NIST: Shit happens

NIST lurte lenge – i 2536 dager – på om den tredje skyskraperen på World Trade Center – bygning 7 – som raste sammen om ettermiddagen den 11. september 2001, kunne ha rast sammen om ettermiddagen den 11. september 2001. Etter snart 7 år er rapporten fra NIST endelig ute: Den tredje skyskraperen på World Trade Center – bygning 7 – raste sammen om ettermiddagen den 11. september 2001.

– Vi har nå bevist at den tredje skyskraperen på World Trade Center – bygning 7 – raste sammen om ettermiddagen den 11. september 2001. Vi syns selv det er litt rart, men bevisene er klokkeklare: Den tredje skyskraperen på World Trade Center – bygning 7 – raste sammen om ettermiddagen den 11. september 2001.

Her er NRK Dagsrevyens analyse ignorering av NIST-rapporten og totalkollapsen til WTC7 (mp3). Last ned lydfilen eller les transcriptet nedenfor.

Normal industri

Noen ganger blogger andre så godt at man bare kan legge ned pennen, og bøye seg i støvet. I våres skjedde dette på lederplass i Bergens Tidende, der redaktør Olav Kobbeltveit regelrett slaktet Norge og Stoltenbergs første klimakvotedeal spesielt, og kvotetrikset og klimapolitikk-illusjonen generelt.

Tre måneder etter kan den politiske analytikeren Nafeez Ahmed varte opp med en bloggsak om at den britiske regjeringen skroter målet om å redusere britenes CO2-utslipp med 80% i forhold til 1990-nivået innen 2050. Nafeez er på ingen måte overrasket over at staten bryter løftene sine nå, nå som det verste «grønne» klimahysteriet har lagt seg i offentligheten. Miljø er som alt annet en motesak i dagens forskrudde medieoffentlighet, og alt som går opp må komme ned, uansett om det objektivt sett er vårt århundres aller viktigste saksområde.

«The Price of Business-as-Usual» følger opp gårsdagens sterke bloggpost om en enighet mellom «Irak» og USA om å la sistnevnte bruke Iraks territorium som utgangspunkt for en bredere militær kampanje i Vest-Asia.

Jeg etterlater dere med «Prisen for business-as-usual», som også inneholder utdrag fra Mark Lynas-bokbomben «Six Degrees».

The Price of Business-as-Usual

Christian Aid is angry. The British government has just “eviscerated” the Climate Change Bill, claimed the agency.

The Guardian, in contrast, appears relatively delighted. They simply cut and pasted a news agency report from the Press Association, headlined “UK bill to set carbon targets clears first hurdle.”

For some reason, they don’t seem very bothered about analysing the details. Yes, they’ve got a nice little debate going, with critics like ex-environment minister Michael Meacher head-to-head against current minister Phil Woolas, plus some added criticisms from the Lib Dems, the Tories officially congratulating Labour, not to mention several Tory backbenchers opposing the whole idea of action to prevent dangerous climate change. But there’s a very important point, mentioned, alluded to, but not really elaborated on, a point that at this time the public sorely needs to understand.

I haven’t seen any other reporting on what the government has just done with this Bill, and would be interested to see how the Bill is portrayed (if it is portrayed beyond the above meagre pickings).

But Christian Aid puts it very clearly. What matters, is not so much what is being proposed, but what the govt is studiously avoiding:

“Christian Aid said it was deeply disappointed at the Government’s refusal, revealed yesterday by Phil Woolas MP, Minister of State for the Environment at the start of the Bill’s second reading in Parliament, to include a target for cutting UK carbon emissions of 80 percent over 1990 levels by 2050.

It said the removal from the Bill of an undertaking to ensure that UK emissions of greenhouse gases do not exceed the level necessary to limit global temperature rises to not more than 2C above pre industrial levels would fatally undermine the credibility of the UK’s climate change policies.
…

‘Only carbon emission cuts of 80% and above will keep global temperatures below 2oC. That target is essential as beyond 2C the effects of climate change such as drought, floods and disease will become rampant.’ “

Decisions, decisions. So the govt has decided that there’s no need to worry about the two degree limit (which is bad enough).

In fact, and we need to be very clear on this, at current rates of increase of emissions, where are we likely to be over the coming decades? Well, the Guardian isn’t exactly unfamiliar with this, given their summary of Mark Lynas’ book Six Degrees, which outlines the findings of thousands of peer-reviewed scientific papers:

“The impacts of two degrees warming are bad enough, but far worse is in store if emissions continue to rise. Most importantly, 3C may be the ‘tipping point’ where global warming could run out of control, leaving us powerless to intervene as planetary temperatures soar. The centre of this predicted disaster is the Amazon, where the tropical rainforest, which today extends over millions of square kilometres, would burn down in a firestorm of epic proportions.

“Computer model projections show worsening droughts making Amazonian trees, which have no evolved resistance to fire, much more susceptible to burning. Once this drying trend passes a critical threshold, any spark could light the firestorm which destroys almost the entire rainforest ecosystem. Once the trees have gone, desert will appear and the carbon released by the forests’ burning will be joined by still more from the world’s soils. This could boost global temperatures by a further 1.5ºC - tipping us straight into the four-degree world.

“Three degrees alone would see increasing areas of the planet being rendered essentially uninhabitable by drought and heat. In southern Africa, a huge expanse centred on Botswana could see a remobilisation of old sand dunes, much as is projected to happen earlier in the US west. This would wipe out agriculture and drive tens of millions of climate refugees out of the area. The same situation could also occur in Australia, where most of the continent will now fall outside the belts of regular rainfall.

“With extreme weather continuing to bite - hurricanes may increase in power by half a category above today’s top-level Category Five - world food supplies will be critically endangered. This could mean hundreds of millions - or even billions - of refugees moving out from areas of famine and drought in the sub-tropics towards the mid-latitudes. In Pakistan, for example, food supplies will crash as the waters of the Indus decline to a trickle because of the melting of the Karakoram glaciers that form the river’s source. Conflicts may erupt with neighbouring India over water use from dams on Indus tributaries that cross the border.

“In northern Europe and the UK, summer drought will alternate with extreme winter flooding as torrential rainstorms sweep in from the Atlantic - perhaps bringing storm surge flooding to vulnerable low-lying coastlines as sea levels continue to rise. Those areas still able to grow crops and feed themselves, however, may become some of the most valuable real estate on the planet, besieged by millions of climate refugees from the south.”

Yet after all the fanfare and jumping around and big words and loud promises, when all the racket about being Green has died down, the govt reneges on its own promises. What a surprise. Not.

Given that Brown did the same last year when he “U-turned” on pledges to follow EU targets to generate 20 per cent of Europe’s energy from renewable sources, as also noted by the Guardian, to its credit (and even the Telegraph).

Why?

Because, according to both papers, the Business Secretary John Hutton was worried about pissing off the Ministry of Defence, an “excessive” cost of about £4billion of investment (we won’t worry about the jobs that could be created in the process, nor the £205 billion of taxpayers money the govt has poured unchecked and unaccounted for into Iraq up to 2007, probably subsidising corrupt defence contractors, that’s £6.5 billion for this year alone), as well as conflicting with the petrol-friendly nuclear power lobby.

This Bill is a fraud.

Trinitatis

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er gått ut på dato, og vi krever et nytt trekløver, en ny treenighet å tro på.

I virkelighetens verden har vi plutokrati og statlig distribusjon av «illegale» narkotiske stoffer, samtidig som våre ledere gjør alt for å skremme oss med en terrorisme de selv står bak – via mellommenn. Dette er imidlertid en virkelighet som de ikke kan selge til folket – et folk som på sin side ugjerne vil høre en slik virkelighetsbeskrivelse. Den er jo for det første både nedslående og deprimerende.

Enter the new Trinity. Treenigheten av demokratitro, narkotikabekjempelsestro og terrorkrigtro. De tre er egentlig én og samme sak: Statstro. Etter denne liturgien er staten grunnleggende god. Staten er din venn. Staten vil deg vel, og staten vil beskytte deg mot narkotika og skumle terrorister, samtidig som du inviteres til alskens debatter og avstemninger om samfunnets retning. Vi må tro på dette for å holde ut med oss selv som sosiale insekter.

Jagland: - Vi er rike mordere

Omsider har det lyktes Vidd å få til en søndagstur med stortingspresident Thorbjørn Jagland. Vi er stolte over å kunne presentere det første åpenhjertige intervjuet om blant annet opptakten til Afghanistan-krigen med den daværende utenriksministeren.

Som den folkelige presidenten han er, tar Jagland kollektivtransport som en vanlig mann når han skal på skitur. Vi oppnår øyekontakt på Sognsvannsbanen, og jeg vinner straks statsmannens tillit med mitt innyndende blikk og mine værbitte villmarksgevanter. Noen studenter går av T-banen ved Kringsjå, og jeg flytter meg enda noen seter nærmere statsmakten.

Det blir til at vi lunter side ved side ut av vognen og ned til bommen ved Sognsvann, der vi smører skiene etter beste evne. Det hele faller seg liksom rent naturlig. Jagland har ikke stripet grønnswix, jeg på min side har tilfeldigvis en uåpnet grønnswix med striper i anorakklomma. Han takker for lånet, og spør om jeg også har tenkt meg innover til Ullevålseter. Jeg lyver.

Og nettopp løgner er en utmerket tag for den samtalen Thorbjørn - jeg kaller ham Thorbjørn nå - og jeg skal komme til å føre mellom stavtakene, først over et Sognsvann i full vinterskrud. Det har vært freske stavtak på Urix-fronten siden 2001-valget, prøver jeg meg.

Det Norske Hus-arkitekten kaster et raskt blikk på turfølget, men lar seg strengt tatt ikke be to ganger. Han tar det berømmelige bladet fra munnen: - Ja, det kan du skrive opp! Det har vært blod, svette, mer blod, luftige løgner og enda mer blod!

Vi er ved enden av vannet, og blodsmaken melder seg i munnhulen, mens melkesyra pipler ut i legger og lår. Vi tar en liten rast på en benk med kaffe fra termos. Etter noen slurker svart gull, er det som om det løsner igjen. Praten kommer inn på starten, dagen etter valget.

- Du fikk jo se disse bevisene, Thorbjørn. De hemmelige bevisene amerikanerne kom med. Som utenriksminister fikk du se bevisene, jeg tror du kalte dem ugjendrivelige?

Og her skulle jeg gjerne hatt kamera, gjerne et skjult kamera som kunne fange dette fantastiske ansiktsuttrykket. Mange tror sikkert «skøyerfjes» ikke er en del av den gravalvorlige politikerens repertoar, men ansiktet til Thorbjørn går her helt i oppløsning i en latterkule, som får det umiddelbare resultat at fjellanorakken min prydes av hundrevis av små kaffeflekker, blandet med stortingspresidentens spytt, snørr og trolig blod.

- Å, om forlatelse. Jeg burde sikkert ikke si dette til en vilt fremmed, men faen heller. Disse amerikanerne er særdeles snedige og dyktige på disse tingene. Kommunikasjon. Som utenriksminister i NATO-landet Norge fikk jeg jo selvsagt taushetsplikt om «bevisene», som du kaller dem. Jeg kunne derfor ikke gå nærmere inn på innholdet, på de faktiske bevisene, overfor folket. Men jeg løy ikke heller!

Vi får på oss skiene og trasker litt videre oppover den preparerte lysløypa, og mellom klynger av skismørere og småbarnsfamilier får jeg litt etter litt forklaringen, som har hengt i lufta siden rasten ved Sognsvann. - De kunne slett ikke gjendrives, av noen, rett og slett fordi det ikke var noen bevis! De ga meg en tom konvolutt! Ingenting!

Nå så Thorbjørn med ett alt annet enn skøyeraktig ut. En kort latterkule - mer av plikt, tror jeg, enn av ekte morskap - gikk rett over i et hosteanfall, som etterlot EU-svermeren i potetsekkpositur, hengende vannrett mellom skiene og stavene.

Det kom blod, det var i det hele tatt nokså åpenbart at sosialdemokrathøvdingen hadde tatt seg mer ut enn kondisjonen strengt tatt tillot. Men rød snø ser alltid mer dramatisk ut enn det egentlig er, og vi trasket tross alt videre. Det er når alt kommer til alt en skam å snu, i alle fall for voksne menn på søndagstur mellom Sognsvann og Ullevålseter.

Turen videre forløp langt roligere, med prat om løst og fast, vær og vind. Vi fikk vafler og pølse på Ullevålseter og klemte ned enda litt kaffe. På nedturen virket det som om han gikk litt i seg selv, og kanskje angret på ting han hadde sagt. Stilt var det i alle fall. Mine tanker gikk til det egentlige målet for min tur, men jeg avbrøt meg selv kjapt med at dette tross alt var bedre. Det var så absolutt noe å skrive hjem om.

Nett som jeg hadde gitt opp en videre samtale nede på perrongen, rett før toget kom, glimtet det til i Norges svar på Colin Powell:

- Nå har vi nordmenn så mye blod på henda at folk bare gir faen. Det var i alle fall planen. Du får ikke omelett uten å klemme litt på egga. Vi er mordere, vi er det. Men vi er rike mordere. Det er typisk norsk å tjene gode penger på slike ting.