Hopp over navigasjon

Stikkordarkiv: Lillehammer

 
Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.

Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009

Streetfightin’ Years.

Fredsforsker Johan Galtung holdt åpningstalen på Maihaugen i Lillehammer tirsdag 26. mai 2009. Vi sto utenfor – i regnet – med et banner. Vakta mente vi var David Irving-aficionados – akkurat som hotellet vi booka for Niels Harrit måtte spørre om vi kanskje egentlig booka rom på Mølla samt Mølleloftet for nevnte Irving. Men han var ikke tapt bak en vogn, vakta. Da han leste banneret – WTC BLE SPRENGT – kom det utvunget at det var CIA.

01

Her er i alle fall talen til Johan Galtung.

Johan Galtung: ON TRUTH
Norwegian Literature Festival, Lillehammer-Norway 26 May 2009

The idea of Truth is as relevant for the arts as for the sciences. Truth is an attribute of a symbolic articulation–a thesis, a text, a painting-sculpture, a piece of music–when held up against reality: does it reflect, agree with what we consider «reality»? Some deny the existence of any reality outside articulations. Submit that to the buddhist test for sentient life; does it impact on you with dukkha-suffering, and-or sukha-fulfillment? You may critique–and you should–any discourse about HIV-AIDS, but those letters may also spell death and it is not obvious that the discourse was the killer.

Science divides the world into observed-unobserved and foreseen-unforeseen by a thesis. The thesis is true if the observed is foreseen and the unforeseen unobserved. A set of theses can be woven together to a text. For the artists we usually start with the text–written in words, in music, in colors and shapes, whatever–conceiving of it as «reality seen through a temperament», by people with great sensitivities, abilities to see the unseen and hear the inaudible, to reflect not only empirical but also potential reality, and great power of articulation. The difference is one of degree.

How True! we may exclaim when the text starts owning us. But where Western scientists follow Aristotle and Descartes in subdividing reality in morsels to be reflected one at the time, artists are more oriental, more holistic, reflecting some totality with its tensions, like in the incredible complex novels initiating that tradition in Japan, The Tale of GENJI by Murasaki Shikibu, and Dream of the Red Chamber by Tsao Hsueh-Chin. They make us sense the China now made famous by the incredible books by Gavin Menzies, 1421 and 1434.

Two critical-constructive links for Truth and Literature: Truth Complexity and Truth Creation. Neither Marx nor Freud, nor phenomenology, (post)structuralism or feminism–leaning on Jonathan Culler in his Literary Theory–not less important in our globalizing and deeply troubled world, with worse to come.

First, today we live our lives at four levels at the same time, micro-meso-macro-mega, with those nearest to us, in the social reality of genders, race and class, in the relations to other countries near and distant, and in the tectonic shifts between major configurations like North vs South, West vs the Rest, or Christianity vs Islam. We live them and they live us, whether we like it or not. It is not only, say, Freud for micro and Marx for meso; add Sun Tzu-Clausewitz for states, Gandhi for North-South and Lewis-Huntington for civilizations! They are all in all of us at the same time, not micro here and mega with that one. Ibsen combined micro with meso as gender and class, but the others were absent even from his world map.

But they are on most people’s minds today. We still live the loves with our partners, and relate to, say, our mother in-law. But–what are the immigrants up to? Islamization on the sly? What happens when the US Empire not only declines but fall, will we follow? Will the world poor rise against us? Who am I, with whom am I, on the right side, the wrong? How has my mother-in-law programmed her daughter for it all- – A super-complex world. Yes, it is the task of literature to reflect this to be true. Less Iris Murdoch, A Severed Head, or Melissa Bank, The Worst Thing A Suburban Girl Could Imagine, with their simple worlds. More of Indian Pranav Kumar Vandyopadhyaya’s Passing Time in Biharipur, not to mention Gita Mehta’s Karma Cola. They have seen it before we do in the West. Time to wake up.

The second critical-constructive reflection is centered on Truth as something to be created, not merely reflected. Truth as correspondence between foreseen-unforeseen and pursued-rejected, and ultimately also observed vs unobserved. How about literature?

Aristotle launched us on an unfortunate track distinguishing between tragedy and comedy. Also known for his tertium non datur, there is no third possibility, we have been led to believe that literary expression either has an unhappy, bad ending or something comical, laughable. Like in media: distorted reality by pressing it into those two forms as violence journalism, something negative-sadbad; or entertainment. Infotainment. No solutions, no optimism.

But what is the alternative? wouldn’t that be «happy Hollywood ending»? Not at all. Music often does this better, like Beethoven, maybe particularly from some of his quartets. Striving, struggling exactly to obtain that reality where harmony is nevertheless possible, in a musical sense of ending on tonica, in the peace sense of ending with a solution, a positive transcendence of conflict. There is a sense of release, which may also produce the needed recovery and rebuilding for the next problem or conflict. Music that does not provide this sense is hardly peace productive music.

Authors like Han Yin and Bernard Malamud, in his A New Life, have written moving novels where the actors live through enormous problems and conflicts in highly untidy landscapes and yet work it out in the end, giving them and also the reader a deep sense of release and strength. They transcend their problems. Not tragedy, not comedy either. «transcendy»? So badly needed in the media, some light, yet in no way afraid of reporting suffering.

Peak-happiness, say on p 48 using the rest of the novel to tear it all down is not good enough. The world needs and often gets solutions. Go for tragedy and you are on the wrong side of history.

lille
Styret til Litteraturfestivalen lovte å lage tidenes litteraturfestival da de la fram programmet i april. Denne uka får vi vite om de har fått det til.

I løpet av denne uken bør Litteraturfestivalen på Lillehammer overbevise oss om at årets viktigste diskusjoner ikke allerede har funnet sted, eller vil finne sted utenfor festivalprogrammet.

Fra og med i morgen samles forfattere, forlagsfolk, journalister og andre bokinteresserte til en uke med diktning og debatt og sene kvelder på Lillehammer. Årets festival er den 15. i rekken, og har etterhvert vokst til å bli Nordens største litteraturfestival, som kan slå seg på brystet med nasjonal knutepunktstatus og omtrent 200 ulike arrangementer, og enda flere besøkende forfattere på programmet.

Les resten av Annette Orres artikkel i Dagsavisen.

lilllitt

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.