To graders oppvarming i Oslo

Denne tabellen viser sammenhengende perioder med to graders oppvarming eller mer i Oslo. Tallene viser månedsmiddeltemperatur i forhold til normalen fra 1961 til 1990.

En måned med 2,0 eller mer er alltid farget rød, men også kjøligere måneder som inngår i en sammenhengende periode med i snitt to grader eller mer, fx 5,0 / -0,1 / 1,6 i jan-mar 1983, der snittet er 2,2.

Kolonnen til høyre viser oppvarming eller nedkjøling for året som helhet.

Alle som måtte ønske å argumentere for at det er blitt kaldere i Oslo og/eller at oppvarmingen har stanset opp i hovedstaden, er fri til å gjøre det nedenfor i kommentarfeltet.

Klima: Konsekvensene av stigende temperatur

Climate change explained – the impact of temperature rises
av Mark Lynas, The Guardian, tirsdag 14. april 2009

Under 2 grader

Havisen i arktis forsvinner, isbjørnen blir hjemløs og jordens energibalanse forandres dramatisk når reflekterende is erstattes av mørkere havoverflate i sommermånedene. Ventes nå i 2030 eller før.

Tropiske korallrev gjennomgår alvorlige og gjentatte blekningsepisoder på grunn av varmere sjøvann, som dreper de fleste korallene og gir et nådestøt til det marine artsmangfoldet.

Tørkeepisoder spres gjennom subtropene, sammen med hetebølger og intense skogbranner. Verst rammet er Middelhavsområdet, det sørvestre USA, Sør-Afrika og Australia.

2-3 grader

Sommerlige hetebølger som den i Europa i 2003, som drepte 30.000 mennesker, blir årvisse hendelser. Ekstrem tørke med temperaturer helt opp på 40-tallet i Sør-England.

Amazonas-regnskogen krysser «vippepunktet» der ekstrem hete og mindre nedbør gjør skogen utsatt – store deler brenner og erstattes av ørken og savanne.

Oppløst CO2 gjør havene stadig surere, ødelegger gjenværende korallrev og slår ut mange planktonarter som danner grunnlaget for den marine næringskjeden. Flere meters stigning i havnivået er nå uunngåelig fordi Grønlands iskappe forsvinner.

3-4 grader

Bre- og snøsmelting i verdens fjellkjeder utarmer ferskvannsstrømmene til lavtliggende byer og jordbruksland. Mest rammet er California, Peru, Pakistan og Kina. Global matproduksjon trues da viktige kornkamre i Europa, Asia og USA lider under tørke, og hetebølger reduserer avlingenes toleranse.

Golfstrømmen svekkes betydelig. Nedkjøling i Europa er lite sannsynlig på grunn av global oppvarming, men havstrømmene endrer værmønstre og fører til større havnivåstigning enn gjennomsnittet i Øst-USA og Storbritannia.

4-5 grader

Enda et vippepunkt får massive mengder metan – en potent drivhusgass – til å slippe ut når den sibirske tundraen smelter, noe som gir økt global oppvarming. Mye av bosetningen i Sør-Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og andre subtropiske områder blir umulig som følge av ekstrem varme og tørke. Sivilisasjonens fokus flyttes mot polene, der temperaturene holder seg kjølige nok for avlinger, og nedbøren fortsetter – om enn med alvorlige oversvømmelser. All havis er borte fra begge polene. Fjellbreene er forsvunnet i Andes, Alpene og Rocky Mountains.

5-6 grader

Globale gjennomsnittstemperaturer er nå høyere enn på 50 millioner år. Arktis har langt større temperaturøkninger enn gjennomsnittet – opptil 20 grader – noe som betyr at hele Arktis nå er isfritt året rundt. Mesteparten av tropene, subtropene og selv lavere tempererte soner er nå for varme for bosetning. Havnivåstigningen er nå rask nok til at kystbyer verden over for det meste forlates.

6 grader og over

Fare for «løpsk oppvarming», kanskje ansporet av utslipp av metanhydrater fra havene. Kan jordoverflaten bli som Venus, totalt ubeboelig? Det meste av livet i havet er vekke. Flyktninger holder seg helt og holdent til høytliggende områder og til polarområdene. Menneskelig bosetning er drastisk redusert. Kanskje er 90% av artene utdødd, noe som grenser til de verste utryddelsesepisoder i jordens 4,5 milliarder år lange historie.

Mark Lynas er forfatter av boken «Seks grader: Vår fremtid på en varmere planet».

Media overdriver alltid?

Alle ting blir alltid så overdrevet i media. En fjær blir til fem høns, enten det gjelder vold i Oslo, muslimer som vil lage kalifat i Norge eller flått og hoggorm som vil drepe deg bare du forlater asfalten og gir deg skogen i vold.

Det er det inntrykket veldig mange sitter igjen med, etter å ha vært på oslotur selv, pratet og spist kebab med muslimer eller vært på skauturer i en mannsalder uten varige mén. Og det hele er vel en konsekvens av medias vilje til økt salg.

Norske journalisters rørende omtanke for aviseiernes lommeboktykkelse forklarer sikkert mye av feilfokuseringen og det ofte rav ruskende gale inntrykket leserne sitter igjen med av dette og hint. Det aller meste er ikke så farlig som media vil ha det til.

Men etpar unntak finnes helt klart. For hvis leserne tenker seg at også klimakrisen er overdrevent fokusert og overdramatisert, noe som er naturlig, sett i lys av det ovenstående, så tar de smertelig feil.

Ta for eksempel den ur-tåpelige NTB-artikkelen «Dødehavet kan forsvinne». Med den über-ur-tåpelige ingressen «Dødehavet risikerer å gå glipp av status som ett av verdens sju naturlige underverker», fortsetter artikkelen å vrøvle om at «Isen i Antarktis kan komme til å smelte helt ned, noe som vil føre til at vannstanden i verdenshavene stiger med opp til fem meter. Dette vil imidlertid neppe skje før om 100.000 år, selv om den globale oppvarmingen fortsetter som i dag».

Her er det mye å gripe fatt i! For det første det nevnte ur-tåpelige fokuset på saltsjøen Dødehavet, som om verdens skjebne skulle stå og falle med om denne saltsjøen en halv jordklode unna ble litt saltere eller helt inntørket.

Den videre über-ur-tåpelige ingressen, som blander sammen blodig alvor med en fjollete UNESCO-status, som Dødehavet må tilkjempe seg i «hard konkurranse» med størrelser som Geirangerfjorden og isbreen Vattnajökull, viser bare så altfor tydelig at NTBs anonyme skribent tror han dekker en missekonkurranse eller en Idol-finale.

La oss så vende tilbake til den helt sykt absurde påstanden om at verdenshavene vil stige med «opp til fem meter» hvis hele ismassen på Sydpolen smelter.

La meg svare på det ved å sitere fra en mail jeg researchet og komponerte i desember 2004:

Hørte nettopp på Skavlan en forsker (fra ACIA?) si at om all grønlandsis skulle smelte, så har vi 6 meter høyere havnivå globalt. Det interessante da, selv om dette selvsagt ikke ble nevnt på NRK TV, er at diverse forskere hevder at det også fins is nede på Sydpolen..

Mye is. Og i likhet med grønlandsisen er denne isen «grounded» (den har husarrest), hvilket betyr at den innvirker på havnivået om den skulle smelte.

Hvor mye is er det i Antarktis? Godt over 10 ganger så mye som på Grønland. Altså har vi 6 + 60 ~ 70 meters stigning om/når alt smelter.

70 meter høyere hav er ikke noe som egner seg som fredagsunderholdning på TV. Det samme kan sies om nerdete, asosiale fakta som at vannmolekylene i havet også utvider seg når den globale temperaturen stiger.

Innenfor samme tidsramme som disse enorme breene vil smelte, kan vi altså legge på 100 til 300 meter for venner og kjente.

Også IPCC – FNs Klimapanel – har vært veldig forsiktige, noen vil si farlig forsiktige, i sine anslag for verdenshavenes stigning i takt med oppvarmingen. Ifølge panelets siste rapport fra 2007 «kunne havet stige med 18 til 50 centimeter innen år 2100», noe som selvsagt bare er peanuts i forhold til tallene over.

En av grunnene til at det ble så feil i 2007, var at de såkalte klimaforskerne ikke tok med i betraktningen at isen på Grønland og Antarktis kunne begynne å smelte i en verden med løpsk global oppvarming.

Les det én gang til: Klimaforskerne tok ikke med i betraktningen at is kunne smelte, når de la frem sitt estimat for havnivåstigning frem mot år 2100.

Så hva tok de egentlig med i beregningen? Bare at varmere verdenshav ville utvide seg som følge av at varme vannmolekyler tar større plass enn kjølige molekyler.

Med en global oppvarming på 5-6 grader innen 2100 – som altså allerede har utryddet så å si alt liv på planeten – og med videre selvforsterkende mekanismer som bare gir varmere og varmere klima, blir det neppe snakk om 100.000 år før Antarktis er isfritt heller.

En udemokratisk systemfeil

Kommunal Rapports politiske kommentator Aslak Bonde påpeker 24. februar ganske riktig at systemets handlekraft er «påfallende» når det gjelder finanskrisen, men «relativt puslete» når det kommer til klimakrisen.

Bonde er imidlertid meget forsiktig i sin ordbruk. Det eneste systemet gjør på klimasiden, er jo å gå inn med enorme og paniske summer av våre penger for å motvirke den utslippsnedgangen som følger helt naturlig av finanskrisen.

For å si det enda mer tydelig: Det er den velfungerende globaliserte økonomien og det normalt høye forbruket som utgjør hele vårt humane bidrag til klimakrisen.

Den rødgrønne regjeringens tiltak kan sammenlignes med en far som søndag gir sin tenåringsdatter en ukes husarrest, men som mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag likevel ender opp med å jobbe som privatsjåfør for den unge frøkna ved hennes mange klubb- og discobesøk.

Ethvert familiemedlem ville miste all respekt for en slik autoritetsløs og vinglete far.

Bonde fortsetter så med å unnskylde politikerne. Ingenting er deres feil, det er systemet, må vite, som er synderen. Bonde mener det er «liten tvil om at klimakrisen er mer truende enn økonomikrisen», men at det er kortsiktigheten som får politikerne til å velge økonomien.

Men det er ikke det det er snakk om i det hele tatt. Det er ikke kortsiktig av faren å kjøre dattera til sentrum, det er det eksakt motsatte av å iverksette husarresten.

Altså handler dette om vilje. Vil man ta fatt på klimautfordringene, eller vil man sette alt inn på å fortsette med en vekstbasert og uhyre destruktiv industriell økonomi?

Jeg skriver «man» her, og ikke «vi», da det er åpenbart at vi ikke snakker om folket. De som har bestemt seg for at økonomien må fortsette å vokse i det uendelige, på bekostning av absolutt alle andre hensyn, er akkurat den styrtrike eliten som selv har mest å tjene på at økonomien vokser og vokser, og absolutt mest å tape på at man velger det motsatte, nemlig å ta fatt på klimaproblemene på en ansvarlig måte.

Det er jo nettopp derfor klimakrisen er et så pivotalt veivalg for livet på jorden: Det er et reelt fokking veivalg der vi ikke kan fortsette i begge retninger samtidig. Vi må helt enkelt velge vei.

Aslak Bonde mener også at vi «i det minste kan starte diskusjonen om hvordan man i et moderne mediesamfunn kan ha et langsiktig innrettet politisk system». Det er helt riktig, og det er en god start. Jeg skal gi en kort skisse til løsning:

• Fjern den globale og antidemokratiske makteliten gjennom en global informasjonskampanje i de nye mediene og et rettsoppgjør som får alle tidligere tribunaler til å blekne ved sammenligning.
• Innfør folkestyre i alle verdens land og regioner.
• Inndra alle konsesjoner til å drive massemedier og opprett nye, kollektivt eide og tversgjennom demokratiske og demokratiunderstøttende massemedier.
• Opprett en serie statlige institusjoner hvis eneste mandat er å hindre utglidning til det ikke-transparente og udemokratiske. Det er veldig mye smartere å bruke intellektuelle til dette, i stedet for å sette dem i konsentrasjonsleire eller intrikate NAV-regimer.
• Hold valg der kunnskap og informert debatt råder grunnen, og ikke partiske og kommersielle medier, reklamekampanjer og elitære pengeinteresser.

 
Den store bonusen ved denne løsningen for dagens politikere, er at det blir mye mer inspirerende å drive med politikk innenfor et reelt demokrati, enn det var under potemkindemokratiet. I tillegg har vi altså etter en slik omlegging en reell mulighet til å begrense og kanskje til og med overleve klimakrisen.

Vi må slutte å late som om vi har et demokrati og en klimastrategi så lenge verden helt åpenbart styres av en styrtrik elite som utelukkende meler sin egen kake.

Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?

Nå har jeg ikke lest boken «Klimakrisen: Hva kan vi gjøre?», men jeg har lest intervjuet med forfatteren, Ottar Brox, i Dag og Tid.

Jeg skal derfor ta utgangspunkt i det konkrete der, eller i hva kan vi gjøre-biten.

1. Vi kan få færre barn seinere i livet, fx 2 barn etter fylte 30.

2. Vi kan ta bussen som går hvert 5. minutt i stedet for å kjøre 5 km til jobb.

3. Vi må tenke utenfor boksen, fx med det å få ungene i barnehagen.

Her kan jeg legge til en liten betraktning. For rotproblemet er jo ikke at det tar stygglang tid å få ungene i barnehagen med kollektivtrafikk i stedet for bil. Delproblemet er tvangstanken om å «få ungene i barnehagen». Hvor kommer den tvangstanken fra? Rotproblemet er at vi har noen barn som må passes på. Det er vel mer en utfordring enn et problem, men det er i alle fall roten her. Hvem kan passe barna? Kan far passe dem? Kan mor passe dem? Kan far eller mor jobbe hjemmefra og få støtte til dette i noen år? Eller er det tvangstanken «få ungene i barnehagen» som rår grunnen? Kan bestemor passe barna? Eller noen andre i nabolaget?

Å tenke på å «få ungene i barnehagen» kjappest mulig pr kollektivtransport blir litt som å spørre seg «hvordan kommer jeg meg til New York med minst mulig CO2-utslipp?», når rotproblemet er at du trenger en bluse, en kjole og etpar nye bukser.

4. Vi kan stanse seniorhedonistenes hyperforbruk med rasjonering.

Det er jeg helt klart for. En skulle nemlig ikke tro det var noen klimakrise idag, så lenge politikere og andre selvopptatte gamlinger kan kjøpe så mye bensin de vil og dra på så mange flyreiser de vil rundt halve jordkloden for å sitte på ferie og knipse med tærne. Så bare innfør rasjonering, det er et språk de forstår, de som har opplevd krigen og den første etterkrigstiden.

Vi vet altfor godt hvordan folk «tenker», det vil si bortforklarer sine handlinger. Jeg må jo ha bilen for å komme meg på jobb, for å «få ungene i barnehagen». Jeg må jo kunne ta meg noen dager i New York for å shoppe litt. Jeg fortjener det! Etc, og så videre. Gjerne brette melkekartonger hver bidige dag og gjøre alt slikt som overhode ikke monner, men som gjør godt for samvittigheten når du sitter på flyet til New York og leser et dameblad om det ekstremforbruket også du fortjener å ha som kvinne.

Som miljøbevisst kvinne, kan man vel kanskje si, hvis det får deg til å føle deg bedre.

Kald vinter?

Selv om vinteren av naturlige årsaker er kaldere enn sommeren, er denne vinteren overhode ikke kaldere enn normalt i Oslo. Snarere tvert imot. Mens fjoråret under ett var 1,9°C varmere enn normalt, var november og desember henholdsvis 1,4°C og 1,9°C varmere, og inneværende januarmåned er allerede over én grad varmere.

Dette ifølge Meteorologisk institutts egne tall for Blindern målestasjon. Et trekk ved vinteren som derimot er ganske påfallende, er at vi har hatt en sammenhengende kuldeperiode med i snitt under 0°C i hele 19 døgn – fra 23/12 til 10/1. For å finne en lengre sammenhengende kuldeperiode må vi «helt» tilbake til 2002/2003, da det var en periode fra 4/12 til 13/1 og som altså strakte seg over hele 41 dager.

Den kaldeste av disse 41 dagene var lørdag 4. januar 2003, da snittet lå på -17,1°C og døgnet ellers svingte mellom -20,1°C og -13,3°C.

Normal industri

Noen ganger blogger andre så godt at man bare kan legge ned pennen, og bøye seg i støvet. I våres skjedde dette på lederplass i Bergens Tidende, der redaktør Olav Kobbeltveit regelrett slaktet Norge og Stoltenbergs første klimakvotedeal spesielt, og kvotetrikset og klimapolitikk-illusjonen generelt.

Tre måneder etter kan den politiske analytikeren Nafeez Ahmed varte opp med en bloggsak om at den britiske regjeringen skroter målet om å redusere britenes CO2-utslipp med 80% i forhold til 1990-nivået innen 2050. Nafeez er på ingen måte overrasket over at staten bryter løftene sine nå, nå som det verste «grønne» klimahysteriet har lagt seg i offentligheten. Miljø er som alt annet en motesak i dagens forskrudde medieoffentlighet, og alt som går opp må komme ned, uansett om det objektivt sett er vårt århundres aller viktigste saksområde.

«The Price of Business-as-Usual» følger opp gårsdagens sterke bloggpost om en enighet mellom «Irak» og USA om å la sistnevnte bruke Iraks territorium som utgangspunkt for en bredere militær kampanje i Vest-Asia.

Jeg etterlater dere med «Prisen for business-as-usual», som også inneholder utdrag fra Mark Lynas-bokbomben «Six Degrees».

The Price of Business-as-Usual

Christian Aid is angry. The British government has just “eviscerated” the Climate Change Bill, claimed the agency.

The Guardian, in contrast, appears relatively delighted. They simply cut and pasted a news agency report from the Press Association, headlined “UK bill to set carbon targets clears first hurdle.”

For some reason, they don’t seem very bothered about analysing the details. Yes, they’ve got a nice little debate going, with critics like ex-environment minister Michael Meacher head-to-head against current minister Phil Woolas, plus some added criticisms from the Lib Dems, the Tories officially congratulating Labour, not to mention several Tory backbenchers opposing the whole idea of action to prevent dangerous climate change. But there’s a very important point, mentioned, alluded to, but not really elaborated on, a point that at this time the public sorely needs to understand.

I haven’t seen any other reporting on what the government has just done with this Bill, and would be interested to see how the Bill is portrayed (if it is portrayed beyond the above meagre pickings).

But Christian Aid puts it very clearly. What matters, is not so much what is being proposed, but what the govt is studiously avoiding:

“Christian Aid said it was deeply disappointed at the Government’s refusal, revealed yesterday by Phil Woolas MP, Minister of State for the Environment at the start of the Bill’s second reading in Parliament, to include a target for cutting UK carbon emissions of 80 percent over 1990 levels by 2050.

It said the removal from the Bill of an undertaking to ensure that UK emissions of greenhouse gases do not exceed the level necessary to limit global temperature rises to not more than 2C above pre industrial levels would fatally undermine the credibility of the UK’s climate change policies.
…

‘Only carbon emission cuts of 80% and above will keep global temperatures below 2oC. That target is essential as beyond 2C the effects of climate change such as drought, floods and disease will become rampant.’ “

Decisions, decisions. So the govt has decided that there’s no need to worry about the two degree limit (which is bad enough).

In fact, and we need to be very clear on this, at current rates of increase of emissions, where are we likely to be over the coming decades? Well, the Guardian isn’t exactly unfamiliar with this, given their summary of Mark Lynas’ book Six Degrees, which outlines the findings of thousands of peer-reviewed scientific papers:

“The impacts of two degrees warming are bad enough, but far worse is in store if emissions continue to rise. Most importantly, 3C may be the ‘tipping point’ where global warming could run out of control, leaving us powerless to intervene as planetary temperatures soar. The centre of this predicted disaster is the Amazon, where the tropical rainforest, which today extends over millions of square kilometres, would burn down in a firestorm of epic proportions.

“Computer model projections show worsening droughts making Amazonian trees, which have no evolved resistance to fire, much more susceptible to burning. Once this drying trend passes a critical threshold, any spark could light the firestorm which destroys almost the entire rainforest ecosystem. Once the trees have gone, desert will appear and the carbon released by the forests’ burning will be joined by still more from the world’s soils. This could boost global temperatures by a further 1.5ºC – tipping us straight into the four-degree world.

“Three degrees alone would see increasing areas of the planet being rendered essentially uninhabitable by drought and heat. In southern Africa, a huge expanse centred on Botswana could see a remobilisation of old sand dunes, much as is projected to happen earlier in the US west. This would wipe out agriculture and drive tens of millions of climate refugees out of the area. The same situation could also occur in Australia, where most of the continent will now fall outside the belts of regular rainfall.

“With extreme weather continuing to bite – hurricanes may increase in power by half a category above today’s top-level Category Five – world food supplies will be critically endangered. This could mean hundreds of millions – or even billions – of refugees moving out from areas of famine and drought in the sub-tropics towards the mid-latitudes. In Pakistan, for example, food supplies will crash as the waters of the Indus decline to a trickle because of the melting of the Karakoram glaciers that form the river’s source. Conflicts may erupt with neighbouring India over water use from dams on Indus tributaries that cross the border.

“In northern Europe and the UK, summer drought will alternate with extreme winter flooding as torrential rainstorms sweep in from the Atlantic – perhaps bringing storm surge flooding to vulnerable low-lying coastlines as sea levels continue to rise. Those areas still able to grow crops and feed themselves, however, may become some of the most valuable real estate on the planet, besieged by millions of climate refugees from the south.”

Yet after all the fanfare and jumping around and big words and loud promises, when all the racket about being Green has died down, the govt reneges on its own promises. What a surprise. Not.

Given that Brown did the same last year when he “U-turned” on pledges to follow EU targets to generate 20 per cent of Europe’s energy from renewable sources, as also noted by the Guardian, to its credit (and even the Telegraph).

Why?

Because, according to both papers, the Business Secretary John Hutton was worried about pissing off the Ministry of Defence, an “excessive” cost of about £4billion of investment (we won’t worry about the jobs that could be created in the process, nor the £205 billion of taxpayers money the govt has poured unchecked and unaccounted for into Iraq up to 2007, probably subsidising corrupt defence contractors, that’s £6.5 billion for this year alone), as well as conflicting with the petrol-friendly nuclear power lobby.

This Bill is a fraud.

Metro-logisk?

Going under slowly / It never seems too late / Going under so slow
– The Cure, Dressing Up (1982)

Dagbladet har 28. februar 2008 følgende hovedoppslag på førstesiden: «Mildeste vinter på hundre år – og nå spår meteorologene REKORD-VARME fram til sommeren».

Oppslaget over hele side 8 og 9 består av ¾ bilder, og altså knapt ¼ tekst. Overskriften er tung av ordspill og allusjoner til underholdningssfæren. Den er humoristisk, lystig og flankert av et utropstegn – en riktig gla’nyhet:

Mildt sagt – mooot norrmalt!

Til venstre for teksten ser vi en krokus, og til høyre troner komikeren Leif Juster. Vi snakker med andre ord gla’sak og morosak. I en undersak oppfordrer en botaniker Dagbladets lesere: «– Begynn hagearbeidet nå!»

Marthe Berge og Eivind Skjervum forteller:

Vinteren i Nord-Norge er den varmeste siden 1900. Global oppvarming har mye av skylda.

– Vi har aldri hatt en så varm vinter her i nord siden vi startet målingene på slutten av 1800-tallet. Dette er rekord, sier Stein Kristiansen ved Meteorologisk institutt.

Men Marthe og Eivind er ikke 100% sikre på hvilket institutt Stein jobber på:

Også sterk vind har gjort det vanskelig å komme over fjellene, opplyser metro-logisk institutt.

Metrologisk institutt vil ikke si noe om påskeværet ennå, men botaniker Klaus Høiland ved Universitetet i Oslo har gode tips til alle som vil begynne med hagearbeidet.

«Været»

ALLE SNAKKER OM VÆRET, og Dagbladet vil øyensynlig ikke være noe dårligere. En forside om dette «været» kan selge aviser, det er nok hovedsaken, men Dagbladet skal likevel ha honnør for at de skriver om noe så alvorlig – om enn på sitt fleipete gla’nyhetsvis – og for at de rydder forsiden for noe som ikke er 100% dagsaktuelt.

De farlige og katastrofale klimaendringene er århundrets hovedsak, men det er likevel ikke gitt at dagspressen makter å følge opp og holde av akkurat dagens avisførsteside til en katastrofe som strekker seg over flere uker, måneder og år. Med februartallene så å si i boks, fant Dagbladet plass på forsiden.

I Oslo fortsatte den ekstreme varmetrenden som til nå har gitt oss 21 måneder med gjennomsnittlig 2,5° varmere temperaturer i forhold til normalen. Februar fikk et månedsmiddel på +1,9°C og et avvik som var enda større enn januars: Februar var 5,9° over normalen, mens januar var 5,2° over.

16 2006.6	20 2006.7	18,1 2006.8	15 2006.9	8,5 2006.10	4,1 2006.11	2,4 2006.12
-0,9 2007.1	-3,2 2007.2	4,2 2007.3	7,6 2007.4	10,9 2007.5	17 2007.6	16,1 2007.7
16,5 2007.8	11 2007.9	6,9 2007.10	1,5 2007.11	-1,4 2007.12	0,9 2008.1	1,9 2008.2

Metro-logikk

Dagbladet for 28. februar 2008 byr imidlertid på enda mer «metro-logikk». I spalten PÅ KORNET skriver Trude Ringheim på side 3 under overskriften «Værmeldingen» at hun har lyst på en is:

Jeg roser det gode skiføret i Nordmarka og får tilbake et foredrag om at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. En uskyldig bemerkning om at det hadde vært godt med en iskrem i sola, fører til en lang prat om isbjørner, truede fiskearter og SV-krisa. Hallo, jeg hadde bare lyst på en is!

Vi føler med Trude, som åpenbart er kringsatt av fiender som er mindre flåsete og tvangspositive enn henne. Det kan ikke være bare lett å smile seg gjennom dagene med slike opplyste medmennesker rundt seg. Trudes nabo har forøvrig helt rett i at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. At alle politikernes ord om klimaansvar og miljøbevissthet er et gedigent og umoralsk spill for galleriet og et forkastelig frieri til naive svelgere som helst vil tro og føle at det går bra og at myndighetene gudskjelov tar ansvar.

At samme avis samme dag byr på bilannonser som dekker til sammen 2 helsider – i tillegg til reklamen for Dagbladets faste bil-bilag på tirsdager – oppleves også som temmelig metro-logisk.

Død debatt

Selve klimadebatten erklærte Dagbladet død på side 3 mandag 10. september 2007. Dagbladets Erling Ramnefjell oppsummerer lederartikkelen «Etter klimadebatten» med at

– Interessen [for global oppvarming] ligger et sted mellom glykemisk indeks og «Hvorfor velger jeg alltid feil partner»…

Klar tale fra en avis som er ufattelig mye mer opptatt av hva folk snakker om, enn av hva de snakker om. Read it at your peril.

– Mother, should I trust the government?

Norge må nå ta et grundig oppgjør med Brundtland og den politiske ukulturen det brundtlandske klimaregimet representerer. Og da ikke primært fordi vår tidligere statsminister ikke skal få lov å meske seg ved Middelhavet etter et langt liv i politikken.

Nei, nettopp fordi Brundtlands arvtager Jens Stoltenberg regjerer med en rødgrønn regjering og et bredt klimaforlik – og fordi klimautfordringen er så formidabel og essensiell for livet på jorden – er det nå nødvendig for samfunnet å ta et oppgjør med den rådende politiske ukulturen som gjør det mulig å ustraffet love gull og grønne skoger for siden å så å si stjele dette gullet og hugge skogene.

Olje/Miljønasjonen Norge fikk altså sitt første klimaforlik sommeren 1989 i forbindelse med stortingsvalget samme år. Forliket alle unntatt Fremskrittspartiet var med på, gikk kort og godt ut på at Norges klimagassutslipp i 2000 ikke skulle overstige utslippene i 1989.

Isolert sett kan man med rette hevde at dette klimaforliket var verdiløst og svært lite ambisiøst. For har man først satt seg ned med politiske motstandere rundt et bord til et bredt forlik for å løse et problem man mener eksisterer, nemlig problemet med at vi slipper ut farlig mye klimagasser, kan løsningen vanskelig sies å være å slippe ut enda mer eller like farlig mye hvert eneste år i de nærmeste 11 årene. Klimagassene samles jo opp i atmosfæren, de, så ethvert nytt årsutslipp fra hvert eneste land kloden over bidrar til å gjøre den menneskeskapte oppvarmingen enda raskere og enda mer hasardiøs og farlig for livet på jorden.

Men det var altså dette vårt første klimaforlik av 1989 gikk ut på, en stabilisering på utslippssiden, og det var en viktig begynnelse. Rettelse: Det kunne ha vært en viktig begynnelse, dersom andre enn de nå bøtelagte og straffede miljøaktivistene hadde tatt det seriøst og forsøkt å omsette klimaforliket i praktisk handling.

Det som kunne ha blitt en viktig begynnelse for kampen mot katastrofale klimaendringer fikk altså lov til å bare koke bort i kålen, slik at klimagassutslippene i år 2000 ruvet skyhøyt over det lovede 1989-nivået. Det ble lite ståhei om dette i 2000. Ingen makthavere måtte gå av, og ingen politikere ble straffet med bøter eller satt på vann og brød. Gro Harlem Brundtland – som vi husker kom med en innrømmelse av at Alta-utbyggingen hadde vært en gal avgjørelse – kom aldri med noen beklagelse av at hun og hennes parti hadde skrotet klimaforliket og sørget for å øke de norske utslippene kraftig.

Når vi nå står overfor så enorme endringer i klimaet på kloden og i våre nærområder – og følgelig også formidable endringer i våre dagligliv for å slutte å bidra til disse ødeleggende endringene – er det helt avgjørende for at vi skal kunne ha noen tillit til politikerne og til det nye klimaforliket, at den ukulturen og ansvarsløsheten som knytter seg til iverksettelsen av det første klimaforliket for 19 år siden, tas et grundig oppgjør med og slås hardt ned på.

Heller enn å foreslå avvikling av en eksisterende norsk lov som krever samsvar mellom politiske ord og politisk handling, burde det norske storting holdt høringer om hvem som ga ordre om at petroleumsvirksomheten skulle trappes opp og globaliseres, at vei- og lufttrafikken skulle mangedobles og at karbondioksidutslippene skulle opp, opp, opp.

Å gå bort fra et klimaforlik man har solgt til velgerne er ikke som å kjøre på rødt i et tomt lyskryss. Før Norge har tatt et oppgjør med den politiske ukulturen som muliggjorde klimaforliksfadesen i 1989–2000, må vi bare anta at politikerne heller ikke denne gang mener noe med sine vakre og ansvarlige klimagloser.

Det hele blir da bare enda mer valgflesk og politisk sirkusunderholdning. Vi kan neppe stole på våre egne myndigheter i klimasaken, like lite som vi kan stole på amerikanske presidenter som vil innføre frihet og demokrati ved å bombe og invadere oljerike muslimske nasjoner.

Det eneste vi faktisk kan stole på, er at miljøaktivisme og miljøpolitisk handling fortsatt vil være forbudt ved lov i «Miljønasjonen Norge» i all overskuelig fremtid, samt at straffenivået for slike klimaansvarlige grep bare vil øke.

Spør deg selv – eller mora di – om du bør stole på en regjering som rir to hester og gjør seg populær blant folk – både ved å love utslippskutt og ved å la utslippene øke ubegrenset slik at folk blir enda rikere. Kan en regjering virkelig være ansvarlig og fullstendig uansvarlig i samme sak – knyttet til de samme klimagassutslippene – samtidig?

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Skrekk og Gro

Lureriet er ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Vi tukler med atmosfæren og klimaet er i ulage. Maktgale politikere prøver som alltid å slå mynt på hva det skal være. Klimaendringene er intet unntak.

I januar 2007 lovte vårt formelle overhode Jens Stoltenberg «en månelanding for miljøet». Miljøet skulle etter sigende lande på månen gjennom at Stoltenbergs venner i industrien fikk bygge og drive et gasskraftverk på Mongstad uten CO₂-rensing.

Et år senere gir samme Stoltenberg sine undersåtter «klimaforliket», som en annen blogger allerede har omtalt som «klima for lik». Forliket er sikkert godt nok i seg selv, på papiret, altså der det etter alle solemerker vil befinne seg fra vugge til grav. Mer interessant er det trolig å se på vårt forrige klimaforlik – det fra 1989-valget.

Alle de såkalte partiene – så nær som ett – gjorde det her klinkende klart at norske klimagassutslipp i år 2000 ikke skulle være høyere enn de var da – i 1989. Det rare var at de norske klimagassutslippene i år 2000 likevel var langt høyere enn i 1989.

Før vi hopper på et klimaforlik av 2008 bør altså 1989-forliket søkes gjennomført, om enn forsinket noen tiår, dersom partiene og Stortinget skulle ønske å bli tatt seriøst igjen i saker som har med klimaendringene og den globale oppvarmingen å gjøre. De bør med andre ord innføre en klimaforlikpause, inntil den første enigheten er omsatt i handling og virkelige resultater.

Som Natur og Ungdom-aktivist satt jeg våren etter klimaforliket av 1989 lenket til en gravemaskin som deltok i et motorveiprosjekt langs E6 i Ingedal i Østfold. For ung til å gripe den subtile ironien i slike brede enigheter om vårt felles miljø blant politikerne, tok jeg det for god fisk og aksjonerte for toglinje fremfor motorvei.

Det har alltid forundret meg at alle vi som tok klimaforliket på alvor og handlet utfra det skulle straffes med bøter – som noen av oss valgte å omgjøre til latterlig korte fengselsopphold – mens disse pratmakerne på Stortinget som formulerte og signerte klimaforliket, uten å løfte en finger for at det ble noe mer enn ord, helt fikk gå fri.

Først mange år senere skulle jeg innse at det å gjøre én ting og si noe ganske annet er en av de mest fremtredende former for maktutøvelse og bemektigelse i samfunnet. Et kroneksempel kan være klimaforhandlerne, som flyr til Bali og prater om ansvarlig håndtering av klimaproblemet.

Lureriet er likevel ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Det som er igjen av petroleum vil selvsagt bli hentet ut, solgt og brukt så fort som det er overhode mulig – og lønnsomt. Vi har til dags dato ingen økologisk myntenhet, så vi får klare oss med de gamle pengene. Det som gir lite penger er veldig galt, mens det som gir mye penger er veldig riktig.

At det er pratingen som er det viktige i klimadebatten kan illustreres ved et blikk på nyhetsbildet i januar 2008. Etter et år med Live Earth-konserter, ny IPCC-rapport og fredspris til Klimapanelet og Al Gore, samt altså med et splitter nytt klimaforlik fra Stortinget nå i januar, er det alle forbinder med Gro Harlem Brundtland at hun har vært pensjonist i Frankrike sammen med sin ektemann Arne Olav.

Hennes økning av de norske klimagassutslippene i de årene hun satt som Stoltenberg nevnes ikke med et ord, selv i et «klimaår» da det endatil plutselig er blitt lov å «ta Gro». De som enda husker henne fra hennes tid som regjeringssjef, mener hun gjorde en hel del for kloden og miljøet.

Skrekk og Gro!

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.