Skip navigation

Kommunal Rapports politiske kommentator Aslak Bonde påpeker 24. februar ganske riktig at systemets handlekraft er «påfallende» når det gjelder finanskrisen, men «relativt puslete» når det kommer til klimakrisen.

Bonde er imidlertid meget forsiktig i sin ordbruk. Det eneste systemet gjør på klimasiden, er jo å gå inn med enorme og paniske summer av våre penger for å motvirke den utslippsnedgangen som følger helt naturlig av finanskrisen.

For å si det enda mer tydelig: Det er den velfungerende globaliserte økonomien og det normalt høye forbruket som utgjør hele vårt humane bidrag til klimakrisen.

Den rødgrønne regjeringens tiltak kan sammenlignes med en far som søndag gir sin tenåringsdatter en ukes husarrest, men som mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag likevel ender opp med å jobbe som privatsjåfør for den unge frøkna ved hennes mange klubb- og discobesøk.

Ethvert familiemedlem ville miste all respekt for en slik autoritetsløs og vinglete far.

Bonde fortsetter så med å unnskylde politikerne. Ingenting er deres feil, det er systemet, må vite, som er synderen. Bonde mener det er «liten tvil om at klimakrisen er mer truende enn økonomikrisen», men at det er kortsiktigheten som får politikerne til å velge økonomien.

Men det er ikke det det er snakk om i det hele tatt. Det er ikke kortsiktig av faren å kjøre dattera til sentrum, det er det eksakt motsatte av å iverksette husarresten.

Altså handler dette om vilje. Vil man ta fatt på klimautfordringene, eller vil man sette alt inn på å fortsette med en vekstbasert og uhyre destruktiv industriell økonomi?

Jeg skriver «man» her, og ikke «vi», da det er åpenbart at vi ikke snakker om folket. De som har bestemt seg for at økonomien må fortsette å vokse i det uendelige, på bekostning av absolutt alle andre hensyn, er akkurat den styrtrike eliten som selv har mest å tjene på at økonomien vokser og vokser, og absolutt mest å tape på at man velger det motsatte, nemlig å ta fatt på klimaproblemene på en ansvarlig måte.

Det er jo nettopp derfor klimakrisen er et så pivotalt veivalg for livet på jorden: Det er et reelt fokking veivalg der vi ikke kan fortsette i begge retninger samtidig. Vi må helt enkelt velge vei.

Aslak Bonde mener også at vi «i det minste kan starte diskusjonen om hvordan man i et moderne mediesamfunn kan ha et langsiktig innrettet politisk system». Det er helt riktig, og det er en god start. Jeg skal gi en kort skisse til løsning:

  • Fjern den globale og antidemokratiske makteliten gjennom en global informasjonskampanje i de nye mediene og et rettsoppgjør som får alle tidligere tribunaler til å blekne ved sammenligning.
  • Innfør folkestyre i alle verdens land og regioner.
  • Inndra alle konsesjoner til å drive massemedier og opprett nye, kollektivt eide og tversgjennom demokratiske og demokratiunderstøttende massemedier.
  • Opprett en serie statlige institusjoner hvis eneste mandat er å hindre utglidning til det ikke-transparente og udemokratiske. Det er veldig mye smartere å bruke intellektuelle til dette, i stedet for å sette dem i konsentrasjonsleire eller intrikate NAV-regimer.
  • Hold valg der kunnskap og informert debatt råder grunnen, og ikke partiske og kommersielle medier, reklamekampanjer og elitære pengeinteresser.

 
Den store bonusen ved denne løsningen for dagens politikere, er at det blir mye mer inspirerende å drive med politikk innenfor et reelt demokrati, enn det var under potemkindemokratiet. I tillegg har vi altså etter en slik omlegging en reell mulighet til å begrense og kanskje til og med overleve klimakrisen.

Vi må slutte å late som om vi har et demokrati og en klimastrategi så lenge verden helt åpenbart styres av en styrtrik elite som utelukkende meler sin egen kake.

4 Comments

  1. Fjern den globale og antidemokratiske makteliten gjennom en global informasjonskampanje i de nye mediene og et rettsoppgjør som får alle tidligere tribunaler til å blekne ved sammenligning.

    Er det ikke det vi prøver på med bloggingen?

    • Vidd
    • Posted 25. februar 2009 at 20.10
    • Permalink

    Joda, men enda mer koordinert… Og statsstøtte er vel kanskje litt mye å håpe på? :-)

  2. Glimrende artikkel, Vidd. – Både velskrevet, konstruktiv og gjennomtenkt.

    Gjennom de senere år har jeg utelukkende skrevet og kommentert på amerikanske, britiske og australske blogger, der takhøyden for diskusjon har ligget på et meget høyt plan. Det er godt å vite at en riktig sprek norsk blogg – denne bloggen – endelig er under utvikling.

    Vel, det var komplimentsrunden, det. Jeg tror jeg kommer til å legge igjen en mer saksrelevant kommentar her, litt senere. :-)

  3. Hei, hei. – Ettersom du kan være både sprek og standhaftig, så kan jeg sikkert forsøke meg på å være litt spenstig. :-) … Det var det med å behandle det internasjonale og transnasjonale politiske liv som det heftige problemområdet det er. Jeg vet godt hva jeg vil si: som jeg ser det, og som jeg ganske sikkert skal komme til å fortsette med å si det, har jo Orwell skrevet et par begge dreiebøker hva angår den fascistiske og maktsugne framtida han så fra seg. – Ja, han skrev både Animal Farm og 1984. De som velger å overse disse eldre åndsverkene nå som klimakrisa, finanskrisa, og den akk så redselsfulle 2012-psykosen sprer seg i alle retninger, de velger dumskap framfor visdom, latskap framfor handlekraft og (hvordan skal jeg få sagt dette?) – denne snakkesalige formen for taushet, som er i ferd med å drive lille meg fra all vett og forstand! Jeg tenker på dette evinnelige kjøpepresset. Og jeg tenker på denne maniske materialismen. Jeg tenker på det trygge, gode, rutinepregede og reglementsstyrte arbeidslivet. Jeg tenker på TV’n: denne fornektelsesmaskinen som er å finne i alle hjem, enten de er møblerte eller ikke. Og jeg tenker på denne rent infantile krigsiveren som er å finne, både i de politiske korridorene og de korporative kontorlandskapene. I det hele tatt: Verden må reddes fra mennesker som utelukkende er i stand til å tenke på pengene, og har benyttet de seneste UNFCC-konferansene, i Bali og i Poznan, nærmest til å gjøre fortsatt økonomisk vekst til en religion av noe slag. Det er helt horribelt, tenker jeg, – og ser fram til å høre nyheter fra den avsluttende klimakonferansen i København, i desember 2009. Og jeg tenker det er mer fascisme vi skal få. Så altfor mye står på spill. Bedritne bloggere, politiske dillettanter og tankefulle poeter kan ta med seg pikkpakket sitt og gå sin vei, det er saken. Verden er ikke vår. Den tilhører en ganske liten gruppe søkkrike mennesker med tilhørende forretninger og hele korporasjoner. Som lever i all trygghet, passet på av både politi og militære. –

    Rant over.

    http://www.theenvironmentsite.org/forum/climate-change-forum/13802-climate-change-rights-indigenous-communities.html

    http://www.george-orwell.org/Animal_Farm/9.html

    «Somehow it seemed as though the farm had grown richer without making the animals themselves any richer-except, of course, for the pigs and the dogs. Perhaps this was partly because there were so many pigs and so many dogs. It was not that these creatures did not work, after their fashion. There was, as Squealer was never tired of explaining, endless work in the supervision and organisation of the farm. Much of this work was of a kind that the other animals were too ignorant to understand. For example, Squealer told them that the pigs had to expend enormous labours every day upon mysterious things called «files,» «reports,» «minutes,» and «memoranda.» These were large sheets of paper which had to be closely covered with writing, and as soon as they were so covered, they were burnt in the furnace. This was of the highest importance for the welfare of the farm, Squealer said. But still, neither pigs nor dogs produced any food by their own labour; and there were very many of them, and their appetites were always good.

    As for the others, their life, so far as they knew, was as it had always been. They were generally hungry, they slept on straw, they drank from the pool, they laboured in the fields; in winter they were troubled by the cold, and in summer by the flies. Sometimes the older ones among them racked their dim memories and tried to determine whether in the early days of the Rebellion, when Jones’s expulsion was still recent, things had been better or worse than now. They could not remember. There was nothing with which they could compare their present lives: they had nothing to go upon except Squealer’s lists of figures, which invariably demonstrated that everything was getting better and better. The animals found the problem insoluble; in any case, they had little time for speculating on such things now. Only old Benjamin professed to remember every detail of his long life and to know that things never had been, nor ever could be much better or much worse-hunger, hardship, and disappointment being, so he said, the unalterable law of life.

    And yet the animals never gave up hope. More, they never lost, even for an instant, their sense of honour and privilege in being members of Animal Farm. …»


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s