Skip navigation

Nå har jeg ikke lest boken «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?», men jeg har lest intervjuet med forfatteren, Ottar Brox, i Dag og Tid.

Jeg skal derfor ta utgangspunkt i det konkrete der, eller i hva kan vi gjøre-biten.

1. Vi kan få færre barn seinere i livet, fx 2 barn etter fylte 30.

2. Vi kan ta bussen som går hvert 5. minutt i stedet for å kjøre 5 km til jobb.

3. Vi må tenke utenfor boksen, fx med det å få ungene i barnehagen.

Her kan jeg legge til en liten betraktning. For rotproblemet er jo ikke at det tar stygglang tid å få ungene i barnehagen med kollektivtrafikk i stedet for bil. Delproblemet er tvangstanken om å «få ungene i barnehagen». Hvor kommer den tvangstanken fra? Rotproblemet er at vi har noen barn som må passes på. Det er vel mer en utfordring enn et problem, men det er i alle fall roten her. Hvem kan passe barna? Kan far passe dem? Kan mor passe dem? Kan far eller mor jobbe hjemmefra og få støtte til dette i noen år? Eller er det tvangstanken «få ungene i barnehagen» som rår grunnen? Kan bestemor passe barna? Eller noen andre i nabolaget?

Å tenke på å «få ungene i barnehagen» kjappest mulig pr kollektivtransport blir litt som å spørre seg «hvordan kommer jeg meg til New York med minst mulig CO2-utslipp?», når rotproblemet er at du trenger en bluse, en kjole og etpar nye bukser.

4. Vi kan stanse seniorhedonistenes hyperforbruk med rasjonering.

Det er jeg helt klart for. En skulle nemlig ikke tro det var noen klimakrise idag, så lenge politikere og andre selvopptatte gamlinger kan kjøpe så mye bensin de vil og dra på så mange flyreiser de vil rundt halve jordkloden for å sitte på ferie og knipse med tærne. Så bare innfør rasjonering, det er et språk de forstår, de som har opplevd krigen og den første etterkrigstiden.

Vi vet altfor godt hvordan folk «tenker», det vil si bortforklarer sine handlinger. Jeg må jo ha bilen for å komme meg på jobb, for å «få ungene i barnehagen». Jeg må jo kunne ta meg noen dager i New York for å shoppe litt. Jeg fortjener det! Etc, og så videre. Gjerne brette melkekartonger hver bidige dag og gjøre alt slikt som overhode ikke monner, men som gjør godt for samvittigheten når du sitter på flyet til New York og leser et dameblad om det ekstremforbruket også du fortjener å ha som kvinne.

Som miljøbevisst kvinne, kan man vel kanskje si, hvis det får deg til å føle deg bedre.

6 Comments

  1. Nydelig skrevet! Gratulerer.

  2. http://en.wikipedia.org/wiki/General_will

    Her nordpå later den generelle viljen i folket til å gå i retning av å trekke en oljestenkt nisselue godt nedover ørene, sette noen fete solbriller på nesen, late som ingenting, og bare kjøre på, same procedure as last year, Miss Sophie. Det aller meste blir liksom enklest sånn, på dette litt rufsete viset. – Ennå mens nasjonens største idrettshelter henter hjem medaljer av alle valører fra alle mulige mesterskap. EM. VM. OL. Og sånn går årene. Fra sesong til sesong, fra mesterskap til mesterskap. Mens intet av betydning skjer. Og som skildret av Raga Rockers, tidlig på åttitallet: som maskiner i Nirvana som har fått det som de vil. Dette er forresten også en grei måte å skildre situasjonen som sett fra et amerikansk, nigeriansk, arabisk og kinesisk ståsted. Lat som ingenting. Og gå hjem og vogg. Dette er mantra som går igjen over hele kloden. Det store, verdensomspennende oppgjøret med den nå så falleferdige industrielle revolusjon lar jammen vente på seg her. – Og det kommer vel ganske mye av at den eldre garden er så jævlig stolt over hva den har fått til her, av utvikling, som det kalles. Det faktum at alt er blitt så innviklet her, det at vi faktisk sliter med information overload, vel, det er irrelevant som bare det. Men jeg sier likevel som så at tida nå er inne for nokså radikale forenklinger. Vi må, som folk, samfunn og enkeltindivider, sørge for å komme oss ut av oljehelvetet, gasshelvetet og kullhelvetet, og satse mye, mye mer på solkraft, vindkraft og bølgekraft, blant annet; bare ikke den rent djevelske kjernekraften, som på så altfor mange måter (tenk etter!) sørger for å holde fascistene ved makta.

    • Vidd
    • Posted 14. februar 2009 at 0.43
    • Permalink

    Takk, takk, det er hyggelig med litt ros innimellom alle «du setter stadig nye rekorder i sinnssykdom»-kommentarene.

    De sier at om jeg «stadig opplever å bli misforstått/tatt for idiot/motargumentert/kjefta på, finnes det en mulighet for at problemet kan ligge hos fellesnevneren i disse situasjonene: deg selv. Enten er alle andre mennesker gale, eller så finnes det rom for forbedring i din egen oppførsel og væremåte».

    Jeg holder en ørliten knapp på at alle andre mennesker er gale.

    • Vidd
    • Posted 14. februar 2009 at 2.38
    • Permalink

    En anonym skribent skriver på lederplass i Bergens Tidende fredag om Stoltenbergs illusoriske luftslott-månelanding for petroleumsproblemet. Og selv om skribenten er både kritisk og skeptisk til hele prosjektet og til om det i det hele tatt vil bli realisert, sliter han eller hun med en tvangstrøye av forestillinger og illusjoner om at miljøpolitikken liksom skulle handle om noe annet enn å vinne tid og valg.

    Og som alle vet er det vrient å skrive iført tvangstrøye…

    Når det koster mer enn det smaker

    Stoltenbergs månelanding på Mongstad koster nå 25 milliarder kroner. Er det ingen øvre kostnadsgrense på prestisjeprosjektet?

    Det er vel å løse klimaproblemene det dypest sett handler om – ikke et norsk industrieventyr?

    DET VAR NYTTÅRSDAG i 2007 at statsminister Jens Stoltenberg lanserte planen om et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad. Mange var begeistret, for det hørtes ut som en stor og djerv tanke, godt tilpasset de utfordringene klimakrisen skaper. I tillegg så man konturene av det som kunne bli et norsk industrieventyr.

    SENERE HAR PROSJEKTET fått hard medfart. Lovnaden om at det skal tas i bruk i 2014 vet vi allerede nå ikke holder. Det tar tid å utvikle teknologien. Og kostnaden har hatt en lei tendens til å gå en vei – oppover. I går kom meldingen om at Stoltenbergs månelanding kan komme til å koste dobbelt så mye som antatt. Siste prislappen er satt til 25 milliarder kroner, riktig nok med store usikkerhetsmarginer. Men likevel. Det er flere ganger den overskridelsen Arve Johnsen sølte bort på Mongstad på 80-tallet. Johnsen måtte som kjent gå.

    Hvor dyrt er dette? Tja, rensekostnaden pr. tonn blir altså 1400 kroner, eller dobbelt så mye som Norges vassdrags- og energidirektorat anslo for Kårstø-rensingen i 2007. Kvoteprisen på CO2 i EU er for tiden 80 kroner tonnet. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen synes det blir dyrt. Regjeringen han sitter i har en viss erfaring med hvordan kostnadene løper løpsk i prosjekter av denne typen. Testanlegget på Mongstad, som neppe blir ferdig før høsten 2011, har nå en prislapp på 5,2 milliarder kroner. Det er syv ganger utgangspunktet.

    VI HAR HATT FORSTÅELSE for Stoltenbergs teknologiprosjekt for CO2-rensing av norske gasskraftverk, fordi det er et tiltak som monner. Og det er på dette nivået Norge må satse dersom vi skal bli kvitt verstingstempelet og bli i stand til å oppfylle våre Kyoto-forpliktelser. Men vi frykter nå at det kan komme til å koste mer enn det smaker. Statsministeren lanserte prosjektet for det norske folk i sin nyttårstale, og har knyttet stor prestisje til å få det realisert Da er han helt i hendene på private selskaper. De vil naturligvis vite å utnytte den situasjonen. De vet hvilket nederlag det vil være for statsminister Jens Stoltenberg dersom hele prosjektet må skrinlegges.

    Vi håper ikke det skjer. Men som Bergens Tidende har påvist – det finnes andre miljøer, i andre land, som er kommet vel så langt i utviklingen av CO2-frie gasskraftverk. Dersom de kan gjøre jobben vesentlig billigere er det kanskje like godt at vi overlater til dem å gå i front? Det er vel å løse klimaproblemene det dypest sett handler om – ikke et norsk industrieventyr?

  3. Også jeg holder en knapp på at verden er sprute gal, og at du muligens er en av de ettertenksomme dissidentene blant oss, og derfor å regne som relativt normal. Jeg sier relativt. For hva i all verden kan det å være å være normal i en verden som i all hovedsak består av tullinger? Blir man ikke litt tulling selv også da? Jeg bare undrer. :-)

  4. http://www.kampanje.com/medier/article426133.ece

    «Kjendiser og sladder tar opp tre ganger så mye redaksjonell plass nå som for sju år siden.»

    – —

    Det mediale tøysekopperiet gjør meg beint fram skremt. Når det kommer til pressens rolle i det hele, ikke minst hva angår klimaspøkelset, kan det synes som det aller meste går ut på å glemme, fortrenge, fortie, fornekte, overse, gi faen i, ignorere, slike ting. – Og det så mye man bare kan. Gjerne absolutt hele tiden. I det man overlater til et stigende antall popstjerner, idrettsstjerner og feterte skuespillere å fylle det tomme hullet som kanskje kan gå som menneskehetens kollektive bevissthet. Det pågående kjendishysteriet skyver absolutt all fornuftig tenkning litt til siden. Sannheten er nok den at mediebildet bare gjør for mange av oss dummere og dummere, og mer og mer apatiske.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s