Det vi mistet med kanalmangfoldet

La meg først si at jeg er fullstendig klar over at mangfold jevnt over regnes som godt, og at kanalmangfold på TV-skjermen i visse typer samfunn under visse forutsetninger kan være et gode. Denne artikkelen handler ikke om slike samfunn, men om vårt eget. Det norske. 

Som tilhenger av folkestyre og demokrati har jeg den siste måneden byttet ut Dagsrevy og slike ting med de timelange sendingene fra Washington DC-baserte Democracy Now! på hverdagene.

Det tar litt tid før det egentlig synker inn hva man sitter og ser, men etter fire-fem uker med «The War and Peace Report», begynner et bilde å tre frem. Dette bildet kan gjerne kalles etterrettelige og demokratiske nyhetssendinger.

Jeg forstår samtidig også litt mer av hva jeg har savnet på nyhetsfronten de siste tiårene. Det skal jeg komme tilbake til nedenfor.

Democracy Now! er nemlig noe så sjeldent som en seriøs og skikkelig nyhetskanal. Borte er puppe- og kjendisnyhetene, og i forgrunnen er de viktige og vesentlige sakene og utfordringene i dagens samfunn. For europeiske USA-skeptikere må det fortone seg rimelig ironisk at man idag må over dammen for å finne TV-nyheter som ikke er en hån mot ens intelligens som seer.

På Democracy Now! går en nyhetssak alltid inn i en sammenheng, en kontekst. Det trekkes tråder bakover i tid, og saken belyses kanskje gjennom et telefon- eller video-intervju med en professor i faget, en fagbokforfatter eller en filmskaper. Er det to debattanter i studio eller på tråden, respekterer disse både hverandre og seerne, som på sin side får ulike vinklinger og blir klokere av å være vitne til det hele. For eksempel når det gjelder Zimbabwe og det som går for seg der nede.

Slik er det jo ikke akkurat i 2008 med norske nyhetssendinger. Der er det det glatte, trivielle, bombastiske og uproblematiserende som får spille førstefiolin, og som vel har traktert dette instrumentet omtrent siden TV2 startet sine sendinger en dyster dag i 1992.

Siden dengang har vi på nyhetssiden beveget oss vekk fra et daglig fokus på det vesentlige og viktige, og i retning av mer underholdning, flere hekseprosesser, mer reklame og ikke minst større spredning av menneskenes oppmerksomhet på et mangfold av fjernsynskanaler.

Vi har med andre ord mistet fokuset på det vesentlige som skjer i samfunnet, og TV-mediet har dermed gått fra å være demokratisk og samfunnsbyggende, og til å bli underholdende, avledende, kjøpsfremmende og bent frem fordummende.

Og TV-kanalene – her er NRK selv intet unntak – konkurrerer selvsagt også seg imellom om nettopp å være den mest underholdende, avledende, kjøpsfremmende og bent frem fordummende TV-kanalen.

Spørsmålet er dermed om det vi mistet i og med kanalmangfoldet rett og slett var demokratiet vårt, selve folkestyret? For uten demokratisk innstilte og oppbyggelige medier som har et opplysende og vedvarende fokus på det vesentlige og på de virkelig viktige valgene for samfunnet, kan heller ikke de frie og rettferdige valgene bli spesielt demokratiske.

Da sitter pengemakten med begge jokerne og all trumfen.

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Normal industri

Noen ganger blogger andre så godt at man bare kan legge ned pennen, og bøye seg i støvet. I våres skjedde dette på lederplass i Bergens Tidende, der redaktør Olav Kobbeltveit regelrett slaktet Norge og Stoltenbergs første klimakvotedeal spesielt, og kvotetrikset og klimapolitikk-illusjonen generelt.

Tre måneder etter kan den politiske analytikeren Nafeez Ahmed varte opp med en bloggsak om at den britiske regjeringen skroter målet om å redusere britenes CO2-utslipp med 80% i forhold til 1990-nivået innen 2050. Nafeez er på ingen måte overrasket over at staten bryter løftene sine nå, nå som det verste «grønne» klimahysteriet har lagt seg i offentligheten. Miljø er som alt annet en motesak i dagens forskrudde medieoffentlighet, og alt som går opp må komme ned, uansett om det objektivt sett er vårt århundres aller viktigste saksområde.

«The Price of Business-as-Usual» følger opp gårsdagens sterke bloggpost om en enighet mellom «Irak» og USA om å la sistnevnte bruke Iraks territorium som utgangspunkt for en bredere militær kampanje i Vest-Asia.

Jeg etterlater dere med «Prisen for business-as-usual», som også inneholder utdrag fra Mark Lynas-bokbomben «Six Degrees».

The Price of Business-as-Usual

Christian Aid is angry. The British government has just “eviscerated” the Climate Change Bill, claimed the agency.

The Guardian, in contrast, appears relatively delighted. They simply cut and pasted a news agency report from the Press Association, headlined “UK bill to set carbon targets clears first hurdle.”

For some reason, they don’t seem very bothered about analysing the details. Yes, they’ve got a nice little debate going, with critics like ex-environment minister Michael Meacher head-to-head against current minister Phil Woolas, plus some added criticisms from the Lib Dems, the Tories officially congratulating Labour, not to mention several Tory backbenchers opposing the whole idea of action to prevent dangerous climate change. But there’s a very important point, mentioned, alluded to, but not really elaborated on, a point that at this time the public sorely needs to understand.

I haven’t seen any other reporting on what the government has just done with this Bill, and would be interested to see how the Bill is portrayed (if it is portrayed beyond the above meagre pickings).

But Christian Aid puts it very clearly. What matters, is not so much what is being proposed, but what the govt is studiously avoiding:

“Christian Aid said it was deeply disappointed at the Government’s refusal, revealed yesterday by Phil Woolas MP, Minister of State for the Environment at the start of the Bill’s second reading in Parliament, to include a target for cutting UK carbon emissions of 80 percent over 1990 levels by 2050.

It said the removal from the Bill of an undertaking to ensure that UK emissions of greenhouse gases do not exceed the level necessary to limit global temperature rises to not more than 2C above pre industrial levels would fatally undermine the credibility of the UK’s climate change policies.
…

‘Only carbon emission cuts of 80% and above will keep global temperatures below 2oC. That target is essential as beyond 2C the effects of climate change such as drought, floods and disease will become rampant.’ “

Decisions, decisions. So the govt has decided that there’s no need to worry about the two degree limit (which is bad enough).

In fact, and we need to be very clear on this, at current rates of increase of emissions, where are we likely to be over the coming decades? Well, the Guardian isn’t exactly unfamiliar with this, given their summary of Mark Lynas’ book Six Degrees, which outlines the findings of thousands of peer-reviewed scientific papers:

“The impacts of two degrees warming are bad enough, but far worse is in store if emissions continue to rise. Most importantly, 3C may be the ‘tipping point’ where global warming could run out of control, leaving us powerless to intervene as planetary temperatures soar. The centre of this predicted disaster is the Amazon, where the tropical rainforest, which today extends over millions of square kilometres, would burn down in a firestorm of epic proportions.

“Computer model projections show worsening droughts making Amazonian trees, which have no evolved resistance to fire, much more susceptible to burning. Once this drying trend passes a critical threshold, any spark could light the firestorm which destroys almost the entire rainforest ecosystem. Once the trees have gone, desert will appear and the carbon released by the forests’ burning will be joined by still more from the world’s soils. This could boost global temperatures by a further 1.5ºC - tipping us straight into the four-degree world.

“Three degrees alone would see increasing areas of the planet being rendered essentially uninhabitable by drought and heat. In southern Africa, a huge expanse centred on Botswana could see a remobilisation of old sand dunes, much as is projected to happen earlier in the US west. This would wipe out agriculture and drive tens of millions of climate refugees out of the area. The same situation could also occur in Australia, where most of the continent will now fall outside the belts of regular rainfall.

“With extreme weather continuing to bite - hurricanes may increase in power by half a category above today’s top-level Category Five - world food supplies will be critically endangered. This could mean hundreds of millions - or even billions - of refugees moving out from areas of famine and drought in the sub-tropics towards the mid-latitudes. In Pakistan, for example, food supplies will crash as the waters of the Indus decline to a trickle because of the melting of the Karakoram glaciers that form the river’s source. Conflicts may erupt with neighbouring India over water use from dams on Indus tributaries that cross the border.

“In northern Europe and the UK, summer drought will alternate with extreme winter flooding as torrential rainstorms sweep in from the Atlantic - perhaps bringing storm surge flooding to vulnerable low-lying coastlines as sea levels continue to rise. Those areas still able to grow crops and feed themselves, however, may become some of the most valuable real estate on the planet, besieged by millions of climate refugees from the south.”

Yet after all the fanfare and jumping around and big words and loud promises, when all the racket about being Green has died down, the govt reneges on its own promises. What a surprise. Not.

Given that Brown did the same last year when he “U-turned” on pledges to follow EU targets to generate 20 per cent of Europe’s energy from renewable sources, as also noted by the Guardian, to its credit (and even the Telegraph).

Why?

Because, according to both papers, the Business Secretary John Hutton was worried about pissing off the Ministry of Defence, an “excessive” cost of about £4billion of investment (we won’t worry about the jobs that could be created in the process, nor the £205 billion of taxpayers money the govt has poured unchecked and unaccounted for into Iraq up to 2007, probably subsidising corrupt defence contractors, that’s £6.5 billion for this year alone), as well as conflicting with the petrol-friendly nuclear power lobby.

This Bill is a fraud.