Skip navigation

Omsider har det lyktes Vidd å få til en søndagstur med tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland. Vi er stolte over å kunne presentere det første åpenhjertige intervjuet om blant annet opptakten til Afghanistan-krigen med den daværende utenriksministeren.

PS: Bildene fra turen kommer når de er godkjent av Jaglands kontor.

Som den folkelige presidenten han er, tar Jagland kollektivtransport som en vanlig mann når han skal på skitur. Vi oppnår øyekontakt på Sognsvannsbanen, og jeg vinner straks statsmannens tillit med mitt innyndende blikk og mine værbitte villmarksgevanter. Noen studenter går av T-banen ved Kringsjå, og jeg flytter meg enda noen seter nærmere statsmakten.

Det blir til at vi lunter side ved side ut av vognen og ned til bommen ved Sognsvann, der vi smører skiene etter beste evne. Det hele faller seg liksom rent naturlig. Jagland har ikke stripet grønnswix, jeg på min side har tilfeldigvis en uåpnet grønnswix med striper i anorakklomma. Han takker for lånet, og spør om jeg også har tenkt meg innover til Ullevålseter. Jeg lyver.

Og nettopp løgner er en utmerket tag for den samtalen Thorbjørn – jeg kaller ham Thorbjørn nå – og jeg skal komme til å føre mellom stavtakene, først over et Sognsvann i full vinterskrud. Det har vært freske stavtak på Urix-fronten siden 2001-valget, prøver jeg meg.

Det Norske Hus-arkitekten kaster et raskt blikk på turfølget, men lar seg strengt tatt ikke be to ganger. Han tar det berømmelige bladet fra munnen: – Ja, det kan du skrive opp! Det har vært blod, svette, mer blod, luftige løgner og enda mer blod!

Vi er ved enden av vannet, og blodsmaken melder seg i munnhulen, mens melkesyra pipler ut i legger og lår. Vi tar en liten rast på en benk med kaffe fra termos. Etter noen slurker svart gull, er det som om det løsner igjen. Praten kommer inn på starten, dagen etter valget.

– Du fikk jo se disse bevisene, Thorbjørn. De hemmelige bevisene amerikanerne kom med. Som utenriksminister fikk du se bevisene, jeg tror du kalte dem ugjendrivelige?

Og her skulle jeg gjerne hatt kamera, gjerne et skjult kamera som kunne fange dette fantastiske ansiktsuttrykket. Mange tror sikkert «skøyerfjes» ikke er en del av den gravalvorlige politikerens repertoar, men ansiktet til Thorbjørn går her helt i oppløsning i en latterkule, som får det umiddelbare resultat at fjellanorakken min prydes av hundrevis av små kaffeflekker, blandet med stortingspresidentens spytt, snørr og trolig blod.

– Å, om forlatelse. Jeg burde sikkert ikke si dette til en vilt fremmed, men faen heller. Disse amerikanerne er særdeles snedige og dyktige på disse tingene. Kommunikasjon. Som utenriksminister i NATO-landet Norge fikk jeg jo selvsagt taushetsplikt om «bevisene», som du kaller dem. Jeg kunne derfor ikke gå nærmere inn på innholdet, på de faktiske bevisene, overfor folket. Men jeg løy ikke heller!

Vi får på oss skiene og trasker litt videre oppover den preparerte lysløypa, og mellom klynger av skismørere og småbarnsfamilier får jeg litt etter litt forklaringen, som har hengt i lufta siden rasten ved Sognsvann. – De kunne slett ikke gjendrives, av noen, rett og slett fordi det ikke var noen bevis! De ga meg en tom konvolutt! Ingenting!

Nå så Thorbjørn med ett alt annet enn skøyeraktig ut. En kort latterkule – mer av plikt, tror jeg, enn av ekte morskap – gikk rett over i et hosteanfall, som etterlot EU-svermeren i potetsekkpositur, hengende vannrett mellom skiene og stavene.

Det kom blod, det var i det hele tatt nokså åpenbart at sosialdemokrathøvdingen hadde tatt seg mer ut enn kondisjonen strengt tatt tillot. Men rød snø ser alltid mer dramatisk ut enn det egentlig er, og vi trasket tross alt videre. Det er når alt kommer til alt en skam å snu, i alle fall for voksne menn på søndagstur mellom Sognsvann og Ullevålseter.

Turen videre forløp langt roligere, med prat om løst og fast, vær og vind. Vi fikk vafler og pølse på Ullevålseter og klemte ned enda litt kaffe. På nedturen virket det som om han gikk litt i seg selv, og kanskje angret på ting han hadde sagt. Stilt var det i alle fall. Mine tanker gikk til det egentlige målet for min tur, men jeg avbrøt meg selv kjapt med at dette tross alt var bedre. Det var så absolutt noe å skrive hjem om.

Nett som jeg hadde gitt opp en videre samtale nede på perrongen, rett før toget kom, glimtet det til i Norges svar på Colin Powell:

– Nå har vi nordmenn så mye blod på henda at folk bare gir faen. Det var i alle fall planen. Du får ikke omelett uten å klemme litt på egga. Vi er mordere, vi er det. Men vi er rike mordere. Det er typisk norsk å tjene gode penger på slike ting.

One Comment

    • Vidd
    • Posted 3. april 2010 at 5.16
    • Permalink

    Kjære eventuelle lesere: Dette var – også i år – en aprilspøk :)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s