Skip navigation

Sist, men ikke minst, kommer Hardt og Negri med et hardt angrep på den marxistiske venstresidens desillusjonerte stagnasjon de siste tiårene. De hevder at den «postmoderne globale økonomien» er langt fra å være allmektig, men snarere rommer spiren til sin egen kollaps og at det politiske klimaet aldri har vært bedre for opprør og omveltning i tråd med en kommunisme som er «marxistisk, men større enn Marx». Vi befinner oss ikke akkurat i noen behagelig situasjon, sier Toni Negri da vi møter ham i Roma. Motsetningene i Imperiet, som lenge har vært synlige, spisset seg til med angrepene den 11. september og med militæraksjonene som fulgte. Det er en hegemonikrise i Imperiet. I krigen søker man en måte å overvinne blokkeringen på, å på ny justere den konstituerende dynamikken, med alle de katastrofale følgene det får. På den andre siden finner vi de sosiale bevegelsene, som hadde en måte å kjempe på – fra Seattle til Genova – som plutselig har tatt slutt. Krigens orden retter seg mot det som er felles for de enkeltståstedene som mangfoldet er sammensatt av.

Den kampsyklusen som ble satt i gang, fra Seattle via Porto Alegre til Genova, er avbrutt. Helt fra slutten av syttiårene har vi dessverre blitt vant til slike avbrudd. I Empire beskriver vi sosiale kamper – i Los Angeles, Chiapas, Tienanmen, men også de som førte til Berlinmurens fall. Der dreier det seg om virkelige kamper, som det riktignok ikke finnes noen rød tråd mellom. Etter Seattle ble vi imidlertid vitne til en ekte syklus av sosiale kamper. På dette nivået har det uten tvil skjedd et tilbakeslag. Problemet var ikke at det ikke fantes noe nytt sted å demonstrere. En reell vanskelighet når man skal vurdere hva som vil skje i fremtiden, er følgende: Hva vil de nye slagordene bli, hvordan vil spørsmålene og kravene kunne knyttes sammen globalt? Denne bevegelsen hadde nådd et reelt nivå, i dag blir alt dette blokkert.

Morgenbladet 22.02.02, «Imperiet slår sprekker».

2 Comments

  1. http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2008/aug/08/kingsnorthclimatecamp.climatechange

    «The harsh reality is that there is no way we could plan for a 4C rise. No amount of adaptation is going to make that liveable for most of the world’s population, and it’s going to be pretty damn nasty for those lucky few of us living in the north as well. Despite this, we end up with two possible stories – the front page banner «dangerous anarchists threaten chaos», or, tucked away at the back of the paper, «peaceful protest passes without incident». And all the time, not even the liberal press is concerned that, even if every single person at the camp arrived with a heavy machine gun, they couldn’t kill half the number of people who will die as a result of the effects of climate change.»

    – —

    Ting har hendt: Vi har, i løpet av de seineste åra, fått nye problemer å forholde oss til. Vi har, bl.a., fått det sinnssykt skremmende begrepet «menneskeskapte klimaforandringer» å forholde oss til. Vi har fått med ubeleilige sannheter å gjøre: Sannheter som, på godt norsk, også kan kalles ubehagelige. Vi har fått med helt nye språkformer å gjøre. Jeg vil kalle det et paradigmeskifte, og hevde at det har rammet alle mulige sosiale organisasjoner med full styrke. Man vet, oppriktig talt, ikke hva man skal si. – Man vet heller ikke riktig hvordan man skal håndtere situasjonen. Den rammer jo blindt!

    I motsetning til 2002, står vi nå også overfor en global finanskrise som man knapt er i stand til å gjøre rede for. Vi har bare sett begynnelsen på krisa. Nasjonene er redde for sentralbankene sine, og folk flest (også innafor de forskjellige sosiale organisasjonene) er redde for arbeidsplassene sine, og man vet fanker’n ikke riktig hva man skal si. Konkursspøkelset henger over mange av de store korporasjonene. Det fortelles også at hele stater kan komme til å havne i et økonomisk uføre som i sin tur vil medføre nedskjæringer og innskrenkninger. Skole- og helsevesen skal komme til å lide. Massevis av folk får sparken. De sosiale organisasjonene som ved årtusenskiftet sto i bresjen for å skape et klima for forandring har mistet piffen. Det kan synes som om de felles problemene våre rett og slett er blitt for store. Man vet ikke lenger hva man skal si. Man vet ikke riktig hvordan man skal gå fram for å opptre fornuftig. Det blir så altfor diffust, alt sammen. De store sannhetene blir så altfor brutale. Man får mest lyst til å melde seg ut. Og leve et relativt godt liv etter mottoet IGNORANCE IS BLISS. – Nå som usikkerheten dessverre er blitt så forferdelig stor.

    Jeg vet ikke riktig. Jeg bare føler meg fram. Jeg vet at tidene skifter. Klokka er tolv, så å si. Spørsmålet er bare om det er midnatt eller non? Er det duket for en oppvåkning her, eller er det nå vi skal lukke øynene?

  2. Hei. Jeg har ordnet meg et nytt hobbyrom her på internettet.

    http://puslespill.wordpress.com/

    Jeg undrer meg over så mye, det er saken. Problemområder som bestemt hører våre sjelsevner til. Jeg bekymrer meg over menneskenes forhold til naturen. Jeg bekymrer meg også over vårt forhold til hverandre. Jeg lurer på om det er blitt slik nå, at det er om å gjøre å være dummest mulig: Om verdens folk er rammet av en massepsykose som går ut på at ingen, ingen må få sagt noe større om ett og alt, så å si; der ethvert forsøk på å komme fram til en helhetlig forståelse av problemene vi står overfor i vår samtid, skal kaldkveles – resolutt – i tilblivelsesøyeblikket: Knuses under en jernhæl av det stoiske, stakkato slaget. Jeg lurer på om det hele ender opp som et spørsmål om militær makt og økonomiske midler. Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si? Jeg får føle meg fram, her jeg sitter og gir meg ende over. Sterke krefter, som lever på løgner både av det større og mindre slaget, ønsker alle gode krefter alt ondt. Og så viser det seg altså at de samme sterke krefter har så mye større pondus enn de gode! Det er nettopp dét som er så forbasket trist, men okay: sånn virker verden.

    Hjertet slår, og jeg tenker. Ja, jeg tenker på alt mellom himmel og jord. Rasjonaliteten strekker faen ikke til. Jeg resignerer.


One Trackback/Pingback

  1. By Matrix og Max Manus « Vidd on 01 Jun 2009 at 2:53 am

    […] angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s