Vidd

Noen ganger blogger andre så godt at man bare kan legge ned pennen, og bøye seg i støvet. I våres skjedde dette på lederplass i Bergens Tidende, der redaktør Olav Kobbeltveit regelrett slaktet Norge og Stoltenbergs første klimakvotedeal spesielt, og kvotetrikset og klimapolitikk-illusjonen generelt.

Tre måneder etter kan den politiske analytikeren Nafeez Ahmed varte opp med en bloggsak om at den britiske regjeringen skroter målet om å redusere britenes CO2-utslipp med 80% i forhold til 1990-nivået innen 2050. Nafeez er på ingen måte overrasket over at staten bryter løftene sine nå, nå som det verste «grønne» klimahysteriet har lagt seg i offentligheten. Miljø er som alt annet en motesak i dagens forskrudde medieoffentlighet, og alt som går opp må komme ned, uansett om det objektivt sett er vårt århundres aller viktigste saksområde.

«The Price of Business-as-Usual» følger opp gårsdagens sterke bloggpost om en enighet mellom «Irak» og USA om å la sistnevnte bruke Iraks territorium som utgangspunkt for en bredere militær kampanje i Vest-Asia.

Jeg etterlater dere med «Prisen for business-as-usual», som også inneholder utdrag fra Mark Lynas-bokbomben «Six Degrees».

The Price of Business-as-Usual

Christian Aid is angry. The British government has just “eviscerated” the Climate Change Bill, claimed the agency.

The Guardian, in contrast, appears relatively delighted. They simply cut and pasted a news agency report from the Press Association, headlined “UK bill to set carbon targets clears first hurdle.”

For some reason, they don’t seem very bothered about analysing the details. Yes, they’ve got a nice little debate going, with critics like ex-environment minister Michael Meacher head-to-head against current minister Phil Woolas, plus some added criticisms from the Lib Dems, the Tories officially congratulating Labour, not to mention several Tory backbenchers opposing the whole idea of action to prevent dangerous climate change. But there’s a very important point, mentioned, alluded to, but not really elaborated on, a point that at this time the public sorely needs to understand.

I haven’t seen any other reporting on what the government has just done with this Bill, and would be interested to see how the Bill is portrayed (if it is portrayed beyond the above meagre pickings).

But Christian Aid puts it very clearly. What matters, is not so much what is being proposed, but what the govt is studiously avoiding:

“Christian Aid said it was deeply disappointed at the Government’s refusal, revealed yesterday by Phil Woolas MP, Minister of State for the Environment at the start of the Bill’s second reading in Parliament, to include a target for cutting UK carbon emissions of 80 percent over 1990 levels by 2050.

It said the removal from the Bill of an undertaking to ensure that UK emissions of greenhouse gases do not exceed the level necessary to limit global temperature rises to not more than 2C above pre industrial levels would fatally undermine the credibility of the UK’s climate change policies.
…

‘Only carbon emission cuts of 80% and above will keep global temperatures below 2oC. That target is essential as beyond 2C the effects of climate change such as drought, floods and disease will become rampant.’ “

Decisions, decisions. So the govt has decided that there’s no need to worry about the two degree limit (which is bad enough).

In fact, and we need to be very clear on this, at current rates of increase of emissions, where are we likely to be over the coming decades? Well, the Guardian isn’t exactly unfamiliar with this, given their summary of Mark Lynas’ book Six Degrees, which outlines the findings of thousands of peer-reviewed scientific papers:

“The impacts of two degrees warming are bad enough, but far worse is in store if emissions continue to rise. Most importantly, 3C may be the ‘tipping point’ where global warming could run out of control, leaving us powerless to intervene as planetary temperatures soar. The centre of this predicted disaster is the Amazon, where the tropical rainforest, which today extends over millions of square kilometres, would burn down in a firestorm of epic proportions.

“Computer model projections show worsening droughts making Amazonian trees, which have no evolved resistance to fire, much more susceptible to burning. Once this drying trend passes a critical threshold, any spark could light the firestorm which destroys almost the entire rainforest ecosystem. Once the trees have gone, desert will appear and the carbon released by the forests’ burning will be joined by still more from the world’s soils. This could boost global temperatures by a further 1.5ºC - tipping us straight into the four-degree world.

“Three degrees alone would see increasing areas of the planet being rendered essentially uninhabitable by drought and heat. In southern Africa, a huge expanse centred on Botswana could see a remobilisation of old sand dunes, much as is projected to happen earlier in the US west. This would wipe out agriculture and drive tens of millions of climate refugees out of the area. The same situation could also occur in Australia, where most of the continent will now fall outside the belts of regular rainfall.

“With extreme weather continuing to bite - hurricanes may increase in power by half a category above today’s top-level Category Five - world food supplies will be critically endangered. This could mean hundreds of millions - or even billions - of refugees moving out from areas of famine and drought in the sub-tropics towards the mid-latitudes. In Pakistan, for example, food supplies will crash as the waters of the Indus decline to a trickle because of the melting of the Karakoram glaciers that form the river’s source. Conflicts may erupt with neighbouring India over water use from dams on Indus tributaries that cross the border.

“In northern Europe and the UK, summer drought will alternate with extreme winter flooding as torrential rainstorms sweep in from the Atlantic - perhaps bringing storm surge flooding to vulnerable low-lying coastlines as sea levels continue to rise. Those areas still able to grow crops and feed themselves, however, may become some of the most valuable real estate on the planet, besieged by millions of climate refugees from the south.”

Yet after all the fanfare and jumping around and big words and loud promises, when all the racket about being Green has died down, the govt reneges on its own promises. What a surprise. Not.

Given that Brown did the same last year when he “U-turned” on pledges to follow EU targets to generate 20 per cent of Europe’s energy from renewable sources, as also noted by the Guardian, to its credit (and even the Telegraph).

Why?

Because, according to both papers, the Business Secretary John Hutton was worried about pissing off the Ministry of Defence, an “excessive” cost of about £4billion of investment (we won’t worry about the jobs that could be created in the process, nor the £205 billion of taxpayers money the govt has poured unchecked and unaccounted for into Iraq up to 2007, probably subsidising corrupt defence contractors, that’s £6.5 billion for this year alone), as well as conflicting with the petrol-friendly nuclear power lobby.

This Bill is a fraud.

Going under slowly / It never seems too late / Going under so slow
– The Cure, Dressing Up (1982)

Dagbladet har 28. februar 2008 følgende hovedoppslag på førstesiden: «Mildeste vinter på hundre år – og nå spår meteorologene REKORD-VARME fram til sommeren».

Oppslaget over hele side 8 og 9 består av ¾ bilder, og altså knapt ¼ tekst. Overskriften er tung av ordspill og allusjoner til underholdningssfæren. Den er humoristisk, lystig og flankert av et utropstegn – en riktig gla’nyhet:

Mildt sagt – mooot norrmalt!

Til venstre for teksten ser vi en krokus, og til høyre troner komikeren Leif Juster. Vi snakker med andre ord gla’sak og morosak. I en undersak oppfordrer en botaniker Dagbladets lesere: «– Begynn hagearbeidet nå!»

Marthe Berge og Eivind Skjervum forteller:

Vinteren i Nord-Norge er den varmeste siden 1900. Global oppvarming har mye av skylda.

– Vi har aldri hatt en så varm vinter her i nord siden vi startet målingene på slutten av 1800-tallet. Dette er rekord, sier Stein Kristiansen ved Meteorologisk institutt.

Men Marthe og Eivind er ikke 100% sikre på hvilket institutt Stein jobber på:

Også sterk vind har gjort det vanskelig å komme over fjellene, opplyser metro-logisk institutt.

Metrologisk institutt vil ikke si noe om påskeværet ennå, men botaniker Klaus Høiland ved Universitetet i Oslo har gode tips til alle som vil begynne med hagearbeidet.

«Været»

ALLE SNAKKER OM VÆRET, og Dagbladet vil øyensynlig ikke være noe dårligere. En forside om dette «været» kan selge aviser, det er nok hovedsaken, men Dagbladet skal likevel ha honnør for at de skriver om noe så alvorlig – om enn på sitt fleipete gla’nyhetsvis – og for at de rydder forsiden for noe som ikke er 100% dagsaktuelt.

De farlige og katastrofale klimaendringene er århundrets hovedsak, men det er likevel ikke gitt at dagspressen makter å følge opp og holde av akkurat dagens avisførsteside til en katastrofe som strekker seg over flere uker, måneder og år. Med februartallene så å si i boks, fant Dagbladet plass på forsiden.

I Oslo fortsatte den ekstreme varmetrenden som til nå har gitt oss 21 måneder med gjennomsnittlig 2,5° varmere temperaturer i forhold til normalen. Februar fikk et månedsmiddel på +1,9°C og et avvik som var enda større enn januars: Februar var 5,9° over normalen, mens januar var 5,2° over.

Metro-logikk

Dagbladet for 28. februar 2008 byr imidlertid på enda mer «metro-logikk». I spalten PÅ KORNET skriver Trude Ringheim på side 3 under overskriften «Værmeldingen» at hun har lyst på en is:

Jeg roser det gode skiføret i Nordmarka og får tilbake et foredrag om at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. En uskyldig bemerkning om at det hadde vært godt med en iskrem i sola, fører til en lang prat om isbjørner, truede fiskearter og SV-krisa. Hallo, jeg hadde bare lyst på en is!

Vi føler med Trude, som åpenbart er kringsatt av fiender som er mindre flåsete og tvangspositive enn henne. Det kan ikke være bare lett å smile seg gjennom dagene med slike opplyste medmennesker rundt seg. Trudes nabo har forøvrig helt rett i at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. At alle politikernes ord om klimaansvar og miljøbevissthet er et gedigent og umoralsk spill for galleriet og et forkastelig frieri til naive svelgere som helst vil tro og føle at det går bra og at myndighetene gudskjelov tar ansvar.

At samme avis samme dag byr på bilannonser som dekker til sammen 2 helsider – i tillegg til reklamen for Dagbladets faste bil-bilag på tirsdager – oppleves også som temmelig metro-logisk.

Død debatt

Selve klimadebatten erklærte Dagbladet død på side 3 mandag 10. september 2007. Dagbladets Erling Ramnefjell oppsummerer lederartikkelen «Etter klimadebatten» med at

– Interessen [for global oppvarming] ligger et sted mellom glykemisk indeks og «Hvorfor velger jeg alltid feil partner»…

Klar tale fra en avis som er ufattelig mye mer opptatt av hva folk snakker om, enn av hva de snakker om. Read it at your peril.

Norge må nå ta et grundig oppgjør med Brundtland og den politiske ukulturen det brundtlandske klimaregimet representerer. Og da ikke primært fordi vår tidligere statsminister ikke skal få lov å meske seg ved Middelhavet etter et langt liv i politikken.

Nei, nettopp fordi Brundtlands arvtager Jens Stoltenberg regjerer med en rødgrønn regjering og et bredt klimaforlik – og fordi klimautfordringen er så formidabel og essensiell for livet på jorden – er det nå nødvendig for samfunnet å ta et oppgjør med den rådende politiske ukulturen som gjør det mulig å ustraffet love gull og grønne skoger for siden å så å si stjele dette gullet og hugge skogene.

Olje/Miljønasjonen Norge fikk altså sitt første klimaforlik sommeren 1989 i forbindelse med stortingsvalget samme år. Forliket alle unntatt Fremskrittspartiet var med på, gikk kort og godt ut på at Norges klimagassutslipp i 2000 ikke skulle overstige utslippene i 1989.

Isolert sett kan man med rette hevde at dette klimaforliket var verdiløst og svært lite ambisiøst. For har man først satt seg ned med politiske motstandere rundt et bord til et bredt forlik for å løse et problem man mener eksisterer, nemlig problemet med at vi slipper ut farlig mye klimagasser, kan løsningen vanskelig sies å være å slippe ut enda mer eller like farlig mye hvert eneste år i de nærmeste 11 årene. Klimagassene samles jo opp i atmosfæren, de, så ethvert nytt årsutslipp fra hvert eneste land kloden over bidrar til å gjøre den menneskeskapte oppvarmingen enda raskere og enda mer hasardiøs og farlig for livet på jorden.

Men det var altså dette vårt første klimaforlik av 1989 gikk ut på, en stabilisering på utslippssiden, og det var en viktig begynnelse. Rettelse: Det kunne ha vært en viktig begynnelse, dersom andre enn de nå bøtelagte og straffede miljøaktivistene hadde tatt det seriøst og forsøkt å omsette klimaforliket i praktisk handling.

Det som kunne ha blitt en viktig begynnelse for kampen mot katastrofale klimaendringer fikk altså lov til å bare koke bort i kålen, slik at klimagassutslippene i år 2000 ruvet skyhøyt over det lovede 1989-nivået. Det ble lite ståhei om dette i 2000. Ingen makthavere måtte gå av, og ingen politikere ble straffet med bøter eller satt på vann og brød. Gro Harlem Brundtland – som vi husker kom med en innrømmelse av at Alta-utbyggingen hadde vært en gal avgjørelse – kom aldri med noen beklagelse av at hun og hennes parti hadde skrotet klimaforliket og sørget for å øke de norske utslippene kraftig.

Når vi nå står overfor så enorme endringer i klimaet på kloden og i våre nærområder – og følgelig også formidable endringer i våre dagligliv for å slutte å bidra til disse ødeleggende endringene – er det helt avgjørende for at vi skal kunne ha noen tillit til politikerne og til det nye klimaforliket, at den ukulturen og ansvarsløsheten som knytter seg til iverksettelsen av det første klimaforliket for 19 år siden, tas et grundig oppgjør med og slås hardt ned på.

Heller enn å foreslå avvikling av en eksisterende norsk lov som krever samsvar mellom politiske ord og politisk handling, burde det norske storting holdt høringer om hvem som ga ordre om at petroleumsvirksomheten skulle trappes opp og globaliseres, at vei- og lufttrafikken skulle mangedobles og at karbondioksidutslippene skulle opp, opp, opp.

Å gå bort fra et klimaforlik man har solgt til velgerne er ikke som å kjøre på rødt i et tomt lyskryss. Før Norge har tatt et oppgjør med den politiske ukulturen som muliggjorde klimaforliksfadesen i 1989–2000, må vi bare anta at politikerne heller ikke denne gang mener noe med sine vakre og ansvarlige klimagloser.

Det hele blir da bare enda mer valgflesk og politisk sirkusunderholdning. Vi kan neppe stole på våre egne myndigheter i klimasaken, like lite som vi kan stole på amerikanske presidenter som vil innføre frihet og demokrati ved å bombe og invadere oljerike muslimske nasjoner.

Det eneste vi faktisk kan stole på, er at miljøaktivisme og miljøpolitisk handling fortsatt vil være forbudt ved lov i «Miljønasjonen Norge» i all overskuelig fremtid, samt at straffenivået for slike klimaansvarlige grep bare vil øke.

Spør deg selv – eller mora di – om du bør stole på en regjering som rir to hester og gjør seg populær blant folk – både ved å love utslippskutt og ved å la utslippene øke ubegrenset slik at folk blir enda rikere. Kan en regjering virkelig være ansvarlig og fullstendig uansvarlig i samme sak – knyttet til de samme klimagassutslippene – samtidig?

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Lureriet er ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Vi tukler med atmosfæren og klimaet er i ulage. Maktgale politikere prøver som alltid å slå mynt på hva det skal være. Klimaendringene er intet unntak.

I januar 2007 lovte vårt formelle overhode Jens Stoltenberg «en månelanding for miljøet». Miljøet skulle etter sigende lande på månen gjennom at Stoltenbergs venner i industrien fikk bygge og drive et gasskraftverk på Mongstad uten CO₂-rensing.

Et år senere gir samme Stoltenberg sine undersåtter «klimaforliket», som en annen blogger allerede har omtalt som «klima for lik». Forliket er sikkert godt nok i seg selv, på papiret, altså der det etter alle solemerker vil befinne seg fra vugge til grav. Mer interessant er det trolig å se på vårt forrige klimaforlik – det fra 1989-valget.

Alle de såkalte partiene – så nær som ett – gjorde det her klinkende klart at norske klimagassutslipp i år 2000 ikke skulle være høyere enn de var da – i 1989. Det rare var at de norske klimagassutslippene i år 2000 likevel var langt høyere enn i 1989.

Før vi hopper på et klimaforlik av 2008 bør altså 1989-forliket søkes gjennomført, om enn forsinket noen tiår, dersom partiene og Stortinget skulle ønske å bli tatt seriøst igjen i saker som har med klimaendringene og den globale oppvarmingen å gjøre. De bør med andre ord innføre en klimaforlikpause, inntil den første enigheten er omsatt i handling og virkelige resultater.

Som Natur og Ungdom-aktivist satt jeg våren etter klimaforliket av 1989 lenket til en gravemaskin som deltok i et motorveiprosjekt langs E6 i Ingedal i Østfold. For ung til å gripe den subtile ironien i slike brede enigheter om vårt felles miljø blant politikerne, tok jeg det for god fisk og aksjonerte for toglinje fremfor motorvei.

Det har alltid forundret meg at alle vi som tok klimaforliket på alvor og handlet utfra det skulle straffes med bøter – som noen av oss valgte å omgjøre til latterlig korte fengselsopphold – mens disse pratmakerne på Stortinget som formulerte og signerte klimaforliket, uten å løfte en finger for at det ble noe mer enn ord, helt fikk gå fri.

Først mange år senere skulle jeg innse at det å gjøre én ting og si noe ganske annet er en av de mest fremtredende former for maktutøvelse og bemektigelse i samfunnet. Et kroneksempel kan være klimaforhandlerne, som flyr til Bali og prater om ansvarlig håndtering av klimaproblemet.

Lureriet er likevel ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Det som er igjen av petroleum vil selvsagt bli hentet ut, solgt og brukt så fort som det er overhode mulig – og lønnsomt. Vi har til dags dato ingen økologisk myntenhet, så vi får klare oss med de gamle pengene. Det som gir lite penger er veldig galt, mens det som gir mye penger er veldig riktig.

At det er pratingen som er det viktige i klimadebatten kan illustreres ved et blikk på nyhetsbildet i januar 2008. Etter et år med Live Earth-konserter, ny IPCC-rapport og fredspris til Klimapanelet og Al Gore, samt altså med et splitter nytt klimaforlik fra Stortinget nå i januar, er det alle forbinder med Gro Harlem Brundtland at hun har vært pensjonist i Frankrike sammen med sin ektemann Arne Olav.

Hennes økning av de norske klimagassutslippene i de årene hun satt som Stoltenberg nevnes ikke med et ord, selv i et «klimaår» da det endatil plutselig er blitt lov å «ta Gro». De som enda husker henne fra hennes tid som regjeringssjef, mener hun gjorde en hel del for kloden og miljøet.

Skrekk og Gro!

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Med rådata fra Meteorologisk Institutt på Blindern i Oslo fra 1971–2007 er det mulig å regne ut hvilke måneder og sammenhengende perioder som avviker mest fra normalen, i den ene eller andre retningen. Jeg har gjort dette med et lite PHP-script med månedsmiddeltemperaturer for Oslo som input. Resultatene er både overraskende og interessante.

A: Oppvarming

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (+7,4 °C) er februar 1990. Det var da gjennomsnittlig +3,4 °C i hovedstaden. Et like stort utslag på den kjølige siden ville gitt Oslo en februarmåned med kvikksølvet på gjennomsnittlig -11,4 °C.

2. Den varmeste sammenhengende tomånedersperioden er relativt sett januar—februar 1989, med 6,6 °C over normalen. Jeg skriver «relativt sett», da juli og august selvsagt var varmere enn vintermånedene, men sommermånedene i 1989 var faktisk kjøligere enn normalen. Januar 1989 hadde +2,3 °C, og februar hadde +2,6.

3. Oslos varmeste tremånedersperiode var januar—mars 1990 (+5,8 °C). 1989 og 1990 er de milde vintrene alle husker, og dette stemmer altså med de empiriske data. Faktisk var alle 3 måneder mer enn 4 grader varmere enn normalen, med målte +0,8 °C, +3,4 og +4,6 °C.

4. Den varmeste firemånedersperioden var januar—april 1990, mest takket være de 3 første månedene. Perioden avvek med +4,8 °C.

5. Samme år fikk vi også den varmeste femmånedersperioden i utvalget, med +4,2 °C i januar—mai 1990.

6. Oslos varmeste halvår bringer oss inn i det nye millenniet, og mye nærmere dagens dato. Det fant sted i juli—desember 2006, og var 3,6 grader varmere. September og desember var mer enn 4 grader varmere enn normalen.

7. Varmeste syvmånedersperiode i Oslo var juli 2006—januar 2007, 3,6 grader opp.

8. Varmeste åttemånedersperiode var september 2006—april 2007, 3,4 grader opp. Her var både september, desember og mars mer enn 4 grader varmere.

9. Varmeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra juli 2006 til mars 2007, opp 3,4.

10. Varmeste timånedersperiode var juli 2006—april 2007, også opp 3,4 grader.

11. Varmeste ellevemånedersperiode var juni 2006—april 2007, opp 3,1 grader.

12. Oslos varmeste år løp fra mai 2006 til april 2007, hele 3 °C over normalen.

Verdt å merke seg her er at mildvintrene vi husker i 1989 og 1990 fortsatt sitter på rekordene for de kortere periodene vinterstid og på vårparten, mens alle rekordene fra et halvår og opp til et år ligger i overgangen mellom 2006 og 2007. Toppene i 1989/90 og 2006/07 viser også at klimaoppstusset i offentligheten henger nøye sammen med ekstreme oppvarmingsepisoder ute i naturen, i virkelighetens verden.

B: Nedkjøling

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (-6,2 °C) på den kjølige siden, er januar 1987. Det var da gjennomsnittlig frosne -10,5 °C i hovedstaden.

2. Den kaldeste sammenhengende tomånedersperioden er desember 1981—januar 1982, med 4,9 °C under normalen. Desember hadde -9 °C, og januar hadde -8,1.

3. Oslos kaldeste tremånedersperiode var januar—mars 1987 (-3,5 °C). De målte middeltemperaturene var -10,5 °C, -4,4 og -4 °C.

4. Den kaldeste firemånedersperioden var januar—april 1985, med 2 påfølgende «fimbulmåneder» (januar og februar) med over 4 grader kaldere middeltemperatur. Perioden avvek med -2,9 °C.

5. Deretter tok det svale året 1987 over føringen i hovedstaden. Den kaldeste femmånedersperioden i utvalget, med 2,3 °C ned, var i januar—mai 1987.

6. Oslos kaldeste halvår fant sted i januar—juni 1987, og var 2,4 grader kaldere.

7. Kaldeste syvmånedersperiode var januar—juli 1987, med 2,1 grader ned.

8. Kaldeste åttemånedersperiode var januar—august 1987, også 2,1 grader ned.

9. Kaldeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra januar—september 1987, ned 2,0.

10. Kaldeste timånedersperiode var januar—oktober 1987, ned 1,7 grader.

11. Kaldeste ellevemånedersperiode var januar—november 1987, ned 1,5 grader.

12. Oslos kaldeste år løp fra januar til desember 1985, og året var 1,6 °C under normalen.

Konklusjon

Vi merker oss for det første at alle kulderekordene fra 1971 til 2007 ligger på 1980-tallet, der mange også vil huske de gode, klassiske snøvintrene. Vi noterer også at temperaturene avviker vesentlig mindre fra normalen på den kalde siden av skalaen.

Alt i alt ser vi en klar trend mot varmere middeltemperaturer i dette utvalget. Det følger av dette at vi kan forvente en hjemhenting også av rekordene for mest oppvarmede 1—5-månedsperiode til vårt årtusen i løpet av de nærmeste årene.  Som i 1989/1990 vil de mest sannsynlig inntreffe i vinterhalvåret, i den grad noe slikt enda kan sies å eksistere.

At noen av kuldeavviksrekordene fra 1980-tallet skal slås eller i det hele tatt tangeres, virker lite trolig. Men man skal aldri si aldri med klimaendringer. Det kan skje ting med havstrømmene som bringer tilbake skiføret i gamlelandet før vi vet ordet av det.

 NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.