Skip navigation

Tag Archives: Askehaug

Erik Tangen – journalist i gratisblekka Lokalavisen.no – retter en rekke feilaktige anklager og påstander mot Askehaug i en sak publisert tirsdag 23. mars.

Selv om det grenser til hyggelig å bli omtalt i pressen, syns jeg følgende må kommenteres:

«Askehaug har sågar gitt ut en norsk versjon av 9/11-koden, hvor den amerikanske journalisten Christopher Bollyn argumenterer for at Ehud Barak og Mossad kan ha stått bak terrorhandlingene mot World Trade Center i 2001.»

I og for seg korrekt, men Erik Tangen velger her å fokusere på kun én bok av hittil fem – seks om to dager – som han konstruerer båssettingsoverskriften «9/11-skeptikere» utfra – mens Askehaugs romaner ikke nevnes med ett ord: «Åndenød» av Magne Karlsen, «Kongen» av Espen Holm, «Gløtt» av Jens Magnus og nå på fredag «Trygdesnylterboken» av Eskil Aasmul.

Men greit, «9/11-koden» er et fint eksempel på en bok ingen norske papirforlag ville våget å utgi i bokform, på grunn av den angstkultur som hersker i den norske offentligheten rundt terrorisme og stormakters strategiske bruk av falskflaggterrorisme. Med andre ord et ypperlig eksempel på en utgivelse som ville vært umulig uten e-boken, lesebrettene og digitale utgivere som Askehaug.

«Aschehougs konserndirektør Erik Holst sier at at forlaget prinsipielt verner om sitt merkenavn.
– Jeg tror Askehaug har valgt navnet sitt fordi det er grunnlag for misforståelser. Det synes vi er ubehagelig. Utover det har jeg ingen kommentarer, sier han på telefon til Lokalavisen.»

Hva denne Erik Holst tror eller ikke tror får bli fullstendig opp til ham selv. Saken er at Askehaug-navnet bygger på dagligtalen, der en askehaug er en haug med aske. Familienavnet Aschehoug skriver seg fra en gård ved en haug der det vokste ask. Du kan ikke patentere hverken ild, bål, ved eller aske.

«Forlagsgiganten varsler søksmål mot gratisforlaget Askehaug, som drives av en tidligere ansatt.»

«Pek mot gammel arbeidsgiver?
I følge bransjenettstedet LinkedIn har Viddal jobbet som redaksjonssekretær for nettopp Aschehoug fra januar 2005 til januar 2006.
Kan det tenkes at navnevalget – som nå ser ut til å by på problemer – kan være et småuskyldig pek til sin gamle arbeidsgiver?»

Det blir mye spekulasjon her om smålige motiver, ikke bare fra Aschehougs konserndirektør, men også fra journalist-Erik selv. Det stemmer at jeg jobbet som redass for Samtiden i et års tid, og jeg har også vært konsulent for Aschehoug for potensielle debutromaner, men jeg har aldri vært ansatt hos Aschehoug.

Jeg har sogar også jobbet for Bonnier, Deichman, Kunnskapsforlaget, Telenor, Origo, Kvasir, Yahoo!, NRK, Indymedia, Morgenbladet, Institutt for samfunnsforskning, Le Monde diplomatique, Gyldendal, StoryWorks og utdanningsetaten i Oslo kommune, uten å rette publisistiske pek mot disse institusjonene.

Jeg hadde en fin tid på Sehesteds Plass – selv om min redaktør Knut Olav Åmås spøkefullt truet med å kaste meg i fontenen mellom Aschehoug og Gyldendal for å ta «vannprøven» på meg, etter mine utlegninger om heksenatten / valborgsmessen 30. april 2005 – så det kunne ikke falle meg inn å utsette Aschehoug for noe «småuskyldig pek» med bakgrunn i mine opplevelser der i årene 2005-2007.

NB: Du bør bruke bit.ly/bollyn for å laste ned e-boken direkte, uten torrent.

Les: Undersøg 11. september forfra! (Politiken)

Hvis vi skal dra noen linjer, noen lange strøk, med bred pensel, kan vi si at vi delte Amerika med skogene før, med dyrene og plantene, delte Amerika med alt som spirer og gror, kravler og flyr, med alt som svømmer og drømmer, delte det og levde i en slags harmoni med det, en symbiose, før vi såkalt oppdaget det, og delte det mellom oss, oss europeere imellom, i nord og sør, i spansk og portugisisk, engelsk og fransk, delte Amerika i rødt og hvitt, rødhud mot blekansikt, menneske mot natur, delte Afrika mellom oss og fordelte slavene, delte verden i rødt, hvitt og svart, delte de norske slektene i utvandret og gjenboende, så det ble bedre plass til alle, for det var knappe tider med mange munner å mette, så vi delte oss, gjorde det, og de som dro over delte skjebne med så mange andre, fra så mange andre deler av Europa, de delte med tiden språk og kultur med disse, de ble en del av det, en del av det nye, av smeltedigelen, de delte det store eplet, the big apple, og det var store saker, og vi her hjemme var lenge skeptiske til å ta del i dette, med potetprester og greier, det var en varm potet, og vi mente de var for store på det, amerikanerne, de utvandrede, men så begynte vi å dele dette, dele potetene og den amerikanske kulturen, ta del i alt dette nye, dele filosofi og teknologi, musikk og fotografi, dele den amerikanske drømmen, og lykken var en onkel i Amerika, eller en rik sønn som kom hjem til jul, familiens sorte får som kom hjem til de gamle, som delte med de gamle, på selveste julaften, med amerikakoffert og greier, med gods og gull og julemat som han gladelig delte, med juledram og sigar, og vi tok del i tobakkulturen, i jazzen og jazztobakken, og videre ble det stas å dele kjærlighet og la håret gro, dette delte vi med amerikanerne, som så mye annet, alt gikk på rundgang, rundhåndet, det var peace and love, som skapt for å deles, og det beste av alt var de ting det ble mer av, nettopp når vi delte dem, som kjærlighet og smilene og filene vi deler nå, disse filene og smilene og den smittsomme kjærligheten, smilefjesene og fildelingen, der vi deler amerikansk og europeisk og allverdens kultur, om nettene og på nettene, vi deler dette nå, med alle som vil være med, å leve er å dele, og det er liksom som om vi alle vokser på å dele, blir voksne ved å dele, vi deler syn på tingene og tar del i ansvaret, vi skjønner dette nå, at vi må dele, at vi må dele med hverandre, dele med de andre, at vi deler denne planeten med alle de andre skapningene, vi er bare en del av dette, vi er en del av dette og det er en del av oss, vi ånder alle den samme atmosfæren og deler den store kjærligheten, deler denne ekstatiske gleden og brusingen i årene og vevet med alt annet som kryper og kravler og spirer og gror og drømmer og svømmer rundt her, som ved en forelskelse, og du som leser er en del av det og jeg som skriver er en del av det, og vi deler det videre, og alt dette levende og pulserende deler det, med livet selv, og vi er alle sammen en del av det.

 
 
… og apropos deling …

Askehaug deler DRM-frie romaner og andre bøker per fildeling. Den siste, «Gløtt», er særlig tilpasset Kindle.

 
Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.

Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009