Skip navigation

Ikke bra, tenkte hun. Svor er ikke bra. Mye fett. Fedme. Han må passe seg nå. De har sagt det nede på legesenteret. Blodtrykket. Kolesterolen. Fettet kan rett og slett blokkere årene til Trygve. Hvis det skjedde kunne hun bare ta kranførerbeviset hans og spyle ned i dass. Ikke flere penger fra den krana. Slutt på turene til Kreta og de elleville lørdagene på Lørensenteret. Alvor, tenkte hun. Blodig alvor.

svor

Før Trygve kom settende i den nye kadetten sin skar hun av svoren med en forskjærskniv. Passet på å få med alt fettet under den sprø svoren. Kastet den ut i snøen fra kjøkkenvinduet, til alle dompapene og kjøttmeisene der ute. Tenkte på Trygve igjen, det neket, som alltid glemte småfuglene. Hadde han kjøpt julenek i år, kanskje? Nei. Og presangene rasket han alltid med seg i kadetten på en halvtime etter jobb julaften. Her hun sto på kjøkkenet kunne hun ikke huske hvorfor hun en gang hadde falt for Trygve.

Svorjøden sto og trippet i den våte snøen utenfor kjøkkenet. Kjente svorlukten. Strakte hals mot kjøkkenvinduet. Det åpnet seg! Svor, tenkte han. Kommer det svor nå? Her? Svoren svevde i perfekt ballistisk bane ut fra vinduet. Han svor nå. Gledestårene spratt og han bannet og svor over perfeksjonen i kastet hennes, og hele settingen med den nye svorrampen. Aldri før hadde det vanket svor på denne gården. Nærmeste rampe var en gård godt på andre siden av lensene. Andre siden av Glomma. Men han hadde været svor her, svorjøden. Hadde det. Magefølelsen sa svor. Intuisjon er alfa-omega, tenkte han, mens han bykset frem gjennom snømassene mot nedslagspunktet. Alltid vært det for oss.

Kjøttmeisene lagde et svare leven, hun hørte det. Hun måtte smile. Da er det i alle fall noen som får en gledelig jul, tenkte hun. De mesket seg i fettet nå. Var først på svoren. Dompapene kastet seg inn i basketaket i samlet flokk et øyeblikk etter. Svor, tenkte de. Det svartnet for dem ved synet av kjøttmeisene som danset rundt i svorfettet. Svømte i førsterangs svor. Lot svor være svor så lenge, og gikk rett mot synet på meisene. To eller tre mot en. De var overtallige, og kjøttmeisene var snart forvist fra svorplassen.

Kadetten svingte inn på tunet i halvmørket, men han merket seg alle dompapene. Jul! tenkte Trygve. Så husket han juleneket. Spant ut igjen på glattisen og gjorde en snartur nedom Shell for å raske med seg det hersens juleneket. Gunhild ville gå helt koko igjen om han glemte det en gang til. Hadde mast om det siden oktober. Trygve skjønte ikke hvorfor hun ikke bare kjøpte det jævla neket selv, om det var så viktig for henne. Et nek kostet tross alt bare skrukorken på en av kremene hun stadig vekk smurte seg inn med. Gned seg inn med, tenkte Trygve. Men måtte medgi at hun luktet godt, og at han elsket den myke huden hennes, da han parkerte kadetten for godt for julekvelden.

Han hadde nesten svoren i sin hule hånd, svorjøden, da han så noe rødt komme settende fra det gamle stabburet. Hadde stupt den siste meteren inn mot nedslagspunktet. Skremt opp alle dompapene, i en rød sky av småfugl. Føkkings fjøsnisser, tenkte han, før han lå baset ned i snøen. Uten svor. Utmanøvrert av nisser! En saftig hebraisk ed kunne høres dypt nede fra snøen.

Men inne i huset dro det seg nå mot kveldens høydepunkt. Årets høydepunkt, på sett og vis. Med grantre og svibel og julestjerne. Ribbe på bordet, og etterpå åpning av gavene. Knut-Ivar var kommet i en politibil, fått juleperm. Det var tilløp til harmoni, og flaskene med juleøl gled glatt ned i høyt tempo, hos karfolket.

Reven lå under birkerot, bare et steinkast fra kårhuset. Gnog svor.

– Men i ville hællvette, da, kjerring! Har du spist all svoren selv?! Trygve var sprengrød i trynet og hadde hoppet opp fra stolen ved synet av den skamferte familieribba. Nå har det klikka fullstendig for henne, tenkte han, gjennom akevitten og juleølrusen. – Jeg ga den til dompapene, sa hun kjølig og tilkjempet behersket. Det knøt seg i henne og bruste i blodet. Nå har jeg gjort det, tenkte hun. Nå er helvete ute. – Du gadd jo aldri kjøpe det neket vi pratet om…

Da ambulansen kom, så portørene revespor i snøen foran kjøkkenet.

One Comment

    • Mette
    • Posted 23. desember 2010 at 12.50
    • Permalink

    Morsomt! Håper du får en fin julaften Torstein, helst med svor på ribba om du ikke får tak i pinnekjøttet da..


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.