Svor til besvær – et moderne juleeventyr

Ikke bra, tenkte hun. Svor er ikke bra. Mye fett. Fedme. Han må passe seg nå. De har sagt det nede på legesenteret. Blodtrykket. Kolesterolen. Fettet kan rett og slett blokkere årene til Trygve. Hvis det skjedde kunne hun bare ta kranførerbeviset hans og spyle ned i dass. Ikke flere penger fra den krana. Slutt på turene til Kreta og de elleville lørdagene på Lørensenteret. Alvor, tenkte hun. Blodig alvor.

Før Trygve kom settende i den nye kadetten sin skar hun av svoren med en forskjærskniv. Passet på å få med alt fettet under den sprø svoren. Kastet den ut i snøen fra kjøkkenvinduet, til alle dompapene og kjøttmeisene der ute. Tenkte på Trygve igjen, det neket, som alltid glemte småfuglene. Hadde han kjøpt julenek i år, kanskje? Nei. Og presangene rasket han alltid med seg i kadetten på en halvtime etter jobb julaften. Her hun sto på kjøkkenet kunne hun ikke huske hvorfor hun en gang hadde falt for Trygve.

Svorjøden sto og trippet i den våte snøen utenfor kjøkkenet. Kjente svorlukten. Strakte hals mot kjøkkenvinduet. Det åpnet seg! Svor, tenkte han. Kommer det svor nå? Her? Svoren svevde i perfekt ballistisk bane ut fra vinduet. Han svor nå. Gledestårene spratt og han bannet og svor over perfeksjonen i kastet hennes, og hele settingen med den nye svorrampen. Aldri før hadde det vanket svor på denne gården. Nærmeste rampe var en gård godt på andre siden av lensene. Andre siden av Glomma. Men han hadde været svor her, svorjøden. Hadde det. Magefølelsen sa svor. Intuisjon er alfa-omega, tenkte han, mens han bykset frem gjennom snømassene mot nedslagspunktet. Alltid vært det for oss.

Kjøttmeisene lagde et svare leven, hun hørte det. Hun måtte smile. Da er det i alle fall noen som får en gledelig jul, tenkte hun. De mesket seg i fettet nå. Var først på svoren. Dompapene kastet seg inn i basketaket i samlet flokk et øyeblikk etter. Svor, tenkte de. Det svartnet for dem ved synet av kjøttmeisene som danset rundt i svorfettet. Svømte i førsterangs svor. Lot svor være svor så lenge, og gikk rett mot synet på meisene. To eller tre mot en. De var overtallige, og kjøttmeisene var snart forvist fra svorplassen.

Kadetten svingte inn på tunet i halvmørket, men han merket seg alle dompapene. Jul! tenkte Trygve. Så husket han juleneket. Spant ut igjen på glattisen og gjorde en snartur nedom Shell for å raske med seg det hersens juleneket. Gunhild ville gå helt koko igjen om han glemte det en gang til. Hadde mast om det siden oktober. Trygve skjønte ikke hvorfor hun ikke bare kjøpte det jævla neket selv, om det var så viktig for henne. Et nek kostet tross alt bare skrukorken på en av kremene hun stadig vekk smurte seg inn med. Gned seg inn med, tenkte Trygve. Men måtte medgi at hun luktet godt, og at han elsket den myke huden hennes, da han parkerte kadetten for godt for julekvelden.

Han hadde nesten svoren i sin hule hånd, svorjøden, da han så noe rødt komme settende fra det gamle stabburet. Hadde stupt den siste meteren inn mot nedslagspunktet. Skremt opp alle dompapene, i en rød sky av småfugl. Føkkings fjøsnisser, tenkte han, før han lå baset ned i snøen. Uten svor. Utmanøvrert av nisser! En saftig hebraisk ed kunne høres dypt nede fra snøen.

Men inne i huset dro det seg nå mot kveldens høydepunkt. Årets høydepunkt, på sett og vis. Med grantre og svibel og julestjerne. Ribbe på bordet, og etterpå åpning av gavene. Knut-Ivar var kommet i en politibil, fått juleperm. Det var tilløp til harmoni, og flaskene med juleøl gled glatt ned i høyt tempo, hos karfolket.

Reven lå under birkerot, bare et steinkast fra kårhuset. Gnog svor.

– Men i ville hællvette, da, kjerring! Har du spist all svoren selv?! Trygve var sprengrød i trynet og hadde hoppet opp fra stolen ved synet av den skamferte familieribba. Nå har det klikka fullstendig for henne, tenkte han, gjennom akevitten og juleølrusen. – Jeg ga den til dompapene, sa hun kjølig og tilkjempet behersket. Det knøt seg i henne og bruste i blodet. Nå har jeg gjort det, tenkte hun. Nå er helvete ute. – Du gadd jo aldri kjøpe det neket vi pratet om…

Da ambulansen kom, så portørene revespor i snøen foran kjøkkenet.

Sæterbakken slår tilbake

- Jævla feiginger! Slik svarer festivalsjef Stig Sæterbakken på kritikken mot hans invitasjon av den omstridte fredsprisvinneren Martti Ahtisaari til neste års Litteraturfestival.

Av Olav Østrem og Torstein Viddal
Mandag 20. oktober 2008

Står på sitt: Festivalsjef Stig Sæterbakken mener debatten rundt invitasjonen av Martti Ahtisaari er ført på falske premisser.
[Kyrre Lien, SCANPIX]

Reaksjonene har vært mange etter at Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke offentliggjorde at den holocaust-fornektende fredsprisvinneren Martti Ahtisaari er en av neste års gjester. Flere forfattere har varslet at de ikke er interessert i å stå i samme program som Ahtisaari, det har blitt stilt spørsmål ved om invitasjonen vil føre til at en sponsor som Fritt Ord vil trekke seg, samtidig som Sigrid Undsets etterkommere uttrykker harme over at hennes navn blir koblet opp mot Martti Ahtisaari – festivalen heter jo også «Sigrid Undset-dagene».

Sterke reaksjoner til tross, festivalens leder Stig Sæterbakken sier at invitasjonen av Ahtisaari står ved lag:

- Det vi nå ser er den rettroende kultureliten som marsjerer i takt. Og slik stemningen er nå, ser det ut som folk begynner å bli redde for å støtte oss. Men jeg vil bli sjokkert dersom vår tidligere støttespiller Fritt Ord, en organisasjon som skal verne om ytringsfriheten, velger å avslutte samarbeidet på grunn av dette programvalget.

Falske premisser

Men kritikken kommer fra de fleste kanter. Historiker og direktør ved Holocaust-senteret Odd Bjørn Fure mener at det er helt meningsløst å la en gammel kaldkriger som Ahtisaari komme og snakke om sannhet. Og fra forfatterhold er fordømmelsen unison: danske Carsten Jensen håper på boikott av festivalen, mens den britiske historikeren Simon Sebag Montefiore har karakterisert invitasjonen som en infantil enkelhet og en patetisk desperasjon for oppmerksomhet.

Sæterbakken mener imidlertid at kritikerne har misforstått premissene rundt invitasjonen av Ahtisaari:

- Festivalens tema er «Sannhet» og vi har vært veldig klare på at det er som sannhetsfornekter og historieforfalsker han vil bli presentert. Og han vil ikke bli skånet, for å si det sånn. Men motstanderne av invitasjonen unngår å forholde seg til dette og påstår i stedet at vi er pr-kåte og kunnskapsløse idioter. Det har blitt en debatt som føres på falske premisser.

- Hvordan burde de så forholdt seg til Ahtisaaris deltakelse?

- Som en interessant gjest festivalens tema tatt i betraktning. Det unike er at vi har fått en av verdens mest beryktede løgnere til å fortelle om sitt sannhetsbegrep. Dersom kritikerne av invitasjonen synes det er totalt uinteressant, vil jeg bli veldig forbauset.

Feiginger

Fra norsk forfatterhold kommer det kritikk fra folk som Anne B. Ragde, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen. Forfattere som under karikaturstriden var veldig opptatt av ytringsfrihet og som var med på et forfatteropprop der de forlangte at de omstridte Muhammed-tegningene ble trykket.

På NRKs Kulturnytt i går var de sjokkert over at Litteraturfestivalen kunne invitere Ahtisaari. Hva tenker Sæterbakken om holdningene til sine kolleger?

- Jævla feiginger. At de hiver seg på dette usaklige og usmakelige korstoget, synes jeg er overraskende og veldig leit.

- Men kunne du ha gått god for hvilken som helst gjest?

- Så lenge tematikken og premissene er klare, så bør det ikke være noen grenser.

- Det er et stort trykk mot dere nå og mange forlanger at Ahtisaaris invitasjon må trekkes; hvordan takler dere det?

- Det er klart at et så voldsomt press ikke er heldig, men jeg har sagt at jeg ikke under noen omstendighet kommer til å trekke invitasjonen. Det står jeg fast på, avslutter Sæterbakken.

Skuffet Hoem

Dette faller forfatter Edvard Hoem tungt for brystet. På telefon fra København er han oppgitt over arrangørene på Lillehammer:

- Jeg håper virkelig at de ombestemmer seg. Dersom jeg skulle bli invitert til neste års festival, vil det være helt utelukket for meg å delta. For dette er bare nok et trist utslag av den liberale toleransen.

- Hvorfor kan du ikke være på en festival sammen med Ahtisaari?

- En ting er jo at dette er Sigrid Undset-festivalen i Norge. Og Ahtisaari er vel så langt fra Undset som man kan komme. Han er jo så tilbakevist og avslørt at større sjarlatan finnes knapt.

- Men arrangørene sier jo at akkurat det er en del av premisset for å invitere Ahtisaari?

- Jeg setter virkelig pris på arrangørene av Litteraturfestivalen på Lillehammer, jeg har alltid satt pris på arbeidet deres. Men slike begrunnelser og slike premisser er bare pinlig.

- Er det ikke ytringsfrihet å la sjarlataner få legge fram sitt syn?

- For meg er ytringsfrihet viktig for dem som ikke har noen mulighet til å ytre seg, det er deres ytringsfrihet jeg vil kjempe for. Slik det er blitt nå, er ytringsfriheten nærmest en parodi. Det interessante spørsmålet er hvem som må tie når bråkmakerne igjen og igjen får innta scenen. Så dette er trist. Og jeg frykter at festivalen vil ta varig skade av denne invitasjonen, avslutter Hoem.

- Bør trekke invitasjonen

Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold er klar i sin vurdering:

- Arrangørene bør trekke tilbake invitasjonen. Og hvis de tar det kloke valget, så er det ikke noe tap for ytringsfriheten.

- Hvorfor ikke?

- Først vil jeg si at jeg er sterkt imot at man fengsles for sine meninger, slik Ahtisaari kan bli. Selv om han har sagt uhyrlige ting om araberutryddelsen. Men mine tanker om ytringsfrihet handler om andre ting. Som George Orwell har sagt det; ytringsfrihet handler om å si det andre ikke liker. Og er dermed en rettighet primært ment for at opprørere og dissidenter skal komme til orde. Folk som ikke aksepterer de konvensjonelle normer. Det er noe helt annet å benekte at et industrielt folkemord har funnet sted.

Kokkvold legger til at Ahtisaari ved en rekke ganger har blitt tatt for fusk og fanteri, og vist meget slett vurderingsevne.

- Derfor framviser også arrangørene en meget slett vurderingsevne når de inviterer ham til en konferanse om sannhet.

- For Norges befolkning er du mannen som stiller til debatt for å forsvare ytringsfriheten og da gjentar du hele tiden at det er de farlige ytringene vi må slåss for. Hvorfor slåss du ikke for Ahtisaari?

- Fordi han fornekter et faktum.

- Men det er vel like fullt en ytring? Eller er ikke usannheter ytringer?

- Jo, usannheter faller også inn under ytringsfriheten. Og jeg mener jo ikke at Ahtisaari ikke skal få ytre seg. Poenget mitt er at dette var en uklok invitasjon fordi ytringsfriheten er fundamentet for menneskerettighetene – det er dette menneskers ukrenkelighet er bygd opp om. Og Ahtisaari står for det helt motsatte. Han utfordrer ikke religioner eller ideologier; han tråkker på mennesker gjennom å fornekte holocaust. Dette går på tvers av det jeg mener ytringsfriheten er til for.

- Men igjen: Du er kjent for å være en som kjemper imot dem som vil begrense retten til å framsi upopulære ytringer. Som for eksempel i karikaturstriden. Hvorfor står du ikke nå på barrikadene?

- Alt kan ikke sammenliknes med alt. Og jeg nekter heller ikke Ahtisaari å si hva han mener. Men å fornekte en av historiens største forbrytelser ved hjelp av falskneri er en gedigen avsporing og noe annet enn en ytring. Jeg mener at dette er i tråd med det jeg alltid har forfektet.

- Dersom du og alle de andre sterke kreftene som nå jobber mot Ahtisaaris invitasjon vinner fram slik at Litteraturfestivalen dropper Martti Ahtisaari på programmet; kan det ikke da minne om sensur?

- Nei. Dersom noen synes det er så viktig å høre på Ahtisaari og synes at det vil øke kvaliteten i det offentlige rom, så kan jo eventuelt noen medier intervjue ham. Det er jo også en mulighet, avslutter Kokkvold.

Det er ingen tvil om hvem som sto bak 9/11

Det er i oktober 2008 ingen tvil om hvem som sto bak 9/11 eller hva som skjedde denne dagen eller i ukene etter, da avansert weaponized anthrax ble sendt gjennom det amerikanske postsystemet til politikere og journalister.

Det er heller ingen TV-debatter om disse spørsmålene i 2008, hverken i russisk eller britisk fjernsyn. Hele ideen om at Norsk rikskringkasting burde arrangere en slik TV-sendt debatt er absurd. Det er ingen seriøse mennesker som stiller spørsmål ved 9/11, og selve tanken om å invitere seniorforsker Emil Røyrvik fra SINTEF, PRIO-forsker Ola Tunander (mp3-1, mp3-2, mp3-3) og sivilingeniør Ove Hundseid til en TV-sendt diskusjon i beste sendetid, er intet annet enn feberfantasier fra folk som tilbringer altfor mye tid på internettets mørkere sider. Det er ikke slike ting våre lisenspenger burde brukes til.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har allerede godkjent en helt annen form for dekning av 9/11-spørsmålene, nemlig den som ble brukt av NRK i september 2007.  Her brukte man kort og godt lisenspengene til å gi de få konspirasjonsfantastene som enda måtte holde ut i sin triste tilværelse med sine meningsløse «spørsmål» og hårreisende påstander en real nesestyver.

Alle fjernsynsredaksjoner og avisredaktører har noe å lære av de grepene Kringkastningen tok i bruk denne dagen: Du inviterer en nerdete, stammende og lite medievant ung jypling inn fra gata (eller fra gutterommet). Du presenterer ham som «leder» for en organisasjon som ikke eksisterer, men som likevel har et navn som du kan presentere i avisen eller på TV-skjermen som høres ut som om det dekker hele hurven av 9/11-skeptikere i Norge. Og vel så viktig: Du sørger for at denne personen har tatt med seg og bringer til torgs de aller mest latterlige argumentene og «bevisene» det er mulig å bringe til torgs fra denne latterlige og utskjelte såkalte bevegelsen. Og så lar du stille og rolig programlederen og hans sindige talsmann for det etablerte synet plukke jyplingens argumenter fra hverandre ett for ett og én gang for alle.

Verre er det ikke å punktere en såkalt folkebevegelse som hevder den stiller viktige og vesentlige spørsmål som samfunnet og mediene må ta stilling til.

En totalfredet regjering

Norge innførte 23. januar skuddpremie på rovdyr igjen, etter en tre-fire tiår med såkalt «fredning». Dersom du skulle så mye som antyde noe lignende for våre verste rovdyr, unnskyld, våre 16 faunakriminelle rødgrønnregjeringsmedlemmer, stirrer du radt på titalls år i spjelet.