Skip navigation

I en videopodcast fra NRK søndag aften kommer følgende frem om det offisielle Norges syn på «radikal islam»:

Det finnes radikal islam i Norge, slo PST-sjefen fast på et dialogmøte, der også Kronprinsen deltok. […]

Det fins radikal islam i Noreg, det slo PST-sjefen, Jørn Holme, fast under ein debatt idag.

Det har den siste uken vært uenighet innad i Arbeiderpartiet om hvorvidt dette er et problem her i landet. […]

I dagens debatt slo PST-sjefen fast at det er radikal islam her i landet:

– Vi har det, dessverre. Det er heldigvis et lite problem, men når vi har det, så er det et alvorlig problem. Men vi håndterer det.

Ka e PST sin definisjon av radikal islam?

– Altså, radikal islamisme innebærer en form for ekstrem islamisme, som gjør at man vil bygge en religiøs stat med sharia-lovgivning, opprette det såkalte kalifatet og gjøre det med vold som virkemiddel. […]

– Det finnes altså ifølge PST den typen ekstremisme som kan føre til vold, det må vi ta sterkt avstand fra. [Jonas Gahr Støre]

demokrati

Staten Norge har til sammenligning en styreform som må kalles radikalt plutokrati, som gjør at man vil bygge en fascistisk stat med antiterror-lovgiving, opprette det såkalte diktaturet og gjøre det med vold som virkemiddel.

Jeg er på min side et eksempel på at det finnes radikalt folkestyre i Norge, idet jeg gjerne vil bygge en demokratisk stat med rettsstatslovgivning, og opprette det såkalte folkestyret, i ytterste konsekvens med vold som virkemiddel.

Og la oss være ærlige og realistiske her: En nasjon endrer aldri styreform over natten eller over et år uten at det kommer til situasjoner der vold brukes som virkemiddel. Jeg skjønner ikke hvorfor dette skulle forundre noen: Den norske stat bruker vold daglig i de nasjoner Norge har okkupert, og det norske politiet bruker også vold døgnet rundt. Voldsbruk er bare et tegn på vilje, fx til å opprettholde en vedtatt orden.

4 Comments

  1. «Radikalt plutokrati» – det var ille godt sagt, og jeg deler din oppfatning av situasjonen her på berget. Her har de rike det aldeles utmerket, alt mens mer enn 250.000 mennesker – dvs. 20% av befolkningen som er i arbeidsfør alder (ikke småunger, skoleelever, ikke studenter, ikke pensjonister) – er blitt skjøvet ut i forskjellige trygdeordninger. Uføretrygdede. Folk på attføring. Sosialklienter. Dette er hva samfunnsvitenskapen kaller klientifisering, og det er, perverst nok, noe vi kan takke sosialdemokratiet for. Ja, vi kan takke arkitektene bak selveste velferdsstaten for dette. – Det er jo så mange hjelpere her. Skattebetalere i lønnede stillinger. Folk som behøver en god del folk å hjelpe. Folk som, av ulike årsaker, er dømt til et liv i fattigdom. Godt hjulpet av sosionomer, sosialkuratorer, hjemmesykepleiere, psykologer, psykiatere, allmennpraktiserende leger, samt en hel haug av mer byråkratisk anlagte papirflyttere, som, konsekvent som faen, behandler mennesker som numre i et svært register. Svært mange mennesker har som jobb å fylle. Svært mange mennesker har sin rolle som klient å fylle, og det på den pliktoppfyllende måten. Noen av disse menneskene gir vel heller faen i det, og satser mye heller på en karrière som kriminell. Det er bl.a. derfor vi har uniformert og sivilt politikorps i dette landet. Velferdsstaten må jo beskyttes mot de farlige få, det er sant. Og la det nå endelig ikke herske noen tvil om at Norge, med alle sine trygdede (men glem dem: det står ikke noe om noen av disse i avisene her i landet), er og blir ett av verdens beste land å bo i. Et lysende eksempel. En idealstat.

  2. «En nasjon endrer aldri styreform over natten eller over et år uten at det kommer til situasjoner der vold brukes som virkemiddel.»

    – —

    Dette er ikke nødvendigvis sant. Rett fra hukommelsen kan jeg hente fram eksempler som Gandhi og Mandela. Vi kan også snakke om fredelige regimeskifter i Øst-Europa rundt 1989 – 90. Fredsløsningen på en håndfull konflikter i Vest-Afrika er også notert. Og det vil jeg bare ha sagt: Allerede i 2004 stod det tindrende klart for meg at det vår verden faktisk behøver er en revolusjon av det reint ut sagt globaliserte slaget. Vi har med problemer å gjøre, som er av internasjonal eller global og grenseløs karakter. Det slo meg også at en mental revolusjon ikke kunne oppnås uten en fredsløsning, både her og der; det måtte være av ypperste viktighet. Hvis vi ønsker å gjøre noe med miljøkrisa (det tolvhodede trollet med både lokale og globale sammenhenger), vil det måtte skje i en verden preget av fred, fordragelighet, samarbeid, og deling av kunnskap. Krig er ingen løsning. Fred og forsoning er den eneste farbare vei.

    Dessverre hadde det også sånn at det, i 2004, slo meg at det kapitalistiske økonomiske systemet framsto som en såpeboble som bare ble større og større og større, inntil den kom til å slå sprekker og sprenges. En sådan form for premonisjon, vel, den kunne ikke makthaverne, hverken her til lands eller i noe annet land, trives med. Du vet: det er pengene eller livet. –

    Men vi er her nå. – Finanskrisa er et faktum. Klimakrisa er også et faktum. Det er tid for forandring nå. Høy tid, for å si det slik. Og dette må politiske, økonomiske og militære makthavere verden over bare se til å forstå. Dette kommer jo sannsynligvis ikke til å skje. Makthaverne kommer nesten helt sikkert til å fortsette med å overse våre felles problemer så galant som bare det. Idet de setter politi og forsvar i full beredskap, av redsel for foruroligede masser av folk … men nå drømmer jeg meg bort, visst. – Jeg tenker saken er den at folk flest (individuelt og i flokk, stykkevis og holdt fra hverandre i forskjellige nasjoner ogstater) alt har bestemt seg for å behandle miljøkrisa som en ikke-sak: et problem som ikke lar seg løse, samme hva. For ansvaret ligger bare faen ikke hos oss. Gud sit på ei kvit sky, det er saken. – Derfra opererer han etter eget forgodtbefinnende. Og kom ikke her og snakk om menneskets plassering på toppen av næringskjeden. Du vet: Naturen regulerer seg selv. Ethvert annet standpunkt enn dette er naturligvis å sammeligne med standpunktene til Adolf Hitler og Josef Stalin. Noe menneskefiendtlig. Noe ondt. Noe farlig. Noe forkastelig.

    Så forblir situasjonen den samme. Årene går. Fra OL til OL, VM til VM, sesong til sesong, som seg hør og bør i slik en sportsfiksert verden som vår. – I flokk og følge gir vi oss ende over.

    Jeg vet iallfall at jeg har gitt meg ende over. For min del er alt håp endelig ute. Dette blogger jeg om; – dum som jeg er. I all åpenhet. I all reformvennlighet. Men innenfor et system som er fascistisk. Sannheten er den at jeg opplever det sosialdemokratiske systemet som et Satans verk, – og vet med meg selv at tusenvis av ufølsomme bødler sitter og ruger over dokumentmappene sine, og computerne sine, i forskjellige kontorbygg over hele landet. Eller over hele verden. Godt bortgjemt og like godt beskyttet, sitter ufølsomme mennesker av det allmektige slaget, og behandler ettertenksomme folk som ønsker alt og alle alt godt, vel, som djevler og demoner av noe slag. Ikke som potensielle ressurspersoner, nei, men som kriminelle elementer som plutselig går terroristisk til verks, à la Nygårdshaug’s «Mengele Zoo» –

    Det har iallfall ikke jeg tenkt å gjøre. Men så har heller ikke jeg tenkt å gjøre noe annet av betydning enn å spre et spinkelt fredsbudskap ut på internett. Idet jeg skjønner, så altfor godt, at freden endelig må gis en sjanse. – Hvis ikke, kommer vi ingen vei. Dét er blodig alvor.

  3. Klimakrisen er ikke et faktum, og den gamle hypotesen om en nært forestående katastrofal menneskeskapt global oppvarming som følge av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren, er falsifisert.

    Derimot er finanskrisa er et faktum, men det er ren bullshit at den skyldes kapitalismen.

    Det er tvertimot en krise for det institusjonelle apparat med sentralbanker og moderne penge- og kredittpolitikk som ble instituert i vesten, i og etter 1. verdenskrig, og særlig som «løsning» på krisen på 30-tallet, fram til den endelige avviklingen av gullstandarden i 1973.

    Det er denne styrings- og reguleringspolitikken som i virkeligheten har spilt falitt, ikke kapitalismen. Og flere og flere økonomihistorikere skjønner at det var

    Grunnproblemet er den måten den parasittiske politiske klassen kan gjøre seg populære på. Partiene er ekstremt kortsiktige, og tidshorisonten til neste valg er avgjørende for dem. For å vinne valg fristes de til å innføre populære tiltak, skape kunstig oppgangstid gjennom billig kreditt før valg og ved å komme med løfter som ikke kan innfris uten budsjettunderskudd.

    Samtidig påfører de med sine hundretusenvis av i og for seg velment byråkratisering og regulering, enorme kostnader som ikke kommer med i beregningen når man vurderer hvertenkelt reguleringstiltak, som veletablerte og store korporative krefter gjerne er pådrivere for, fordi det gir dem en konkurransefordel overfor mindre og ikke så etablerte konkurrenter. Dette fører til en utarming skatteevnene.

    Den utarmede skatteevnene og budsjettunderskuddene som politikerne skaper utgjør i USA nærmere 60 prosent av BNP. USA er nesten 60 prosent sosialistisk. Men denne ubalansen kan bare dekkes inn på tre måter.

    1. Redusere de offentlige utgiftene – noe de ikke gjør fordi det er upopulært

    2. Låne penger av egne innbyggere og i utlandet, som har sine begrensninger.

    3. Trykke penger – les: falskmyntneri.

    Det er det siste som velges. Og det har sammenheng med noen John Meynard Keynes sa: «Gjennom en vedarende inflasjon kan staten i all hemmelighet og ubemerket, konfiskere en betydelig del av sine innbyggeres rikdom…»

    Men inflatering av pengenes verdi har utelukkende negative konsekvenser for samfunnet.

    En negativ konsekvens er massiv overføring av midler fra fattige og fra vanlige folk til de som har mest.

    En tredje er gjennomgående overforbruk på lånte midler.

    En fjerde er systematiske over- og feilsinvesteringer både for privatpersoner og bedrifter.

    En annen er ekspansjon av kreditten, som i sin tur skaper bobler.

    Men når boblene sprekker, og folk mister sine boliger og bedrifter går konkurs, så kan ikke politikerne vinne valg på å reversere sin skadelige men populære politikk. For høy rente er da mer upopulært enn noen gang, nedgangstid er upopulært, konkurser og vanskelige omstillinger er upopulært. Folk vil ha en løsning. Men den løsningen politikerne velger er mer av den populære politikk som skapte problemene i utgangspunktet, nemlig budsjettunderskudd, trykking av penger og forbruk på lånte midler.

    Som Bush sa, så har markdet et havnet på fylla, men det Bush ikke sa, det var at det var han og demokratene som hadde levert alkoholen.

    Og så skylder politikerne som altid på andre og innrømmer aldri sine egne feil. Det vanlige er jo da å skylde på grådighet. Men det er selvsagt ikke folks grådighet som bølger opp og ned på slike måter. Grådigheten er der, men den er mer eller mindre konstant. Det som forandrer seg er penge- og kredittpolitikken, hvor ekspansiv den er, og i hvilken grad de klarer å unngå å falle i fristelse til å leve over evne. Innefor dette tiåret har verdens totale pengemengde blitt doblet.

    Så er noe av vanskeligheten med å få fram sannheten om dette til folket, at politikere får drahjelp av sosialistene, anti-kapitalistisk dogmatikere, som begjærlig skylde på «kapitalkreftene», når politikerne skaper bobler.

    Et annet problem er at systemet er tilslørende infløkt. Folk ser bare symptomet på den ekspansive penge og kredittpolitikken, i form av stigende priser, voksende aksjekurser. De ser oppgangstider, men ikke om de er kunstige eller ikke, om de er basert på reell sparing eller inflasjon. Folk tenker ikke på at om de hadde 30 000 i 1950 og la det på kistebunnen i stedet for å kjøpe seg en bolig for pengene, så ville de pengene ikke engang holde til et innskudd på en bolig i dag. De forstår ikke at de to millionene du må gi for en bolig i dag, skyldes inflatering av pengenes verdi, inflasjon. Og de blir desinformert om hva inflasjon er. Ja, folk flest i dag forveksler inflasjon med inflasjonens virkning, og selv fagfolk definerer inflasjon (som i siste hånd er inflatering av pengemengden) som prisstigning.

    Og til det om fred. Sosialismen av i dag er ikke for fred. Hvis de var for fred ville de gått inn for det som har vist seg å gi fred, nemlig liberaldemokratisk rettsstat og kapitalisme.

    Det finnes ikke et eneste tilfelle av at et liberalt demokrati kapitalistisk regime har gått til krig mot et annet liberaldemokratisk kapitalistisk regime. Det finnes ikke et eneste tilfelle av hungerssnød i noe liberalt demokrati. Og disse typene regimer viser seg også å være de mest vellykkede økonomisk sett, og de er også de minst undertrykkende regimene, de regimene som er mist voldelige og morderiske overfor egne borgere.

    Så i demokratisering og kapitalisme har vi kansje veien til «den evige fred» som Kant snakket om i sin tid. Det er diktaturene og de antikapitalistiske kreftene som skaper ufred.

    Men overfor slike forhold som vold, bidrar sosialismen igjen til å snu virkeligheten på hodet, ved å relativisere slike forhold, relativisere graden av vold, slik at alle for dem ser ut til å være like voldelige. Igjen fører dermed sosialismen til at man snur virkeligheten på hodet og foretrekker det stikk motsatte av de løsninger som fører til suksess, fred og fordragelighet, gjennom sin relativisering av volden, diktaturer versus demokratier, terrorisme versus rettstatens voldsutøvelse.

    Det selvmotsigende i dette er selvsagt at hvis man annerkjenner maktens realiteter, og innser at statens makt altid hviler på dens voldsmonopol, hvordan kan man da oppleve det som moralsk likegyldig om man bruker mer eller mindre vold. Det er kansje her det falske ved den realitivisering av vold og undertrykkelse vi ser fra venstresiden.

    I det sekstiåtterdominerte miljøet jeg vokste opp i, forsvarte man totalitære diktaturer overfor USA. Og kronargumentet og deres siste skanse var som altid dette: USA er «like ille» eller «verre». Og dette falske vrengebildet av virkeligheten jobbet de utrettelig på i sin anti-amerikanisme. Anti-amerikanismen deres var dem et psykologisk selvforsvar overfor det traumatiske ved kommunismens terror og myrderier på egne innbyggere som de fortsatt lever i fornektelse over.

  4. http://www.dagbladet.no/2009/03/19/nyheter/politikk/hijab/arbeiderpartiet/kolberg_and_jagland/5366804/

    «FFI-forsker Lia mener Kolbergs kamp mot radikal islam er lite oppsiktsvekkende. Politiets sikkerhetstjenste (PST) definerer radikal islam som følger: Bevegelser som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål.

    – Det er unødvendig å si at du skal utføre en kamp som allerede gjøres. Å forhindre terrorisme har stått på agendaen til PST i mange år, sier Lia.»


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s