i en demokratisk svært tvilsom overnasjonal union, som til overmål har fått USAs statsreligion, nyliberalismen, nedfelt i sin nå forkastede grunnlovstraktat. Og vi har også sett lederen for Europas største «grønne» parti lede an i EUs militære undertrykking av den nye stigmatiserte folkegruppen, muslimene, vår tids «Untermensch». De Grønne-lederens tyske tropper i utlandet har slik sett aldri vært flere siden kampanjen for Hitlers Dritte Reich.

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

Krigen mot demokratiet

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

Origo sensurerer kritikk av Wikipedia. Hele denne tråden fra 25. januar ble igår fjernet fra Origos sider.

John Erling Blad og Wikipedia har nok engang avslørt sitt sanne antidemokratiske sinnelag, i og med den siste sensur-raptusen her på Origo.

Jeg vil forsøke å rekonstruere «debatten» som besto av 4 kommentarer, og som Blad nå altså har fjernet fordi den utgjør en kritikk av Blad og Wikipedia som Blad ikke ser seg tjent med.

Første kommentar: (TV)

Wikipedia med militærterminologi mot fienden/bidragsyteren

Andre kommentar: (JEB)

Kommentaren gjelder en artikkel om ‘Åpen Kanal’ [http://no.wikipedia.org/wiki/C385pen_kanal] som ble ‘slettenominert og deretter slettet’ [http://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Sletting/Slettet/juli_2007#.C3.85pen_kanal] slik det fremgår av slettediskusjonen. Siden ble slettenominasjonen gjenåpnet fordi ikke var korrekt og etter at den ble vurdert på nytt ‘ble artikkelen beholdt’ [http://no.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Sletting/Beholdt/august_2007#.C3.85pen_kanal] og er fortsatt tilgjengelig. Nominasjonen til artikkelkonkurransen ble trukket etter at det ble klargjort at ‘den ikke var i henhold til reglene’ [http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wikipedia%3AArtikkelkonkurransen_2007&action=historysubmit&diff=2545622&oldid=2544130] noe som fremgår av innlegg i slettediskusjonen.

Det kan være lurt å sjekke fakta før slike innlegg blir skrevet, spesielt når formen blir slik som i dette tilfellet.

Tredje kommentar: (TV)

Blank løgn fra John Erling Blad, der altså. Gitt sakens alvorlighetsgrad, er det kanskje ikke til å undres over at JEB velger løgnen som utvei. Men man undres nå åkke som. Graden av råte i et byggverk er jo som kjent proporsjonal med selgers bruk av små og store løgner.

At Wikipedia både kan slette og modifisere logger og rent faktisk bedriver sletting og modifisering av logger er et relativt godt kjent faktum, og det får bl.a som konsekvens at man ikke kan bruke loggene til å bevise eller motbevise noe som helst.

Det blir påstand mot påstand.

Men ett er i alle fall sikkert: JEB og det kostebinderiet av nazikrapyl som omgir ham i Adminlosjen på bokmålswikipedia innrømmer aldri feil. Ikke to år etter og heller ikke tre år after the fact.

Da velger de heller løgnen og skammen.

Fjerde kommentar: (JEB)

Hei Torstein! Hvis du vil bidra positivt må du gjerne det, men jeg håper det er greit for deg at jeg sletter slike innlegg da de nok passer bedre på din egen blogg.


Kan ta med at Wikipedia-administratorene selv, på Tinget, prater i største alvor om å nominere seg selv til Nobels fredspris. Sånn bare for å illustrere det enorme gapet mellom egen stormannsgalskap og glans-selvbilde og realitetene fx ved tidligere bidragsyteres syn på Admin-mafiaen.

Tar også med et sitat fra et tidligere medlem av nevnte mafia, noe hun skrev da hun takket for seg:

After 2.5 years in the role as admin on this Wikipedia, I’ve requested for deadmin on Meta. Behind this request lies months of careful thought, and I will not be persuaded to reconsider. My reasons are of course also highly subjective, and I won’t try to defend or argue about them. My main reason for wanting to leave the admin group, is that in my opinion the group acts more like a mafia than as the facilitators for collaborative writing they’re supposed to be. Abuse of entrusted rights happens everywhere, and not more often here than most other places. The difference is, the no.wikipedia admin community has repeatedly failed to admit to and take the consequences of such abuse, rather opting for complete denial and manic protection of the involved admins. This inevitably leads to both external and internal mistrust of the admin group, with which I now wish to end my association. Thank you.

Og stor takk til Silje for disse Pauli ord! Selvsagt ble også denne betimelige kritikken fra en av deres egne bare bortforklart og glattet over, i et forsøk på å gi et skinn av bekymring.


John Erling Blad

Mine 365 dager som registrert medlem i Det Kongelige Norske Fremskrittsparti avsluttes med denne ferske NTB-meldingen fra København:

København (NTB): Dansk Folkeparti roser SV for å ha åpnet for å forby bruk av hijab i barneskolen.

Superrasistene i Dansk Folkeparti er altså meget fornøyd med Sosialistisk Venstreparti, og parodien er fullkommen. Jeg ser ingen grunn til å tillegge flere argumenter om at det ikke skiller et kvinnelig kjønnshår mellom de ulike etablissementspartiene i norsk politikk. Frp? SV? Samma ulla, spørrumeg.

Jeg vil selvsagt vurdere om jeg skal orke å melde meg ut av partiet, nå som jeg har bevist at det er mulig å være med der et helt år uten å dele dets syn på noe som helst annet enn de øvrige partienes idioti og idiotiske forgrunnspersoner. Men jeg kan strengt tatt like gjerne bli stående der som medlem, det kan være en fin illustrasjon av det fullstendig meningsløse i norsk politikk anno 2010.

Jeg kommer ut av det gangne året med et nytt syn på Fremskrittspartiet. Det er et helt vanlig norsk parti, bare hakket mer profesjonelt, moderne og elektronisk kommuniserende enn de øvrige partiene.

Saken over viser også at Fremskrittspartiet er landets mest effektive og vellykkede politiske parti. De kan åpenbart instruere SV-minister Halvorsen i hijab-saken, eller de har lyktes med å spre sitt rasistiske og menneskefiendtlige budskap til samtlige norske etablerte partier.

Nøyaktig hvordan dette er skjedd er egentlig likegyldig. Nå trenger Norge reelt demokrati.

Video fra løpeseddelaksjonen mot forbudssonen i Oslo sentrum.

Her er forbudssonen:

Det høres helt absurd ut, og du tenker dette kan ikke skje her. Ikke i Norge! Ikke i Oslo! Men så skjer det likevel: Aktivister som deler ut løpesedler om ytringsfriheten og retten til å dele ut løpesedler(!) i Oslo sentrum, blir truet med skyhøye bøter og arrestasjon. Politiet har allerede en diger forbudssone rundt byens pelsbutikker hvor løpesedler om pels ikke får deles ut – og der folk har fått bøter på 10.800 kr for stille og fredelig å ha delt ut flyere til forbipasserende. Og nå sist uke lot politiet som om denne nye undertrykkende loven også gjaldt for løpesedler om selve ytringsfriheten, paragraf 100…


Lørdag 20. februar delte vi ut den samme løpesedlen om ytringsfriheten – Grunnlovens § 100 – og etpar-tre pelsaktivister ble likevel nektet å dele den ut. Politiet gjorde ingen forskjell på antipels-løpesedler og løpesedler for ytringsfrihet. Vi mener selvsagt at begge løpesedlene må være delbare i et demokrati – men lørdag 27. vil vi dele ut ytringsfrihetsflyeren én gang til. Denne gangen vil vi også konfrontere politiet med harde spørsmål og videoopptak, dersom de prøver å nekte oss å dele ut flyere.

Lørdag 6. februar ble tre aktivister fra Nettverk for dyrs frihet arrestert og forelagt bøter på 10.800 kr hver for å ha delt ut løpesedler med et anti-pels budskap. Oslo-politiet har rett og slett lagt ned forbud mot politisk aktivisme – inkludert utdeling av løpesedler – utenfor eller i nærheten av pelsforretninger. Hvis du deler ut en anti-pels-løpeseddel nærmere en pelsbutikk enn 250 meter, risikerer du arrest og bot(!).

Forbudet er ganske hinsides absurd, det betyr blant anna at man ikke kan være utad anti-pels i store deler av Oslo sentrum, inkludert nesten hele Karl Johan.

Du kan lese mer på sidene til NFDF.

EVENEMENTET:

Vi møtes som sist på Egertorvet kl 13.00, der vi fordeler løpesedler og oss selv rundt i byen. Se etter de snille menneskene ved rekkverket til T-banestasjonen.

A5-flyeren (tosidig) ligger her, hvis noen vil lage flere:
https://viddal.files.wordpress.com/2010/02/ytringsfrihet-a5-f27.pdf

Gigakudos til Karsten Johansen for denne mesterlige statusoppsummeringen rett før Obamas State of the union-tale:

Nå venter «alle amerikanere» på «state-of-the-union-talen», dvs. alle øvre middel- klasse-folka som ennå ikke har falt i søvn under presidentzombiens endeløse repriseforestillinger av «den store talen som endret alt» – ved å flytte fem kommaer i Bushbandens «Project for a New American Century» og knapt nok det.

 
«At stake now  is President  Obama’s credibility as an agent for change. Voters see his main “change” thus far to have  been favoritism to Wall Street. Jay Leno jokes that Obama has done the impossible: resurrected the seemingly dying Republican Party and given it the coveted label of the “Party of Change,” running against Wall Street.

This is the political setting for what must certainly be a hastily rewritten State of the Union message. Instead of celebrating a Republican- and Lieberman-approved health care bill, Obama finds himself obliged to respond to voters who celebrated his first anniversary in office by choosing a Republican as their designated voice for change.»

Men det hverken kan eller vil han. Hans troverdighet er borte og vil ikke komme tilbake, særlig ikke fordi hverken han eller hans parti ønsker at den skal komme tilbake.

Obamas mission er accomplished: den var å sminke opp imperiets fasade, å holde det gående inntil scenen er klar for den neste rabiate galning som skal true resten av verden til å lystre – Palin eller Romney. Obama skulle redde ansikt for USAs globale hyperoverklasse, dra finanskrisen og alle Bushbandens katastrofer bak et glemselens slør, påta seg «venstresidens» skyld for alle høyresidens katastrofer og dermed bane veien for det åpne kapitalistiske globaldiktaturet ved den neste armageddonkriger fra det oljesionistiske kristenhøyre. Obama er den liberalJesus kapitalismens gud har sendt ut for å ta på seg skylda for hans synder, slik at banen igjen er klar for den hevnende Jahves raseri mot enhver nokså liten dissens mot kapitalismen.

Tro meg, denne talen vil bli som alle de andre: Presidenten snur mekanisk hodet på skrå fra den ene siden til den andre som en tennistilskuer, mens han strrammer leppene, rynker brynene i melodramatisk alvorsmimikk og leser fra to teleskjermer vi ikke kan se og utstøter den velkjente rekken av korte, intetsigende fraser om alt godt fra havet. Men USA og verden er ikke i en tilstand som kan endres av instuderte talemåter som skal tildekke den totale mangelen fra den amerikanske globaloverklasse på annet enn søvngjengeraktig vanesløvt og tyrannisk penge- og maktbegjær i de mest vulgære former. Også denne talen blir et symptom på er menneskeart som har gått i stå i Sinsenkrysset og bare sviver rundt og rundt på autopilot, fordi dens dominerende skikkelser har mistet enhver tanke for annet enn det kortsynte og hyperdogmatiske, gjentakelsesmaniske, og som tror verbalt sjølbedrageri kan gjøre det ut for «change».

Både vår hjemlige statsminister og de fleste andre ledere ligner mer og mer på mekaniske dukker som uavlatelig gjentar de samme nullmeldingene som egentlig ikke sier annet enn enhver fugl: pipp pipp, her er jeg. Pipp. Jonas Gahr Støre ser dog i det minste ut som om han tenker, mens statsministerens stirrende tomme blikk bare forteller alt om sosialøkonomiens samlede tomhet: penger skal bli til fler penger, som blir til osv. Ikke noe å bygge et liv på, ikke engang et politisk, men kanskje nok en fondsforvalterkarriere.

På samme måten framstår Obamas alvorsmimikk kun som passende for en skoleavslutningstale, men ute av stand til å fatte den faktiske situasjon, tvertimot kun i stand til å tildekke den for seg sjøl med handlingsilluderende talemåter, som teatralsk boss for et parti hvis eneste vilje er viljen hos den hyperoverklasse det tjener, til å utradere det til minste fnugg sammen med det nesten helt hensygnede demokrati det engang representerte til en viss grad, og erstatte det med den totale og totalitære globale overvåkingsstaten i hyperkapitalismens maniske tjeneste. Viljen er den vi finner hos alle trengte despotier: den rasende viljen til med alle midler og for absolutt enhver pris inklusive alles undergang å klamre seg til status quo.

Så langt Karsten Johansen. For min egen del må jeg si jeg venter mer på Apples Tablet-lansering samme dag, dvs onsdag 27. januar 2010. Et gratis tips til amerikanerne måtte være å la Google og Apple overta politikken.