Skip navigation

Category Archives: narkotika

Problemet med «Stem Rødt!» som løsning på det skisserte fascismeproblemet — altså at den norske korporasjonseliten okkuperer asiatiske land i et dusin år uten å nedlate seg til å fortelle folket hvorfor — er at Rødt dessverre tilhører den første av disse gruppene:

Man kan jo sammenligne de intellektuelle som tenker at staten og militæret aldri kan gjøre noe galt og lyve om det mens de gjør det og etterpå, med de intellektuelle som tenker staten faktisk er istand til å gjøre grufulle ting — ref: Nazi-Tyskland og holocaustet mot jødene — og så se hvilken av disse gruppene som best forsto og beskrev sin samtid. Det tenker jeg kan være en interessant prosjektoppgave på histfil (HF) om en ti års tid, når krigen enten er vunnet av korporasjonseliten eller demokratibevegelsen.

Svaret gir seg dog likevel selv. Vi trenger ikke vente i ti år.

Afghanistankrigen handler om det første påstått eksterne angrepet på et NATO-land som fikk utløst Artikkel 5 (én for alle, alle for én) — og det handler om 9/11 og de 100% hemmelige bevisene for at Afghanistan hadde noe som helst med angrepet å gjøre.

Rødt ser for seg at USA-ledelsen ikke er istand til å gjøre noe skrekkelig galt og lyve om det. Holocaustet mot muslimene er konsekvensen, og dette må stanses nå!

dirty-natoland-600

Slettet fra Nye Bøker hos Dagsavisen av ideologiportvokter Stian Bromark.

Taliban Norge har intervjuet undertegnede om skrivingen av krimromanen «Politisporet», som i disse dager legges ut fritt på nett kapittel for kapittel.

Bilde

Demokratiaktivisten Torstein Viddal skriver i disse dager kriminalromanen «Politisporet», som fokuserer spesielt på Politi- og lensmannsetatens mistenkelig mange maveplask den dagen terroren rammet Norge, og i hvilken grad disse kan forklares med korrupsjon, infiltrasjon eller konspirasjon.

– Hvorfor en roman om 22/7? Og hvorfor publisere den før den er ferdigskrevet?

Alle liker vel å tenke at de har en roman inni seg? Mer seriøst begynte det å skje så mye merkelig i livet mitt – parallelt med at nyhetssøket på etternavnet mitt begynte å returnere overskrifter som «Føles som å være i en Hollywood-film» – at jeg tenkte: Her er det noe! Dette kan det bli bok av. Det interessante med å publisere ett og ett kapittel av kriminalromanen samtidig med at det faktiske terrorangrepet etterforskes, er at leserne da kan tipse privatetterforsker Karlsen om interessante spor og indisier.

– Søker du ofte efter deg selv i nyhetene?

Etter at NRK i juli spredde et rykte til Agence France-presse som endte opp i aviser verden over på en 20-30 forskjellige språk om at jeg skulle være innvalgt representant for Fremskrittspartiet, syns jeg det er greit å følge litt med i hva tabloidmediene sier om meg, ja. Før du vet ordet av det tror gamle damer med paraply at de har en grunn til å slå deg i hodet med den.

– Du har valgt å kalle romanen for «Politisporet», hvilket bringer tankene over på Palme-saken og mistanken om at elementer i det svenske politiet kunne være involvert i selve attentatet på statsministeren. Er det grunn til å frykte noe lignende i forhold til Utøya og 22/7?

Nå er jo «Politisporet» en roman, og derfor skjønnlitterær fiksjon. Når det er sagt, stiller jeg meg bak statsviter Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger, som etter den siste av høringene i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité spør seg hvorfor alle kriseplaner ble glemt, og hvordan politiet kunne svikte så totalt. Den svenske krimforfatteren Leif GW Persson har skrevet en Palme-trilogi – «Fall of the Welfare State» – der nettopp «polisspåret» står sentralt, fryktelig mange år etter selve mordet. Da Palme også var sosialdemokrat, blir 22/7 litt som et Palme-drap med 77 drepte, og de samme kreftene kan teoretisk sett stå bak dette. Jeg tenkte også jeg kunne være litt tidlig ute.

– Er boken på noe vis selvbiografisk? Jeg hører blandt annet rykter om at du skal ha skrevet «norgeshistoriens dyreste bloggpost»? Hvor stor er egentlig avstanden mellom romanfiguren Karlsen og virkelighetens Viddal?

Jeg kan dessverre ikke kommentere den aktuelle juridiske tvisten, men det er klart at jeg bruker elementer fra eget og andres virkelige liv når jeg skriver krim. Men at både Karlsen og jeg ringes opp av Oslopolitiet etter bloggposter, og at vi begge satt i politiavhør den 29. november på grunn av artikler vi har skrevet, er rent tilfeldig, for å tyvlåne litt fra en forklaringsmodell politiet selv ofte bruker i forbindelse med «innsatsen» deres den 22. juli. Dessuten bor Karlsen i Strandgaten i Bergen, mens jeg bor i Akersveien i Oslo.

Politisporet / Torstein Viddal. Oslo : Glohug, 2013. —ISBN 978-82-93070-02-3 (epub). Romanen publiseres kapittel for kapittel på nett, og kan leses gratis på politisporet.origo.no.

Intervjuet fins også i engelsk språkdrakt for folk med internasjonale bekjente.

Hvit idyll på sjøsiden av Østbanehallen.
Hvit idyll på sjøsiden av Østbanehallen.

Etter en Strongbow og en bedre middag med moderen på Kristiania i ettermiddag, var jeg utenfor for å nyte en sigarett i sprengkulda før gaveutvekslingen. Siden alt var så postkorthvitt og dekket av julesnø, knipset jeg først disse bildene.

Så kom det et menneske gående som knapt hørbart sa «jeg vil bare hjem». Da jeg spurte hvor hun bodde, stanset hun opp litt. Hun så ekstremt forfrossen ut, og ganglaget røpet at hun brukte opiater. Hun kom enda litt nærmere, og jeg holdt en arm rundt på ryggen hennes, strøk den opp og ned. Hun lente hodet sitt mot mitt. Jeg kunne høre at hun gråt en skvett. Lavt, men like fullt gråt. Det gjorde henne enda mer menneskelig for meg. Vi er jo opplært til å bare forvise henne til et bakrom i sinnet, til det bakrommet der det som skjer med henne liksom ikke angår oss andre.

Fordi hun allerede var sterkt nedkjølt, og derfor sikkert ikke tenkte klart, sa jeg flere ganger til henne at hun måtte komme seg inn et sted. Har du et sted du kan gå? Du må ikke legge deg ned eller sette deg ute, for da er det ikke sikkert at du våkner opp igjen.

Jeg håper det er et sted hun og andre kan gå og få varmen i seg. Vi kan ikke være så strenge at vi lar henne dø bittelille julaften til skrekk og advarsel for oss andre.

Ta imot H*A*S*H, den danske julekalenderen i 2010, lagt til de danske okkupantleirene i Afghanistan.

Serien som ble produsert for den danske statskanalen DRTV ble for drøy for visning i desember 2009, og utsatt til desember 2010, da den igjen ble vurdert som for drøy for TV-seerne, og derfor lagt ut på YouTube av skaperne.

Nok et argument for å kaste TV-apparater og tunere på den skraphaugen dette mediet så absolutt fortjener. Ingenting verdt å se får sendes i dette mediet, så symptomatisk nok er H*A*S*H henlagt til nettet. Last ned og enjoy!

Fredsforsker Johan Galtung tror ikke på de siste terrorskremslene fra USA om angrep mot Europa: – Amerikanerne har løyet om våpen i Irak, og de har løyet om at 9/11 kom fra Afghanistan, sier Galtung til NRK P2s reporter i programmet «Verden på lørdag».

Du kan laste ned hele programmet her.

Det pussige er at NRK-reporteren overhode ikke reagerer på dette, som om det var noe alle på Marienlyst visste, etter at NRK selv lanserte krigen for Norges del med løgnene den 7. oktober 2001, dagen USA begynte å bombe Afghanistan, angivelig som hevn for 9/11-angrepet.

Siden 2001 har NRK blånektet i 3315 døgn for at det overhode finnes rasjonelle mennesker som mistenker andre enn Afghanistan for 9/11. Det dreier seg trolig om et forsøk på å komme i Guinness Rekordbok for statskanalens vedkommende.

Censorship stinks!

Nok et år gått siden 9/11, og nok en dag sjokkeres norske lyttere av radionyhetene. Denne gangen var det riktignok ikke misbilligelse av amerikanernes uovertrufne frihet som fikk oss til å sette kaffen i vrangstrupen, men en løst tilknyttet vikar i NRK Østlandssendingen som erklærte følgende på en såkalt nyhetsflate:

«Godmorgen, jeg heter Pia Beathe Pedersen. Det jeg gjør nå er skikkelig skummelt. Jeg er ulydig, og jeg kan risikere å få skikkelig kjeft. Men jeg ser ingen annen utvei. Dette er først og fremst en melding til Hans Tore Bjerkaas, den øverste sjefen min, en fyr som jeg opplever som kul. Jeg stoler på ham, og jeg opplever ham som en mann med integritet. Hans Tore, du må hjelpe! Dine ansatte har det ikke bra. I hvert fall ikke her i Østlandssendingen. Jeg har skrevet hva jeg mener om Østlandssendingen og NRK, og det har jeg nettopp publisert på våre nettsider. Jeg har tenkt i noen dager på hvordan jeg burde gjøre dette. Jeg vurderte å sende en mail til Bjerkaas og eventuelt styreleder i NRK. Jeg begynte egentlig å skrive en kronikk til Aftenposten, og så tenkte jeg, for å være sikker på at det ble publisert, at det beste var å opprette en egen blogg. Så oppdaget jeg at jeg var satt opp på nyhetsvakt idag. I etpar dager har jeg gått og vurdert dette frem og tilbake. Jeg har kommet frem til at det aller redeligste og tydeligste er å gjøre det på den måten jeg gjør det nå. Jeg spurte ett menneske jeg stoler fullt og fast på om jeg burde gjøre det på den måten. Han sa nei. Jeg gjør dette på eget initiativ, og på eget ansvar. Jeg gjør rett og slett bare det beste jeg klarer. Jeg er så lei av å være sint og fortvilt, jeg orker ikke å ha vondt i magen lenger, jeg har lyst å begynne å spise ordentlig, og jeg har lyst til å kunne puste igjen. Jeg oppdaget at det aller viktigste i livet mitt er meg. Og jeg har skjønt at jeg ikke lenger kan forvente at andre skal passe på meg. Det må jeg gjøre selv. Derfor bestemte jeg meg for å lukke øynene, holde for nesen og hoppe. Jeg har ikke lenger noe å tape. Jeg håper NRK tar imot dette, jeg håper det kommer gode ting ut av det jeg gjør nå. Dette ble altså ingen nyhetssending for Oslo og Akershus, men jeg kan melde om at det ikke har skjedd noe veldig viktig. Jeg sier nå opp og går min vei. Takk for meg, og hade.»

Et slags norsk jihad, altså, utført som følge av desperasjon og sosialdemokratisk frustrasjon, helt sikkert over lang tid, om enn ikke helt sammenlignbart med det som skjedde i USA for på dagen ni år siden, noe som garantert må ha streifet Pedersens sinn da hun planla å bruke nyhetsvakten på denne ladede datoen til å lufte sin misnøye med tingenes tilstand i NRK-systemet.

Fagforeningen på Marienlyst, NRKJ, påpeker tørt at Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten ikke ble fulgt da Pedersen sa opp jobben i en nyhetssending. NRKJ måtte da også tåle den hardeste kritikken i den slettede teksten på Østlandssendingens websider: «Journalistlaget vet hva som skjer i NRK. At de holder kjeft, og lar dette få lov til å fortsette, i år etter år, er det sykeste av alt.»

At de har latt det få fortsette i år etter år bevitnes blant annet av Kristopher Schau i dette intervjuet i Ballade etter stengningen av lytterfavoritten «Et Norge i krig».

Hvordan forklarer man egentlig barn at bruk-og-kast ikke er greit når det gjelder melkekartonger, men helt i orden med menneskene i barne-TV?

For oss voksne kan det være et problem at alle er redde for jobbene sine i NRK. Det gir mer usikre journalister som i økende grad svelger alt som kommer ovenfra, som tar færre sjanser og foreslår mindre dristige vinklinger på redaksjonsmøtene. Vi får en fattigere offentlighet når heller ikke NRK gir oss det beste de kunne ha laget for lisensmilliardene.

NRK er likevel nyhetsledende i Norge. Det betyr at vinklinger som ikke først dukker opp i NRKs nyhetssendinger, sjelden dukker opp andre steder. Lørdag den 11. september fulgte jeg for eksempel Dagsrevyen i tillegg til å lese 2-300 sider avis, nemlig Aftenposten, DN og Klassekampen. Det var sørgelig lesning.

Ni år etter 9/11 sitter nemlig løgnene løsere enn noensinne. De norske garantistene for den balanserte offentligheten fremstår rett og slett som langt mer desperate enn Pia Pedersen på Østlandssendingen, når de om 11. september den 11. september lydig følger NATO-manus og fokuserer all dekning på A) mannen som IKKE skulle brenne koranen, og B) planene for en ny moské på Manhattan etter at det muslimske bønnerommet i 17. etasje i World Trade Center ble sprengt den 11. september 2001.

Det er som amerikaneren Gore Vidal sa det: Våre medier blir etslags Pravda fra Sovjet-tiden, der sannheten må graves frem fra det usagte og leses mellom linjene. Sensuren er tilnærmet total. For ikke å si totalitær. Når alle vestlige medier hopper på de samme ferdigsnekrede distraksjonene fra Amerika, de halvfabrikerte løgnene USA har planlagt for denne årsdagen for å fylle de nødvendige minuttene og millimetrene i radio, TV og aviser, slik at de slipper å slippe til opposisjonen, da vet vi med sikkerhet at disse mediene må erstattes av noe bedre. Noe langt mer demokratisk.

I min naive enfoldighet og milde bakrus labbet jeg altså ned og kjøpte Klassekampen, midt på blanke lørdagen den 11. september, for å se om de kanskje hadde forberedt noe greier om 11. september, noe som i det minste erkjente at en opposisjon eksisterte. Men neida, vettu. Det eksisterer ingen opposisjon ifølge KK. Moskva tillater ikke, unnskyld, Washington tillater ikke noe utidig fokus på opposisjonen mot terrorkrigen. Her skal alle holde seg på matta.

Og Peter M. Johansen var nærmest overlykkelig over å selv kunne fylle det minimum av stoff avisen syntes den burde ha om 11. september, på niårsdagen, med meningsløst og nærmest bare oversatt pjatt han hadde fått fra nordamerikanernes PR-kontorer, om denne pastoren med Monty Python-navnet som syntes kristendommen var en fetere religion enn islam.

What else is new?

Åjo, det var sant: 10.000 mennesker tok del i «Freiheit statt Angst»-demonstrasjonen i Berlin 11. september.

Vulkanen Eyjafjallajökull våknet i kveldstimene 2. pinsedag endelig til liv igjen, etter at hun hadde brukt søndagen som hviledag.

Mens Eyja hvilte, så norske journalister sitt snitt til å komme med sårende frekkheter som:

  • «viser ingen aktivitet» (Sjur Øverås Knudsen, NRK)
  • «minimal eller ingen aktivitet» (Janne Bjergli, Nettavisen)
  • «bare damp og ingen aske» (Marthe Haugdal, VG)

 
Den fortsatte aktiviteten er spesielt hyggelig fordi den inspirerer menneskene til innsats mot den pågående klimakatastrofen. Flere eksemplarer av den intelligente dyrearten skal ha valgt å holde seg i ett og samme land i opptil flere dager som følge av Eyjafjallajökulls beroligende og stresslindrende virksomhet.

I stedet for å fly like ofte, ringer menneskene nå sine familier, arbeidsgivere og tabloidmedier mens de mumler noe om at de er «askefast». For som alle nå vet, kan ikke det intelligente pattedyret redusere sine klimagassutslipp uten å tvinges til det.

Europas såkalte miljøvernministre gjør hva de kan for å øke klimagassutslippene og klare All Time High hvert eneste år, gjennom å fornye industriens utslippstillatelser, samt sette igang ny forurensende virksomhet med helt nye tillatelser. Bare finanskollapser og islandske vulkaner kan stanse disse morderiske skurkene, som sleipt nok prøver å innbille oss andre at det er de som har fått til utslippsreduksjoner som asken og industrikonkursene i virkeligheten har æren for.

EU-plutokratiets kamp mot folket [norvegia 2005-05-30]
Plutokrati betyr rikmannsvelde. Det er et samfunn der de som har nok penger styrer alt og kan gjøre som de vil. Mange mener at USA i praksis er et plutokrati, men flere land i den 3. verden er nok bedre kandidater, som for eksempel Ekvatorial-Guinea.

Karsten Johansen skriver på KK-forum idag om franskmennenes nei til EU-grunnloven:

Forestillinga begynner å bli kjedsommelig velkjent: å slå på radioen denne morgen er å åpne for et supervulkanutbrudd av elitære frustrasjoner. Enorme lavastrømmer av profittomant raseri og forargelse flyter nå ut over det ganske Europa. Formaningstalene og bortforklaringene på eurospeak — en slags Bryssel-dialekt av det globale antispråk som jo er skapt til slike formål: den orwellske nytalen — vil ingen ende ta. Det er som å høre DDR-lederen Walter Ullbrichts gjenferd fra juni 1953, hvor han ønsket seg et nytt folk.

Her bruker de et trick som er lett å gjennomskue: de later ganske enkelt som om reglene i den foreslåtte grunnlova allerede gjelder. Derfor ‘må proseduren med godkjenning fortsette’, som om ikke det franske folks VETO var nok, i henhold til GJELDENDE avtaler. Som om det her dreide seg om den flertallsbeslutninga, som først vil bli innført, DERSOM den foreslåtte grunnlova vedtas av ALLE.

NRK fulgte opp via sin utskremte medarbeider i Amsterdam, Arnt Stefansen, som klarte å lire av seg at EU-grunnlovens skjebne nå liksom lå i nederlendernes hender, til tross for at ett av landene, det langt større Frankrike, altså allerede har avvist grunnloven i folkeavstemningen søndag 29. mai.

Johansen avslutter sitt innlegg med følgende interessante påpekning:

Det er ikke tilfeldig, at den amerikanske grunnlova fra 1776 innledes med ordene: «We, the people», mens den foreliggende EU-grunnlova fra 2005 begynner med ordene: «Hans majestæt, den belgiske kongen». I 1776 så borgerskapet seg som en del av folket. I dag ser de seg som eneveldige fyrster: «Vi alene vite». Det er godt nytt: den repressive toleransen har gått i grava. Den dårlige nyheten er at det skyldes at det ny globalborgerskapet har fått mad cow disease. At de kan dra alle med seg i dette.

Göteborg-våren og skuddene på Nørrebro

Integrasjonsprosessen i EU er med andre ord ikke videre demokratisk, om noen enda skulle leve i den villfarelse.

Og apropos demokrati, kan det være på sin plass å se litt nærmere på hvor demokratisk ting har gått for seg her oppe, i Skandinavia, nettopp i forhold til EU.

Danmark 1992: Danmark sier nei til EUs Maastricht-avtale om en tettere union. Året etter tvinges det gjennom en ny avstemning fordi man ikke tar nei for et svar. Ja-siden vinner her knepent, noe som fører til opptøyer og barrikadering av gatene i København-bydelen Nørrebro. Politiet innfører nær militær unntakstilstand. Broer og gater sperres av, væpnede politimannskaper hopper ut av troppekjøretøy og stormer bortover gatene. 113 skarpe skudd avfyres fra hofta og rett inn i en folkemengde.

Norge 1972 og 1994: Norge sier klart og entydig nei til EEC og EU. Norske politikere tolker nei-resultatet som at folket ønsker full underkastelse under EU-systemet, og Norge blir derfor både raskest og flinkest til å sette i verk de mange vedtatte direktivene fra Brüssel. Ti år etter siste avstemning er Norge fullverdig økonomisk, sikkerhetsmessig og militært medlem av Unionen.

Sverige 2001: Landets nest største by Göteborg er vertskap for et EU-toppmøte. Motstandere av globalisering, EUs nyliberalisme og den inviterte USA-presidenten George W. Bush forbereder seg på demonstrasjoner i gatene. Sverige er jo et fritt land som tillater frie ytringer, ikke minst om landets politiske retning, eller? Den sosialdemokratiske statsminister Göran Persson lar terrorpoliti omringe skolen demonstrantene har fått låne av kommunen med containere, den globaliserte verdenshandelens fysiske og bastante byggeklosser, før de stormer skolen på jakt etter «terrorister». Senere samme dag lander tungt væpnede terrortropper med helikopter utenfor en bygård der det sitter tre ungdommer med mobiltelefoner og videresender SMS-meldinger fra og til demonstranter. Ungdommene dømmes etter terrorparagrafer og får tre års fengsel for sine tekstmeldinger. Selv tenåringen politiet skyter i magen i en av byens avenyer, gutten som mister 4-5 liter blod og tror han har sett sitt siste «voldsomme oppløp», får et års fengsel for terrorisme når han kommer til hektene. Senere viser det seg at politiet og deres medsammensvorne i svenske medier har servert en kryssklippet versjon av lyd og bilder fra hendelsene rundt om i byen denne dagen, for å få dømt dem de ville uten protester. Slik sett tror alle vanlige borgere i Skandinavia den dag i dag at demonstrantene i Göteborg satte hele byen på hodet, at de startet konfrontasjonene med politiet samt at de utgjorde en reell trussel for det pansrede politiets liv og helse.

Det er neppe nødvendig å minne om hva Berlusconis stormtropper gjorde i Genova i Italia bare noen måneder etter Göteborg-hendelsene, under G8-møtet i Columbi fødeby. Like fullt er det dette undertrykkende og alt annet enn folkestyrt-demokratiske bildet vi ser, overalt, hvor vi enn snur oss. Man må nærmest være blind eller TV-slave for oppriktig å tro noe annet.

Europaunionen er langt ifra noen frivillig, fredelig og folkestyrt statsdannelse. Europa har heller ikke fått utvikle seg fritt i retning av denne unionen. USA har gitt enorme summer i utviklingsmidler til Europa siden 1945, for at kontinentet skulle utvikle seg i den ønskede retning. USA har hele tiden, også den dag idag, hatt hundretusener av tropper stasjonert ved militærbaser på europeisk jord, i tillegg til at de hemmelige tjenestene har jobbet på spreng. Europa har like lite som Japan fått lov til å utvikle seg i sin egen retning, det er bare å se på behandlingen og utfrysingen av kommunistene, heltene fra 2. verdenskrig, i årene etter seieren over fascismen i 1945. Kommunistene ble ikke bare bannlyst i Italia, men like mye i det arktiske midnattssollandet Norge. Europa var fritt til å danse etter USAs pipe, og politikere og aktivister som ville danse til andre toner hadde en lei tendens til å dø tidlig, jfr Moro, Palme og Giuliani.

Man kan altså ikke snakke om noen frivillig europeisk forening uten dominans som overordnet mål. Snarere har vi sett en USA-styrt og -ønsket forening av Europa i en demokratisk svært tvilsom overnasjonal union, som til overmål har fått USAs statsreligion, nyliberalismen, nedfelt i sin nå forkastede grunnlovstraktat. Og vi har også sett lederen for Europas største «grønne» parti lede an i EUs militære undertrykking av den nye stigmatiserte folkegruppen, muslimene, vår tids «Untermensch». De Grønne-lederens tyske tropper i utlandet har slik sett aldri vært flere siden kampanjen for Hitlers Dritte Reich.

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

Krigen mot demokratiet

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.