Loose Change 9/11 – An American Coup

BT

Sensur stinker / 911truth.no

Betalte terror – husk å stemme Frp idag – hilsen NRK

NRK har grunn til å si at man har grunn til å tro at Mullah Krekar skal være etterforsket eller mistenkt for å ha «betalt terror» via noen sveitsiske banker. NRK finner i alle fall grunn til å legge frem en så tvilsomt og diffust belagt sak samme dag som nordmenn går til stemmeurnene. USA og de mektigste kreftene i Vesten har i en årrekke forsøkt å få noe på Mullah Krekar – og da helst noe som faktisk er ulovlig – men uten å lykkes. Hva er oddsene for at de skulle finne noe slikt akkurat på valgdagene for stortingsvalget? Vi synes å huske at et parti – skal vi se, Fremskrittspartiet, var det vel – mer eller mindre har Mullah Krekar og hans nåværende og fremtidige bostedsadresse høyt oppe på partiprogrammet, selv om han trolig er en av Norges topp 100 lovlydige og edruelige borgere.

Hør på NRK, borger! Gå og stem Fremskrittspartiet!

Norge er i krig

i Afghanistan, men det vil en utenforstående neppe oppdage ved å følge med i medienes referater fra valgkampen. Temaet synes å være tabu, når partiene kappes om å vinne velgere. Som det så ofte er sagt: Lokalvalgene avgjør hvordan vi skal leve, mens stortingsvalgene avgjør om vi skal leve. Hvorfor peprer partiene oss med slikt som er helt uvesentlig i forhold til det at landet er i krig ?

De aller aller fleste av oss merker ikke noe til at vi er i krig, slik vi som er gamle nok, merket det under okkupasjonen i årene 1940 til 1945. Men afghanerne føler krigen og okkupasjonen på kroppen daglig. Norge er blant okkupantene, og det burde ikke forbause noen, om representanter for de okkuperte slo til med en gjengjeldelses-terroraksjon i Norge. Hittil er vi spart for det.

Hvorfor deltar Norge i krigen i Afghanistan ? Den formelle grunnen er at vi er medlem av NATO og dermed “forpliktet” til å støtte USAs “forsvarskrig” mot dem USA påsto seg angrepet av 11. sept. 2001, iflg. FN en “ulovlig” krig. Etterhvert er det blitt kjent at USAs krig mot Afghanistan ble planlagt lenge før 11. sept. 2001. Hendelsene den 11. sept. ga USA påskuddet og muligheten til å starte denne krigen. Stavanger Aftenblad har skrevet utførlig om dette flere ganger, se f.eks.: «Krigen mot Afghanistan var planlagt lenge før 11. september». Dermed skulle ikke Norge være “forpliktet” av sitt NATO-medlemsskap til å delta i krigen.

En lang rekke meningsmålinger viser at svært mange mennesker – i både USA og andre land – mener at den amerikanske ledelsen selv var involvert i angrepet 11. sept., se: «There Are Millions of Us Now». Mange og sterke indikasjoner tyder på at de har rett.

Norges deltakelse i krigen i Afghanistan burde vært en hovedsak i valgkampen.

Ved vårt medlemsskap i NATO støtter vi denne organisasjonens vilje til benytte atomvåpen, ja, til og med være den første part i en strid til å ta i bruk slike våpen, som kan utrydde livet på jorda – slik vi kjenner det i dag. Burde ikke også dette vært et hovedtema i valgkampen i tillegg til det partiene sammenligningsvis pusler med og hjernevasker oss med ?

Horten 7. sept. 2009
Hermann Nielsen

IFJ-protest mot militær klarering av journalister i Afghanistan

Journalists’ Groups Protest over US Media Vetting in Afghanistan

The International Federation of Journalists (IFJ) and United States journalists’ groups today condemned military vetting of journalists covering the Afghanistan conflict to see if they are sympathetic to the American cause.

Journalists and media people seeking to travel under the protection of US armed forces to report on the escalating military operations in Afghanistan may be screened by a Washington public relations firm commissioned by the Pentagon to determine whether media coverage portrays the US military in a positive light.

“This profiling of journalists further compromises the independence of media,” said Aidan White, IFJ General Secretary. “It strips away any pretence that the army is interested in helping journalists to work freely. It suggests they are more interested in propaganda than honest reporting.”

According to the American journal Stars and Stripes, journalists may be vetted by The Rendon Group, a notorious public relations firm which prior to the US invasion of Iraq helped create the Iraqi National Congress, an opposition group later blamed for spreading false information about Iraq’s supposed possession of weapons of mass destruction.

Two months ago, American army officials barred a Stars and Stripes reporter from embedding with a unit in Iraq because the reporter “refused to highlight” good news promoted by military commanders.

The IFJ affiliate organisations in the US have added their voices to the protest. Roberta Reardon, President of the American Federation of Radio and Television Artists, whose members include broadcast journalists said: “Many Americans rely on the unbiased information that journalists report to understand what is happening in the world and to make critical decisions. If the military pre-approves only certain journalists to report a specific point-of-view or agenda, our decisions cannot be made independently or freely and that threatens our democracy. I am deeply disturbed by this assault on quality broadcast journalism and on our freedom.”

Bernie Lunzer, President of TNG-CWA, and representing newspaper reporters joined the protest adding: “This practice would undermine our core value, the ability to report the truth objectively and without government censorship. Embedding has its own problems, but this is over the line.”

The IFJ says that the recent merger of US and NATO public relations work in Kabul has created a single source for media information and handling all requests from journalists to be embedded. This has reinforced the influence of The Rendon Group. According to official sources there are at present 60 media outlets – excluding Afghan media – on the ground with US and NATO forces.

“Bringing democracy to Afghanistan is a massive challenge,” said White. “But it will not be made easier by trying to manipulate media or encouraging journalists to show bias in favour of the military.”

For more information contact the IFJ at +32 2 235 2207

The IFJ represents over 600,000 journalists in 123 countries worldwide

Obama om Afghanistan og 9/11

Obama som The Joker.

Åmås og Bore: JØDENE sto bak 9/11

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har jobbet. Og ikke nok med det, jeg har jobbet sammen med både journalister og redaktører. Ikke akkurat noe man ønsker å ha på CVen, men to av disse er Bjørn K. Bore og Knut Olav Åmås.

Både Knut Olav Åmås og Bjørn Kristoffer Bore mener JØDENE sto bak 9/11. I alle fall sier de dette i mitt nærvær, gjerne hylende og skrikende og hoiende. På spørsmål om hva det er de snakker om, kommer det via tredjepersoner at det er en vits.

Det skal være en vits i pressemiljø som går omtrent slik: JØDENE sto bak 9/11 HØ HØ HØ HØ. Det vites ikke hvem som har skrevet/forfattet vitsen, men det er ikke poenget eller hovedsaken her.

Hovedsaken er at hver gang 9/11 nevnes i nærheten av en journalist, tenker journalisten: JØDENE sto bak 9/11 HØ HØ HØ HØ.

Til minne om Tvillingtårnene

Av Dagsavisen og Torstein Viddal.

Snart 8 år etter massakren på Manhattan i New York, gjør amerikanske myndigheter sitt ytterste for å avverge enhver reell debatt om det som skjedde da intetanende og sakesløse kontorarbeidere brutalt ble tatt ut av passasjerfly og kraftige eksplosiver.

Årsdagen vil også i år bli markert over hele verden. Men nettsider og tv-kanaler som omtaler de dramatiske hendelsene blir sensurert, og i amerikanske skolebøker er det bare sporadiske og vage hentydninger til det som skjedde da innpå 3000 kontorister ble drept. Flere profilerte menneskerettighetsadvokater har dessuten fått inndratt sin lisens i det siste.

Etter massakren har demokratiseringsprosessen i USA nærmest stått stille, mens den militær-industrielle utviklingen har skutt voldsom fart. I dag består Kongresspartienes legitimitet i at de har avverget en rekke angivelige terrorangrep, og dessuten bragt en viss stabilitet. Prisen amerikanere flest har betalt er en påtakelig mangel på demokratiske rettigheter og utbredt korrupsjon.

En slik samfunnskontrakt kan neppe opprettholdes i all evighet, og er sårbar for økonomiske nedgangstider. Man ser allerede tegn på sosial uro i kjølvannet av finanskrisen. Det store spørsmålet er om dagens lederskap vil reagere annerledes neste gang. Så lenge de harde grepene holder frykten levende, er det få som tror på noen ny bred demokratibevegelse.

Derfor er Kinas utenriksminister Yang Jiechis krav om et offentlig oppgjør med denne mørke delen av fortiden, så viktig. Det er avgjørende for at USAs hardt pressede demokratiforkjempere skal kunne gå en lysere framtid i møte.

Matrix og Max Manus

1999 var året da suksessfilmen The Matrix gikk sin seiersgang over en globalisert verden. Samfunnet og optimismen i kulturen var på mange måter på et høydepunkt, før de mørke fin de siecle-årene satte inn.

Da Matrix kom var den enda ren fiksjon i våre hoder. Det var ren science fiction. Det var ikke noe i oss enda som resonnerte med det sentrale bildet i filmen, det bildet som det meste av den senere omtalen av Matrix viser til: Bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere mens de i virkeligheten bruker oss som batterier. Vi så ingenting våren 1999 som minnet oss om dette bildet, men det skulle ikke drøye lenge.

Først kom den absurde NATO-bombingen av Serbia. I gangen min henger det enda et klistremerke med «Stopp NATOs bombing», som altså er fra 1999, da Norge var med å bombe Serbia – 5 år senere innrømmet som «ja, det var en krig» av KM Bondevik. NATO ble Nye NATO, et NATO som nå også kunne angripe uten grunn og utenfor sitt område.

Siden kom WTO-møtet i Seattle i november 1999. Her hadde man for første gang i USA klart å samle de forskjellige gruppene som var mot økonomisk globalisering til én gigantisk felles markering mot WTO, og som faktisk lyktes i å stenge toppmøtet i flere dager. Miljøbevegelsen, fagbevegelsen, fredsbevegelsen og antiglobalistene marsjerte hånd i hånd og solidarisk gjennom gatene, mens kølleslagene svingte og tåregassen lå lavt over Høvding Seattles gamle by på USA nordlige stillehavskyst.

Etter dagevis med politivold og politiovergrep fra de utallige terrortroppenes side, ble det klart at «politiet hadde gjort feil» og både politimesteren og byens ordfører måtte gå av, for syns skyld, mens vi som fulgte demonstrasjonene og opptøyene og undertrykkingen gjennom Indymedia – som ble født i Seattle ved WTO-møtet – endelig fikk se med egne øyne at det var det vi var, og slik vi ble behandlet: Som batterier. Og batterier demonstrerer ikke, batterier gjør ikke opprør mot dem som bruker batteriene til sine formål.

Filmen «This is What Democracy Looks Like» viser alt dette, og klargjør for alle som vil se at demokrati og selv tilløp til demokrati er forbudt og slås hardt ned på i USA. Topartistaten og presidentvalgkampene og alt dette vi nå kjenner så godt fra TV det siste året – med to vidt forskjellige kandidater med vidt forskjellig politisk agenda etc – er det bildet av en kunstig og tilsynelatende verden som blir opprettholdt i oss av verdens herskere – som vi husker fra Matrix – mens vi i virkeligheten jobber som slaver eller batterier innenfor et globalt plantasjeregime som holdes i hevd av en liten, men styrtrik elite.

Med WTO i Seattle begynte det for alvor å skurre og resonnere med Matrix-metaforen fra filmen av samme navn.

Så kom valget i november 2000, da. Et kapittel for seg. Her holder det å slå fast at man for første gang offentlig og for løpende kamera gikk bort fra prinsippene om én mann – én stemme og tradisjonen med å telle stemmene før den nye presidenten utpekes.

Smart trekk, egentlig, når man tenker over det. For å skjule at topartidemokratiet allerede er fake, at ingen av kandidatene uansett tjener folket, men makteliten, arrangerer man et valg der det fuskes på alle mulige måter, for slik å få velgerne til å fokusere på at stemmene nå i det minste må telles, i et såkalt demokrati.

Men telles skulle stemmene uansett ikke, det avgjorde Høyesterett i USA. I stedet skulle unge Bush få prøve seg noen år i presidentstolen. Og kjennere av 9/11 Truth-bevegelsen vet jo allerede litt om hvordan det gikk.

Man angrep WTC i stedet for WTO. En globalt våknende motstand mot en økonomisk globalisering måtte stanses før den for alvor ble truende, det var i og for seg realpolitikk. Man valgte å gjøre dette ved selv å angripe verdenshandelens høyborg, selveste World Trade Center (WTC) i New York.

Verdenshandelen og globaliseringen fikk sånn sett en betydelig sympati fra folk, og det nye lovverket mot terrorisme kunne lett brukes til å forby slike folkelige manifestasjoner i gatene mot globalisering som vi så ved WTO i Seattle i 1999. I Oslo ble antiglobaliseringsorganisasjonen ATTAC satt på liste over terrororganisasjoner, og i København ble miljøvernorganisasjonen Greenpeace dømt for terrorisme etter å ha hengt ut et banner mot genmat utenfor en bygning i sentrum.

Terrorlover ble oversatt til alle verdens språk og vedtatt i alle verdens land. Nye konsentrasjonsleire og torturfengsler ble bygget og gamle ble tatt i bruk på ny, blant annet i Polen. Et ufattelig antall spionkameraer ble montert i storbyene, uten at noen av dem fungerte når det ble utført nye terroraksjoner mot T-baner og synagoger, de kunne tydeligvis skrus av og på etter terroristenes eget forgodtbefinnende.

Muslimene ble spikret opp på veggen som de nye jødene. Folket skulle hate muslimene, og folket hatet muslimene. Jødene, både i og utenfor Israel, skulle settes opp med tydelige spor og en masse indisier mot seg for terrorangrepene, slik at det hele kunne kokes ned til enda en av de evig ufruktbare antisemittisme-diskusjonene.

Matrix-bildet er altså et ordnet bilde der frie, demokratiske nasjoner kjemper mot muslimske fascister i en rekke land som hevn for de muslimske fascistenes nålestikksaksjon mot Tvillingtårnene og Pentagon på 60-årsdagen for nedleggelsen av grunnsteinen for sistnevnte femkantede forsvarsdepartementale bygning.

I virkeligheten var det makteliten selv som angrep hovedsymbolene for deres egen økonomiske og militære makt i et globalt militærkupp som for første gang i verdenshistorien innførte en global og globalisert form for fascisme.

Så det er det vi er oppimot. Ikke nordeuropeisk fascisme og et okkupert Norge, som i Max Manus, men global fascisme og 190 okkuperte nasjoner. Vi må derfor vinke farvel til den Matrix-virkeligheten makteliten vil ha oss til å se og tenke på. Vi må gå og se Max Manus, og vi må være Max Manus.

Vi Vil Vinne

USA-patrioter for 9/11 Truth

41 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner utfordrer den offisielle beretningen om 9/11

av Alan Miller, alan.miller@PatriotsQuestion911.com
Oversatt av Torstein Viddal.

Den offisielle beretningen om 9/11: “Fryktelig feil,” “gjennomhullet av motsigelser,” “en vits,” “et cover-up”

18. mai 2009 – Mer enn 40 amerikanske kontraterrorisme- og etterretningsveteraner har levert knusende kritikk av den offisielle beretningen om 9/11, og de fleste har bedt om en ny granskning. Det er en skandale at de fleste amerikanere er fullstendig ukjent med deres offentlig fremsatte innvendinger – et direkte resultat av at nasjonale avis- og TV-nyhetsredaksjoner har nektet å dekke denne ekstremt viktige saken. Det går ikke an å benekte kredibiliteten til disse personene eller deres lojalitet til sitt land, som demonstreres gjennom deres år i tjeneste med å samle inn og analysere informasjon og planlegge og utføre kritiske operasjoner for USAs nasjonalsikkerhet.

Disse 41 tjenestegjorde i USAs State Department, National Security Agency, Central Intelligence Agency, Federal Bureau of Investigation, Federal Aviation Administration, USAs tollvesen og grensekontroll, samt i grenene av det amerikanske militæret. De er listet opp nedenfor etter sin tjenestegren.

Les hele artikkelen (PDF)
Engelsk, fransk, gresk, polsk, svensk og tysk versjon (PDF)