Skip navigation

Lureriet er ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Vi tukler med atmosfæren og klimaet er i ulage. Maktgale politikere prøver som alltid å slå mynt på hva det skal være. Klimaendringene er intet unntak.

I januar 2007 lovte vårt formelle overhode Jens Stoltenberg «en månelanding for miljøet». Miljøet skulle etter sigende lande på månen gjennom at Stoltenbergs venner i industrien fikk bygge og drive et gasskraftverk på Mongstad uten CO2-rensing.

Et år senere gir samme Stoltenberg sine undersåtter «klimaforliket», som en annen blogger allerede har omtalt som «klima for lik». Forliket er sikkert godt nok i seg selv, på papiret, altså der det etter alle solemerker vil befinne seg fra vugge til grav. Mer interessant er det trolig å se på vårt forrige klimaforlik – det fra 1989-valget.

Alle de såkalte partiene – så nær som ett – gjorde det her klinkende klart at norske klimagassutslipp i år 2000 ikke skulle være høyere enn de var da – i 1989. Det rare var at de norske klimagassutslippene i år 2000 likevel var langt høyere enn i 1989.

Før vi hopper på et klimaforlik av 2008 bør altså 1989-forliket søkes gjennomført, om enn forsinket noen tiår, dersom partiene og Stortinget skulle ønske å bli tatt seriøst igjen i saker som har med klimaendringene og den globale oppvarmingen å gjøre. De bør med andre ord innføre en klimaforlikpause, inntil den første enigheten er omsatt i handling og virkelige resultater.

Som Natur og Ungdom-aktivist satt jeg våren etter klimaforliket av 1989 lenket til en gravemaskin som deltok i et motorveiprosjekt langs E6 i Ingedal i Østfold. For ung til å gripe den subtile ironien i slike brede enigheter om vårt felles miljø blant politikerne, tok jeg det for god fisk og aksjonerte for toglinje fremfor motorvei.

Det har alltid forundret meg at alle vi som tok klimaforliket på alvor og handlet utfra det skulle straffes med bøter – som noen av oss valgte å omgjøre til latterlig korte fengselsopphold – mens disse pratmakerne på Stortinget som formulerte og signerte klimaforliket, uten å løfte en finger for at det ble noe mer enn ord, helt fikk gå fri.

Først mange år senere skulle jeg innse at det å gjøre én ting og si noe ganske annet er en av de mest fremtredende former for maktutøvelse og bemektigelse i samfunnet. Et kroneksempel kan være klimaforhandlerne, som flyr til Bali og prater om ansvarlig håndtering av klimaproblemet.

Lureriet er likevel ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Det som er igjen av petroleum vil selvsagt bli hentet ut, solgt og brukt så fort som det er overhode mulig – og lønnsomt. Vi har til dags dato ingen økologisk myntenhet, så vi får klare oss med de gamle pengene. Det som gir lite penger er veldig galt, mens det som gir mye penger er veldig riktig.

At det er pratingen som er det viktige i klimadebatten kan illustreres ved et blikk på nyhetsbildet i januar 2008. Etter et år med Live Earth-konserter, ny IPCC-rapport og fredspris til Klimapanelet og Al Gore, samt altså med et splitter nytt klimaforlik fra Stortinget nå i januar, er det alle forbinder med Gro Harlem Brundtland at hun har vært pensjonist i Frankrike sammen med sin ektemann Arne Olav.

Hennes økning av de norske klimagassutslippene i de årene hun satt som Stoltenberg nevnes ikke med et ord, selv i et «klimaår» da det endatil plutselig er blitt lov å «ta Gro». De som enda husker henne fra hennes tid som regjeringssjef, mener hun gjorde en hel del for kloden og miljøet.

Skrekk og Gro!

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

2 Comments

  1. Helt riktig, vi lever i en illusjon, en teateroppsetning der alt eller det aller meste er iscenesatt, og veldig få ser ut til å innse at de sitter i salen og klapper uten at noe, noe som helst foregår på scenen, og vil fortsette å gjøre det lenge etter at teppet har gått ned.

    Dette gjelder på alle områder. Mange hevder at flere forestillinger foregår samtidig, men sannheten er at det er egentlig bare en.

  2. Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne bloggen tidligere? Det er på tide vi innser at våre folkevalgte er største hinder på veien mot et bærekraftig samfunn!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s