Skip navigation

Norge må nå ta et grundig oppgjør med Brundtland og den politiske ukulturen det brundtlandske klimaregimet representerer. Og da ikke primært fordi vår tidligere statsminister ikke skal få lov å meske seg ved Middelhavet etter et langt liv i politikken.

Stortinget (Wikimedia Commons)

Nei, nettopp fordi Brundtlands arvtager Jens Stoltenberg regjerer med en rødgrønn regjering og et bredt klimaforlik – og fordi klimautfordringen er så formidabel og essensiell for livet på jorden – er det nå nødvendig for samfunnet å ta et oppgjør med den rådende politiske ukulturen som gjør det mulig å ustraffet love gull og grønne skoger for siden å så å si stjele dette gullet og hugge skogene.

Olje/Miljønasjonen Norge fikk altså sitt første klimaforlik sommeren 1989 i forbindelse med stortingsvalget samme år. Forliket alle unntatt Fremskrittspartiet var med på, gikk kort og godt ut på at Norges klimagassutslipp i 2000 ikke skulle overstige utslippene i 1989.

Isolert sett kan man med rette hevde at dette klimaforliket var verdiløst og svært lite ambisiøst. For har man først satt seg ned med politiske motstandere rundt et bord til et bredt forlik for å løse et problem man mener eksisterer, nemlig problemet med at vi slipper ut farlig mye klimagasser, kan løsningen vanskelig sies å være å slippe ut enda mer eller like farlig mye hvert eneste år i de nærmeste 11 årene. Klimagassene samles jo opp i atmosfæren, de, så ethvert nytt årsutslipp fra hvert eneste land kloden over bidrar til å gjøre den menneskeskapte oppvarmingen enda raskere og enda mer hasardiøs og farlig for livet på jorden.

Men det var altså dette vårt første klimaforlik av 1989 gikk ut på, en stabilisering på utslippssiden, og det var en viktig begynnelse. Rettelse: Det kunne ha vært en viktig begynnelse, dersom andre enn de nå bøtelagte og straffede miljøaktivistene hadde tatt det seriøst og forsøkt å omsette klimaforliket i praktisk handling.

Det som kunne ha blitt en viktig begynnelse for kampen mot katastrofale klimaendringer fikk altså lov til å bare koke bort i kålen, slik at klimagassutslippene i år 2000 ruvet skyhøyt over det lovede 1989-nivået. Det ble lite ståhei om dette i 2000. Ingen makthavere måtte gå av, og ingen politikere ble straffet med bøter eller satt på vann og brød. Gro Harlem Brundtland – som vi husker kom med en innrømmelse av at Alta-utbyggingen hadde vært en gal avgjørelse – kom aldri med noen beklagelse av at hun og hennes parti hadde skrotet klimaforliket og sørget for å øke de norske utslippene kraftig.

Når vi nå står overfor så enorme endringer i klimaet på kloden og i våre nærområder – og følgelig også formidable endringer i våre dagligliv for å slutte å bidra til disse ødeleggende endringene – er det helt avgjørende for at vi skal kunne ha noen tillit til politikerne og til det nye klimaforliket, at den ukulturen og ansvarsløsheten som knytter seg til iverksettelsen av det første klimaforliket for 19 år siden, tas et grundig oppgjør med og slås hardt ned på.

Heller enn å foreslå avvikling av en eksisterende norsk lov som krever samsvar mellom politiske ord og politisk handling, burde det norske storting holdt høringer om hvem som ga ordre om at petroleumsvirksomheten skulle trappes opp og globaliseres, at vei- og lufttrafikken skulle mangedobles og at karbondioksidutslippene skulle opp, opp, opp.

Å gå bort fra et klimaforlik man har solgt til velgerne er ikke som å kjøre på rødt i et tomt lyskryss. Før Norge har tatt et oppgjør med den politiske ukulturen som muliggjorde klimaforliksfadesen i 1989–2000, må vi bare anta at politikerne heller ikke denne gang mener noe med sine vakre og ansvarlige klimagloser.

Det hele blir da bare enda mer valgflesk og politisk sirkusunderholdning. Vi kan neppe stole på våre egne myndigheter i klimasaken, like lite som vi kan stole på amerikanske presidenter som vil innføre frihet og demokrati ved å bombe og invadere oljerike muslimske nasjoner.

Det eneste vi faktisk kan stole på, er at miljøaktivisme og miljøpolitisk handling fortsatt vil være forbudt ved lov i «Miljønasjonen Norge» i all overskuelig fremtid, samt at straffenivået for slike klimaansvarlige grep bare vil øke.

Spør deg selv – eller mora di – om du bør stole på en regjering som rir to hester og gjør seg populær blant folk – både ved å love utslippskutt og ved å la utslippene øke ubegrenset slik at folk blir enda rikere. Kan en regjering virkelig være ansvarlig og fullstendig uansvarlig i samme sak – knyttet til de samme klimagassutslippene – samtidig?

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

One Comment

    • Vidd
    • Posted 22. mars 2009 at 22.55
    • Permalink

    Sånn, da har våre venner i DN – Dagens Næringsliv – skrevet den definitive avsløringen og det definitive oppgjøret med Jens Stoltenberg og hans klimakvotebedrag.

    Jens Behind Bars! bør være det opplagte kravet fra miljøbevegelsen og folk flest etter dette!

    DN: Det skjulte klimaspillet, Dagens Næringsliv 21. mars 2009.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s