Skip navigation

Category Archives: klima

Den drevne kommentator Karsten Johansen påpeker en rekke interessante trekk ved vår samtid og forhistorie i dette innlegget på KK-forum 21. september:

«Överfallet på en Sverigedemokrat i Malmö som fick ett hakkors inristat i pannan ifrågasätts. Starka skäl talar för att skadan är självförvållad, skriver en läkare vid rättsmedicinalverket i Lund i ett utlåtande.»

<http://svt.se/2.128339/1.2152552/lakare_hakkors_ristades_in_sjalv>

Pussig at dette ikke har fått noen større mediedekning her, eller ikke så overraskende?

Metoden her er på ingen måte ukjent i slike kretser. Her er det nok å nevne:

1) Mussolini, som fikk arrangert «overfall» på seg sjøl ved flere anledninger.

2) «Pepperoverfallet» på Quisling, etter all sannsynlighet arrangert etter ide fra Mussolinis arrangementer. Ingen spor etter noen gjerningsmann ble noengang funnet.

3) Den tyske Riksdagsbrannen 1933, som Göring under krigen nazi-internt skrøt av å ha arrangert. Det sterkeste indisium på riktigheten er at han som innenriksminister hadde forberedt arrestasjonslistene over kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsfolk over en uke før brannen. Det ble også hørt livlig trafikk gjennom en hemmelig gang mellom Görings bolig ved siden av Riksdagen og Riksdagen natten hvor brannen(e) (det brant mange plasser som var antent samtidig, hvilket gjør det umulig at den neddopete nederlandske anarkist van der Lubbe kunne gjort dette på egen hånd, og særlig ikke i sin uklare og nok neddopete tilstand) ble påsatt.

4) Mordet på Kirov 1934, som viste at Stalin også her lærte av nazistene, ved å iverksette dette som påskudd for Moskvaprosessene.

5) (idet jeg hopper over en lang rekke tilfeller) Muligens det meget spektakulære angrepet på Berlusconi for ca. et år siden, som minner påfallende om Mussolinis arrangementer. Angrepet skapte ny popularitet for Berlusconi på et tidspunkt hvar han var ved å bli trengt.

Det bør av lignende ting også nevnes Tonkinbuktepisoder, 11. sept. osv. og nå seinest en lang rekke falske terroralarmer, der f.eks. de som angivelig skulle ha «truet paven» i London nå, straks måtte settes på fri fot igjen, og jeg tipper at det ikke forholder seg meget annerledes med den «knivmann» (på 73 år) som meget bekvemt «ble sett i nærheten av Reinfelt» i løpet av valgets siste timer (nyheten forsvant fort igjen). Attentater på høyreledere lykkes så å si aldri (de er dessuten ekstremt få etter at anarkismens periode ebbet ut før første verdenskrig), mens attentater på venstreledere nesten alltid gjør det (og sjelden blir oppklart). Dette viser i all enkelhet, at statsapparater og mediemakt alltid står til høyre (både under kapitalisme og «kommunisme»), og at det meste av politikkens dramatiske «begivenheter» ofte er arrangert mediepropagandistisk teater eller forskjellige former for likvidasjon av opposisjon og/eller avvikere som oppfattes som truende (det gjaldt f.eks. også den østerrikisk-ungarske tronfølgeren i 1914, som var fredsvennlig og forhatt i keiserfamilie og politi for sine relativt moderne synspunkter).

Med «demokratiet» (demokratiet er en glimrende ide, som aldri har fått lov å bli realisert unntatt i korte historiske øyeblikk) er samfunnets styring blitt totalitært teater i en medieregissert og «frivillig» form, som viser det velkjente gjennom hele menneskehetens triste historie, at verden vil bedras. Menneskearten ligger uhjelpelig under for sine psykopater, og den såkalte offentligheten vil neppe noengang bli annet enn det Strindberg kalte «den offentlige løgn». Det som skjer i tider som denne, er at denne løgns kvalitet synker med lynets hast mot bunnen: den møysommelig opparbeidete kulturen undergraves og oppløser seg for våre øyne i rent bedrag og iscenesettelse av bedrag.

Når de dominantes bedrag nå kommer i konflikt med balansen i naturen og med opprettholdelsen av det naturlige grunnlaget for menneskelige samfunns økonomi, ser vi at bedraget bare forsterkes frivillig mot vuvuzelakakafonisk nivå. Det viser, sammen med et vell av andre forhold, at artens overlevelsesevne er sviktende, fordi den lar seg dominere totalt av sine farligste og dummeste eksemplarer.

Nesten alt tyder på at kampen for et bare noenlunde rimelig samfunn er totalt håpløs, simpelthen fordi menneskene flest er som de er. Det ville tatt dem årmillioner bare å bli enige om sjøl de mest åpenbare fakta om arten sjøl og dens situasjon på jorda. Derfor er historien «ikke et blomsterbedd, men en slaktebenk» (Hegel). Habermas’ og andres drøm om «herredømmefri kommunikasjon» osv. er en drøm og intet annet. Realiteten er groteskt infame hersketeknikker, galskap osv. som brer seg mer og mer.

Vh. KJ.

I norsk sammenheng mener jeg det er interessant å også ta med Haymarket-affæren i Chicago 4. mai 1886 – omtalt av Hamsun i Fra det moderne Amerikas Aandsliv i 1889 – der politiet var påfallende uinteressert i å ta de skyldige, men beleilig nok hadde en liste klar med fremtredende anarkister både i og utenfor Chicago som skulle pågripes og henges. Hamsun merker seg spesielt ved at den amerikanske offentlighet er fornøyd med at anarkistene er terrormistenkte, og at politiets mistanke altså i dette landet allerede da fikk passere som fasit. (Osama bin Laden ble som svært mange nå har fått med seg aldri annet enn mistenkt i 9/11-angrepet, selv om folk flest Vesten over idag synes å mene at nettopp mistanke må holde i massevis). Episoden skal ifølge Wikipedia visstnok også være opphavet til de mer kontrollerte 1. mai-demonstrasjonene verden over fra og med 1. mai 1890.

Siden politiet – ifølge anarkisten Knut Hamsun – fikk kastet dynamitt inn på Høytorget i Chicago, og det også sprenges med dynamitt i Hamsuns egen roman Pan i 1894, finner jeg det naturlig å tenke på denne delen av Pan som en kommentar til Haymarket-affæren. Det er her løytnant Glahn selv som sprenger dynamitten, fra en fjellknaus over skipet der hans ulykkelige kjærlighet Edvarda ventes å passere, men handelsmannen Mack – Edvardas far – glemmer en ring på denne knausen før sprengningen, noe som røper Macks vellykkede plan der Glahns nye flamme blir drept av raset etter å ha blitt kommandert til å reparere en båt like nedenunder.

Jeg er uenig med Johansen i at kampen for et noenlunde rimelig samfunn er totalt håpløs, og sier heller med Vold: Det er håpløst, og vi gir oss ikke!

Vulkanen Eyjafjallajökull våknet i kveldstimene 2. pinsedag endelig til liv igjen, etter at hun hadde brukt søndagen som hviledag.

Mens Eyja hvilte, så norske journalister sitt snitt til å komme med sårende frekkheter som:

  • «viser ingen aktivitet» (Sjur Øverås Knudsen, NRK)
  • «minimal eller ingen aktivitet» (Janne Bjergli, Nettavisen)
  • «bare damp og ingen aske» (Marthe Haugdal, VG)

 
Den fortsatte aktiviteten er spesielt hyggelig fordi den inspirerer menneskene til innsats mot den pågående klimakatastrofen. Flere eksemplarer av den intelligente dyrearten skal ha valgt å holde seg i ett og samme land i opptil flere dager som følge av Eyjafjallajökulls beroligende og stresslindrende virksomhet.

I stedet for å fly like ofte, ringer menneskene nå sine familier, arbeidsgivere og tabloidmedier mens de mumler noe om at de er «askefast». For som alle nå vet, kan ikke det intelligente pattedyret redusere sine klimagassutslipp uten å tvinges til det.

Europas såkalte miljøvernministre gjør hva de kan for å øke klimagassutslippene og klare All Time High hvert eneste år, gjennom å fornye industriens utslippstillatelser, samt sette igang ny forurensende virksomhet med helt nye tillatelser. Bare finanskollapser og islandske vulkaner kan stanse disse morderiske skurkene, som sleipt nok prøver å innbille oss andre at det er de som har fått til utslippsreduksjoner som asken og industrikonkursene i virkeligheten har æren for.

Krigens første offer er sannheten, sies det, selv i våre mest tabloide medier. Og i etterkant av 9/11 er det oppstått en amerikansk og med tiden global bevegelse for mer sannhet rundt 9/11-hendelsene. I kjølvannet av 9/11-krigene er denne bevegelsen tilsynelatende også blitt et offer for krigen. Mektige krefter ønsker den nord og ned.

Krigen mot demokratiet

I nordisk sammenheng bør man først og fremst merke seg dr. Niels Harrit ved Nanokjemisenteret ved Københavns Universitet. Normalt ville en forsker med Harrits status være en mann med stor tillit i spørsmål om kjemisk analyse av støv fra bygningskollapser. Men vi lever altså ikke i helt normale tider – vi lever i 9/11-krigenes epoke.

I ni år har mektige krefter sørget for en særdeles ubehagelig mistillit mot alle som vil si noe i offentligheten om 9/11 – det vil si mot alle som vil si noe annet om 9/11 enn at (muslimske) terrorister er onde mennesker og at 9/11-krigene må økes og intensiveres i styrke. Så langt er denne mistillit kommet, at en forsker og fagmann som doktor Harrit slett ikke får trykket sin kronikk med særdeles viktig informasjon om 9/11-kollapsene.

Hvorfor er så denne informasjonen så viktig for den danske og norske offentligheten? Jo, i likhet med de tre skyskraperne på Manhattan, vil også motivasjonen for krigene i Afghanistan og Irak kollapse, dersom Harrits informasjon får spre seg på normalt vis i offentligheten, med utgangspunkt i nanokjemikerens (nå refuserte) kronikk.

Norge og Danmark er alliert med USA, ikke med Afghanistan og Irak. Hensynet til våre alliansepartnere og deres begrunnelser for å involvere NATO i 9/11-krigene trumfer tilsynelatende de ellers øredøvende ropene om ytringsfrihet fra nordiske mediehus og redaksjonslokaler. Ytringsfrihet, har vi nå lært, er friheten til å bryte islams forbud mot avbilding av Profeten. De nordiske tabloidmedienes heseblesende kamp for ytringsfriheten er nå blitt en sivil flanke i de pågående 9/11-krigene.

Dog er ikke Harrits informasjon viktig bare for å få slutt på 9/11-krigene og de velregisserte forsøkene på å motarbeide integrasjon og fredelig sameksistens i våre nordiske samfunn. Den juridiske flanke av 9/11-krigene har nemlig heller ikke ligget på latsiden. Det nyinnførte lovverket i nesten alle land i etterkant av 9/11-hendelsene kan best beskrives som en krig mot demokratiske ytringer og retten til å holde seg med oppfatninger og meninger som ikke harmonerer med mektige krefters meninger.

En krig mot demokratiet er ironisk nok det innenrikspolitiske utfallet i våre nordiske samfunn av de politiske og juridiske endringene i kjølvannet av 9/11. Med alt våre vestlige politikere har utbasunert om spredning av demokrati og demokratiske verdier i de strategisk viktige landene Afghanistan og Irak, er det altså til syvende og sist demokratiet i våre egne samfunn mektige krefter vil til livs.

Denne krigen arter seg i form av refusjoner av bokmanus og kronikker inneholdende viktig informasjon for våre offentligheter. Informasjon velgerne i høyeste grad behøver for å kunne ta informerte beslutninger i forkant av valgene. For det er jo ikke nok å kunne spasere ned til valglokalet; du må også kunne finne, diskutere og forholde deg til relevant informasjon, for eksempel om de kostbare krigene Norge og Danmark deltar i, kriger som allerede har kostet en rekke norske og danske liv.

På gateplan brukes terrorlover mot helt normal demokratisk aktivitet, som demonstrasjoner mot klimautslipp under klimatoppmøtet i København, som fremvisning av Greenpeace-bannere mot genmodifisert mat i samme by, eller som den fredelige utdelingen av løpesedler i Nobel-byen Oslo.

Holdningen politiet håper du skal innta når de bøtelegger løpeseddelutdelere med gigantbeløp som 11.000 per person, er at disse papirpusherne sikkert må ha gjort mer enn bare å pushe papir på uskyldige fotgjengere. Når politiet reagerer såpass hardt, må det ha vært harde tak fra den andre parten også. Men selv om det er menneskelig å tenke slik, har du som menneske og borger også en plikt til å finne ut om det virkelig er sånn.

For du vet jo ikke – når du en måned eller to eller tre etterpå leser om dette i avisen – om det faktisk var slik at de hadde gjort seg fortjent til å miste elleve tusenlapper. Det er bare din tillit til politiets dømmekraft og generelle rettferdighet som får deg til å anta at de bøtelagte gjorde noe annet enn å dele ut papir på gaten.

Fra gaten ser det nemlig helt annerledes ut. Ja, med tillit til de menneskene som delte ut løpesedler på gaten, fremstår politiet som statlige bøller som tramper på grunnlovsnedfelte menneskerettigheter som ytringsfrihet. Og medienes uvilje mot å dekke denne grelle krigen mot frie ytringer i Oslo Freedom Forum og Ny Tid-byens sentrum, fremstår som sensur og medløperi med de statlige bøllene og fascistene.

Krigens første offer er sannheten. Igår sa de på radioen at Aftenposten nok engang var blitt Norges største avis. Det var den også under den tyske okkupasjonen.

Det burde vært straffbart, men la oss for enkelhets skyld kalle det politikk og journalistikk.

I stedet for å gjøre noe med de norsk klimagassutslippene – altså noe for å få dem ned, ikke opp – velger vår statsminister å bygge flere gasskraftverk uten rensing, og han er frekk nok til å kalle dette en «månelanding» for klimaet. Jeg har ikke ord, bare magesaft som vil opp og ut.

Og i stedet for å bygge lyntogtrasé over Haukeli – som vil gi en reisetid Oslo-Bergen på 2½ time og seriøst sabotere flytrafikken mellom våre to største byer – velger vår statsminister å trenere hele saken ved å sette ned et saktearbeidende utvalg, som skal «vurdere» om vi trenger lyntog i Norge!

Det saktearbeidende utvalget skal vurdere lyntog i egne traseer som ett av fire alternativer, så mesteparten av tiden og ressursene deres vil gå til å drodle rundt status quo (videreføring av dagens «jernbanepolitikk»), utbygging «også utenfor Østlandet» og lyntog på eksisterende banenett. Og de skal selvsagt holde på med denne meningsløse treneringen helt frem til 1. februar 2012, hvorpå de skal bruke over et år på å vurdere om noe av dette skal skrives inn i den nasjonale transportplanen i 2013. Stortinget vedtok nemlig våren 2009 at lyntog skulle utredes… Om ikke akkurat øyeblikkelig, så i det minste i tidens fylde.

Det burde vært klimafengsel – eksempelvis på Jan Mayen – for vår statsminister for lenge siden, og ikke minst for dette enorme sviket. Der burde han få selskap av Norges godt over 10.000 journalister:

Blant alle artiklene som er skrevet om den nye lyntogtreneringen, blant annet av Mari Rollag Evensen, Bjarne Bringeland, Ingvild Sættem Beltesbrekke, Even Nielsen, Lars Martin Gimse, Truls Tunmo, Anders Engen Sanden, Njål Svingheim, Olav Johannes Bøthun, Julie Ørum og Mona Strande, er det kun én som (nesten) nevner Haukeli og lyntogutredningen Deutsche Bahn allerede har laget for Norsk Bane. Det er som om denne utredningen ikke eksisterer, og som om internasjonale lyntogeksperter ikke allerede har gjort mye av det arbeidet som trengs for å fatte en viktig klimabeslutning NÅ.

PS: Hvis du er glad i ting som går supersakte, kan du søke jobb i Jernbaneverket her.

Avatar

Nå som tårene er tørket etter bombingen av asken Yggdrasil, er det lett å se at «Avatar» handler om vår egen vettløse rovdrift på våre egne skoger og våre egne urbefolkninger. Som nevnt hugger vi 2000 trær i minuttet i Amazonas alene, og globalt kommer 200.000 ut av skogene hver dag for å slå seg ned i slummen og lete etter jobb. To. Hundre. Tusen. I døgnet.

Når selve Yggdrasil – verdenstreet i vår norrøne mytologi – angripes, bombes og felles av en enorm styrke med idiotiske militærhoder, er det hele satt veldig på spissen. Og det spisser seg til. Jeg hadde ikke trodd tårene skulle trille av denne filmen, men det gjorde de. Og det gjorde de vel fordi hele kloden vår idag er som Titanic – tilfeldigvis regissørens forrige gigantfilm.

Hele kloden er på vei ned – vi er midt i den 6. store utryddelseshendelsen, og den første som ene og alene er menneskeskapt. Og vi kan trenge en alliert som James Cameron for å få vekket dagens tenåringer ut av forbrukshypnosen: Vi trenger dere NÅ! som krigere for skogene, dyrene og plantene. Hverken Støre, Gore eller Vidd kan knipse folk ut av hypnosen som «Avatar».

Jeg skulle ønske jeg kunne nå ut til dagens unge med bare én ting: Vi MÅ ta makten! Det dere ser rundt dere ser kanskje ut som et demokrati, fordi dere er så unge, men det er overhode ikke folkestyre. Bare se på hvordan oljeselskapene bygger ut Lofoten uten å bry seg om hva vi mener. Det holder ikke å si sin mening, eller å bli hørt og arrestert. Vi må ta over styringen. Kjempe for et ekte demokrati.

Bare slik kan vi behandle naturen på en fornuftig måte. For ingen mennesker vil at kloden skal dø.

Vi mister 2000 trær i minuttet bare i regnskogen i Amazonas.

200.000 mennesker forlater hver dag naturområder som har holdt liv i dem i generasjoner for å få seg en jobb i byen eller leve i slummen.

«Det store hamskiftet» kan med andre ord bare gå og legge seg! Enda så mye tid som brukes på dette i skolen. Hvorfor får flyttingen fra landsbygda til industrien i byene for 200 år siden så mye plass i skolen og i vår bevissthet, mens dagens katastrofale massakre på skogene nærmest ikke ofres en tanke?

Storfilmen «Avatar» handler ikke om månen Pandora i et fremmed solsystem langt vekke, men om vår egen usle og undergangsdømte planet og dem som er ute etter å ødelegge den fullstendig.

[Torrent]

Snittet for Oslo så langt i januar er på -10,6°C, altså hele 6,3 grader kaldere enn normalen for januar.

Hvis dette resultatet står seg til den 31. er det mildt sagt mot normalt. Bare for å finne et år med over 1 grad kaldere januarsnitt må vi helt tilbake til 1987. Det var til gjengjeld den kaldeste januarmåneden i Oslo siden førtitallet, med et snitt på -10,5°C, eller 6,2 under normalen.

For å få en januar med 6,3 eller større avvik på kuldesiden, må vi for Oslo til 1942(!). Da var det -12,2°C, 7,9 grader under dagens januarnormal.

En så kald januar som -10,6°C ville i vår tid vært meget historisk, og langtidsvarslet ser absolutt ut til å gå i den retning. Men 5 dager er ikke 31 dager, og prognoser er så absolutt ikke målinger.

***

Sånn. Da har jeg sett enda litt lenger tilbake i Oslos fortid. Gamle tidsserier, fra tiden før Blindern målestasjon ble opprettet. Der finner vi at selv om snittet nå etter at 6. januar er skrevet inn i bøkene har passert januar 1942 – det forrige århundres kaldeste januarmåned – med sitt snitt på 12,2 kuldegrader – så finnes det registrerte januarmåneder på 1800-tallet som faktisk er kaldere enn januar 2010.

Stryk det siste der, forresten: Årets januar i hovedstaden er og ser ut til å bli den kaldeste on record.

MSM: Istid?

Oslo har nå vært over en grad varmere i 8 år på rad.

I og med at mange i den hjemlige klimadebatten ville ha skreket opp, fektet med armene og erklært at vi var inne for en ny istid dersom Oslo for første gang i vår levetid hadde vært over en grad kaldere i 8 år på rad, føler jeg for å rope et lite varsku om det motsatte: Oslo har i 2009 for 8. år på rad vært over en grad varmere enn normalen, og dette har aldri før inntruffet mens noen av mine lesere har levd.

Nå har jeg og meteorologene rett nok bare tall for Blindern tilbake til 1937, og enkelte av dere er kanskje eldre enn dette, men her er i alle fall resultatlisten for tiårene så langt:

  • 1930-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1940-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1950-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1960-tallet: Ingen år med over 6,7°C
  • 1970-tallet: 2 år på rad med over 6,7°C
  • 1980-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 1990-tallet: 1 år på rad med over 6,7°C
  • 2000-tallet: 8 år på rad med over 6,7°C

(Fra 1989 til 1990 og 1999 til 2000 var det rett nok 2 år på rad med over 6,7°C.)

Og faktisk er 9 av de 10 årene på 00-tallet over én grad varmere enn normalen. Unntaket er 2001, som bare var 0,4 grader varmere enn normalen. Uten dette unntaket, ville alle de 11 årene fra 1999 til 2009 vært over én grad varmere.

Så kan man selvsagt innvende at det ikke spiller noen rolle om disse varme årene forekommer på rad og rekke; at det kan skjule seg inntil fem år for hvert tiår som er varmere enn 6,7°C, bare at disse ikke kommer på rad. Men slik er det ikke; det er i hovedsak snakk om enkeltår for hvert tiår før 1970.

Legg til dette at de varmeste 30 påfølgende månedene i den samme perioden fra 1937 var 2,1 grader varmere enn normalen og løp fra juli 2006 til desember 2008, og du får et rimelig klart bilde av en tydelig oppvarmingstrend for de lange løp og de lange periodene.

De såkalte klimaskeptikerne ynder jo å hyle til hver gang det faller litt snø i Oslo eller kvikksølvet faller under 10 eller 20 kuldegrader over en dag eller to. Men dette er VÆR, folkens, ikke klima. Klima er de lange linjenes vitenskap, og i det lange løp blir det uvegerlig varmere i hovedstaden.

I snitt var de 8 årene 1,5 grader varmere enn normalt, og tiåret som sådan var også 1,5 grader varmere enn normalt. Det varme nittitallet var til sammenligning bare 0,7 grader varmere enn normalt.

Hvis du liker denne viktige vesle filmen, vær grei og spre den til dine venner: Blogg den, mail den, skriv om den på Twitter, Facebook og lignende. Det er viktigere at de som kanskje burde sett den får se den, enn at du som helt sikkert liker den nikker anerkjennende og så ikke gjør noe med det etterpå.

[Torrent]

Klimapolitikk er selvsagt først og fremst politikk og bare i liten grad klimarelatert. I så måte er det ikke til å undres over at NATOs kommende fiende – Kina – nå av våre NATO-medier manøvreres inn i et hjørne som Den Store Syndebukken som sørger for det store sammenbruddet i de velmente samtalene.

Lille Norge, for eksempel, en av verdens største utsugere av hydrokarboner fra jordskorpen, har selvsagt intet høyere ønske enn å få til reduksjonsforpliktelser som svir på pungen. Samme sak med UK, USA og so bortetter. Vi ønsker alle å få til så harde utslippskutt at det moderne samfunn mer eller mindre vil stanse opp – at den økonomiske aktiviteten i våre nasjoner så å si legges død.

Bremseklossen i disse no doubt selvoppofrende og ungdommelig idealistiske bestrebelsene fra oss selv og våre allierte, er Kina. Tilfeldigvis samme makt som «vi» prøver å omkranse med militærbaser og stående styrker i Vest- og Sentralasia. Kineserne er onde, kineserne ønsker et klimasammenbrudd.

Er det håp for verden?

Her er forøvrig en glimrende klippet video fra den britiske avisen The Guardian, som viser høydepunkt fra Reclaim Power-marsjen i København igår, onsdag 16. desember (ikke mulig å embedde).