Klimapolitikk er selvsagt først og fremst politikk og bare i liten grad klimarelatert. I så måte er det ikke til å undres over at NATOs kommende fiende – Kina – nå av våre NATO-medier manøvreres inn i et hjørne som Den Store Syndebukken som sørger for det store sammenbruddet i de velmente samtalene.

Lille Norge, for eksempel, en av verdens største utsugere av hydrokarboner fra jordskorpen, har selvsagt intet høyere ønske enn å få til reduksjonsforpliktelser som svir på pungen. Samme sak med UK, USA og so bortetter. Vi ønsker alle å få til så harde utslippskutt at det moderne samfunn mer eller mindre vil stanse opp – at den økonomiske aktiviteten i våre nasjoner så å si legges død.

Bremseklossen i disse no doubt selvoppofrende og ungdommelig idealistiske bestrebelsene fra oss selv og våre allierte, er Kina. Tilfeldigvis samme makt som «vi» prøver å omkranse med militærbaser og stående styrker i Vest- og Sentralasia. Kineserne er onde, kineserne ønsker et klimasammenbrudd.

Er det håp for verden?

Her er forøvrig en glimrende klippet video fra den britiske avisen The Guardian, som viser høydepunkt fra Reclaim Power-marsjen i København igår, onsdag 16. desember (ikke mulig å embedde).

 
Arbeidet med denne boken startet for min del for ganske nøyaktig et halvår siden, da jeg på Lillehammer bibliotek fikk mail fra Christopher Bollyn med de første kapitlene av Solving 9/11. Jeg lå i telt i skogen rett over Bankgata under litteraturfestivalen der i mai. På dagtid var jeg nedom sentrum for å dele ut flyers for lørdagen. Litteraturfestivalens tema var «Sannhet», og 9/11 Truth Norge hadde invitert professor Niels Harrit, nanokjemiker ved Københavns Universitet, til å komme og holde foredrag om sprengningen av World Trade Center 7 og funnet av sprengstoffet nanotermitt i støvet på Manhattan.

3000 dager etter den 11. september 2001 er massemedia såvidt begynt å snuse på saken. De har ment og ment og ment i åtte år at det måtte være Osama bin Laden og al-Qaida som konspirerte for å ramme New York og Pentagon. Bevisene peker imidlertid i en litt annen retning.

Kan det ha vært Ehud Barak og Mossad som sto bak historiens grusomste terrorhandling? Christopher Bollyn stiller i alle fall spørsmålet, og fremlegger et hav av indisier for at planene ble klekket ut i Israel. Bollyn var blant de aller første som begynte å gå 9/11 nærmere etter i sømmene, og hans grundighet, utholdenhet og ståpåvilje er det bare å ta av seg hatten for. Idag lever Chicago-mannen Bollyn, som også har studert ved Universitetet i Bergen, som politisk flyktning i Estland, sammen med kone og barn. La oss håpe det ikke blir så lenge til de kan vende tilbake til hjemlandet.

For oss aktivister som ønsker oss en bedre verden, startet 00-tallet, tiåret vi nå snart har lagt bak oss, med Seattle-opptøyene den 30. november 1999. Det var her folk klarte å stenge et WTO-toppmøte for første gang, og det var også her aktivistnettverket Indymedia ble født. Slagordet dengang var «Don’t hate the media – become the media».

I lys av de 3000 dagene som nå er gått siden 9/11, der massemedia bare har overgått hverandre i oppgulp av George W. Bushs gamle konspirasjonsteorier, og i hån og forakt mot alle som våget å stille kritiske spørsmål, er det åpenbart at det gamle aktivistslagordet må revurderes. Vi bør forakte og avsky massemedier som ikke tør grave i århundrets største skandale. Og vi kan ikke lenger overlate centercourten og samfunnsdebatten til de største løgnerne blant oss. Vi må slutte å narre oss selv med at vi har ytringsfrihet på de mange bittesmå bloggene våre, og forlange pressedekning av viktige saker.

Når WTO har åpnet sitt Geneve-møte på tiårsdagen for Seattle, og når aktivistene litt senere og litt lenger nord blir bøtelagt og fengslet under Klimatoppmøtet i København, er det aktivistiske 00-tallet over. Både 9/11 og sannhetsbevegelsen har i stor grad satt sitt preg på det, men den revolusjonære avsløringen og endringen kommer nok først på 10-tallet. Mediene har all grunn til å skamme seg over dette.

Torstein Viddal
Oslo 28. november 2009

30-månedersperioden fra juli 2006 til desember 2008 er Oslos hittil varmeste, med sine jevnt over 2,1°C over normalen. Den aller varmeste av disse månedene var februar 2008, som hadde middeltemperatur 1,9°C, 5,9°C over normalen for februar.

Så langt i 2009 er året 0,9°C varmere enn normalt, med april 2009 som måneden med størst avvik (7,7°C, 3,2°C varmere enn normalt for april).

Meteorologisk institutt har meldt «væromslag» fremover, så 2009 ender trolig opp som det hittil 8. året på rad med over 1°C oppvarming på årsbasis. Sist et år i Oslo var kaldere enn normalen var i 1996, da temperaturen lå 0,4°C under normalen. Før det igjen må vi tilbake til 1987 for å finne et slikt år, i 1987 var Oslo 1,4°C kaldere.

Andre perioderekorder på denne siden av årtusenskiftet er:

• 2,2°C over 28 mnd (april 2006—juli 2008)
• 2,3°C over 26 mnd (juni 2006—juli 2008)
• 2,4°C over 24 mnd (juni 2006—mai 2008)
• 2,5°C over 22 mnd (juli 2006—april 2008)
• 2,7°C over 14 mnd (mai 2006—juni 2007)
• 2,8°C over 13 mnd (juni 2006—juni 2007)
• 3,0°C over 12 mnd (mai 2006—april 2007)
• 3,1°C over 11 mnd (juni 2006—april 2007)
• 3,4°C over 10 mnd (september 2006—april 2007)
• 3,6°C over 7 mnd (juli 2006—januar 2007)

Alle disse perioderekordene er vel å merke på oppvarmingssiden. Det er ingen perioderekorder for nedkjøling på denne siden av årtusenskiftet.

Climate change explained – the impact of temperature rises
av Mark Lynas, The Guardian, tirsdag 14. april 2009

Mark Lynas er forfatter av boken «Seks grader: Vår fremtid på en varmere planet».

Nå har jeg ikke lest boken «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?», men jeg har lest intervjuet med forfatteren, Ottar Brox, i Dag og Tid.

Jeg skal derfor ta utgangspunkt i det konkrete der, eller i hva kan vi gjøre-biten.

1. Vi kan få færre barn seinere i livet, fx 2 barn etter fylte 30.

2. Vi kan ta bussen som går hvert 5. minutt i stedet for å kjøre 5 km til jobb.

3. Vi må tenke utenfor boksen, fx med det å få ungene i barnehagen.

Her kan jeg legge til en liten betraktning. For rotproblemet er jo ikke at det tar stygglang tid å få ungene i barnehagen med kollektivtrafikk i stedet for bil. Delproblemet er tvangstanken om å «få ungene i barnehagen». Hvor kommer den tvangstanken fra? Rotproblemet er at vi har noen barn som må passes på. Det er vel mer en utfordring enn et problem, men det er i alle fall roten her. Hvem kan passe barna? Kan far passe dem? Kan mor passe dem? Kan far eller mor jobbe hjemmefra og få støtte til dette i noen år? Eller er det tvangstanken «få ungene i barnehagen» som rår grunnen? Kan bestemor passe barna? Eller noen andre i nabolaget?

Å tenke på å «få ungene i barnehagen» kjappest mulig pr kollektivtransport blir litt som å spørre seg «hvordan kommer jeg meg til New York med minst mulig CO2-utslipp?», når rotproblemet er at du trenger en bluse, en kjole og etpar nye bukser.

4. Vi kan stanse seniorhedonistenes hyperforbruk med rasjonering.

Det er jeg helt klart for. En skulle nemlig ikke tro det var noen klimakrise idag, så lenge politikere og andre selvopptatte gamlinger kan kjøpe så mye bensin de vil og dra på så mange flyreiser de vil rundt halve jordkloden for å sitte på ferie og knipse med tærne. Så bare innfør rasjonering, det er et språk de forstår, de som har opplevd krigen og den første etterkrigstiden.

Vi vet altfor godt hvordan folk «tenker», det vil si bortforklarer sine handlinger. Jeg må jo ha bilen for å komme meg på jobb, for å «få ungene i barnehagen». Jeg må jo kunne ta meg noen dager i New York for å shoppe litt. Jeg fortjener det! Etc, og så videre. Gjerne brette melkekartonger hver bidige dag og gjøre alt slikt som overhode ikke monner, men som gjør godt for samvittigheten når du sitter på flyet til New York og leser et dameblad om det ekstremforbruket også du fortjener å ha som kvinne.

Som miljøbevisst kvinne, kan man vel kanskje si, hvis det får deg til å føle deg bedre.