Vidd

Lureriet er ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Vi tukler med atmosfæren og klimaet er i ulage. Maktgale politikere prøver som alltid å slå mynt på hva det skal være. Klimaendringene er intet unntak.

I januar 2007 lovte vårt formelle overhode Jens Stoltenberg «en månelanding for miljøet». Miljøet skulle etter sigende lande på månen gjennom at Stoltenbergs venner i industrien fikk bygge og drive et gasskraftverk på Mongstad uten CO₂-rensing.

Et år senere gir samme Stoltenberg sine undersåtter «klimaforliket», som en annen blogger allerede har omtalt som «klima for lik». Forliket er sikkert godt nok i seg selv, på papiret, altså der det etter alle solemerker vil befinne seg fra vugge til grav. Mer interessant er det trolig å se på vårt forrige klimaforlik – det fra 1989-valget.

Alle de såkalte partiene – så nær som ett – gjorde det her klinkende klart at norske klimagassutslipp i år 2000 ikke skulle være høyere enn de var da – i 1989. Det rare var at de norske klimagassutslippene i år 2000 likevel var langt høyere enn i 1989.

Før vi hopper på et klimaforlik av 2008 bør altså 1989-forliket søkes gjennomført, om enn forsinket noen tiår, dersom partiene og Stortinget skulle ønske å bli tatt seriøst igjen i saker som har med klimaendringene og den globale oppvarmingen å gjøre. De bør med andre ord innføre en klimaforlikpause, inntil den første enigheten er omsatt i handling og virkelige resultater.

Som Natur og Ungdom-aktivist satt jeg våren etter klimaforliket av 1989 lenket til en gravemaskin som deltok i et motorveiprosjekt langs E6 i Ingedal i Østfold. For ung til å gripe den subtile ironien i slike brede enigheter om vårt felles miljø blant politikerne, tok jeg det for god fisk og aksjonerte for toglinje fremfor motorvei.

Det har alltid forundret meg at alle vi som tok klimaforliket på alvor og handlet utfra det skulle straffes med bøter – som noen av oss valgte å omgjøre til latterlig korte fengselsopphold – mens disse pratmakerne på Stortinget som formulerte og signerte klimaforliket, uten å løfte en finger for at det ble noe mer enn ord, helt fikk gå fri.

Først mange år senere skulle jeg innse at det å gjøre én ting og si noe ganske annet er en av de mest fremtredende former for maktutøvelse og bemektigelse i samfunnet. Et kroneksempel kan være klimaforhandlerne, som flyr til Bali og prater om ansvarlig håndtering av klimaproblemet.

Lureriet er likevel ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Det som er igjen av petroleum vil selvsagt bli hentet ut, solgt og brukt så fort som det er overhode mulig – og lønnsomt. Vi har til dags dato ingen økologisk myntenhet, så vi får klare oss med de gamle pengene. Det som gir lite penger er veldig galt, mens det som gir mye penger er veldig riktig.

At det er pratingen som er det viktige i klimadebatten kan illustreres ved et blikk på nyhetsbildet i januar 2008. Etter et år med Live Earth-konserter, ny IPCC-rapport og fredspris til Klimapanelet og Al Gore, samt altså med et splitter nytt klimaforlik fra Stortinget nå i januar, er det alle forbinder med Gro Harlem Brundtland at hun har vært pensjonist i Frankrike sammen med sin ektemann Arne Olav.

Hennes økning av de norske klimagassutslippene i de årene hun satt som Stoltenberg nevnes ikke med et ord, selv i et «klimaår» da det endatil plutselig er blitt lov å «ta Gro». De som enda husker henne fra hennes tid som regjeringssjef, mener hun gjorde en hel del for kloden og miljøet.

Skrekk og Gro!

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Norge innførte 23. januar skuddpremie på rovdyr igjen, etter en tre-fire tiår med såkalt «fredning». Dersom du skulle så mye som antyde noe lignende for våre verste rovdyr, unnskyld, våre 16 faunakriminelle rødgrønnregjeringsmedlemmer, stirrer du radt på titalls år i spjelet.

Med rådata fra Meteorologisk Institutt på Blindern i Oslo fra 1971–2007 er det mulig å regne ut hvilke måneder og sammenhengende perioder som avviker mest fra normalen, i den ene eller andre retningen. Jeg har gjort dette med et lite PHP-script med månedsmiddeltemperaturer for Oslo som input. Resultatene er både overraskende og interessante.

A: Oppvarming

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (+7,4 °C) er februar 1990. Det var da gjennomsnittlig +3,4 °C i hovedstaden. Et like stort utslag på den kjølige siden ville gitt Oslo en februarmåned med kvikksølvet på gjennomsnittlig -11,4 °C.

2. Den varmeste sammenhengende tomånedersperioden er relativt sett januar—februar 1989, med 6,6 °C over normalen. Jeg skriver «relativt sett», da juli og august selvsagt var varmere enn vintermånedene, men sommermånedene i 1989 var faktisk kjøligere enn normalen. Januar 1989 hadde +2,3 °C, og februar hadde +2,6.

3. Oslos varmeste tremånedersperiode var januar—mars 1990 (+5,8 °C). 1989 og 1990 er de milde vintrene alle husker, og dette stemmer altså med de empiriske data. Faktisk var alle 3 måneder mer enn 4 grader varmere enn normalen, med målte +0,8 °C, +3,4 og +4,6 °C.

4. Den varmeste firemånedersperioden var januar—april 1990, mest takket være de 3 første månedene. Perioden avvek med +4,8 °C.

5. Samme år fikk vi også den varmeste femmånedersperioden i utvalget, med +4,2 °C i januar—mai 1990.

6. Oslos varmeste halvår bringer oss inn i det nye millenniet, og mye nærmere dagens dato. Det fant sted i juli—desember 2006, og var 3,6 grader varmere. September og desember var mer enn 4 grader varmere enn normalen.

7. Varmeste syvmånedersperiode i Oslo var juli 2006—januar 2007, 3,6 grader opp.

8. Varmeste åttemånedersperiode var september 2006—april 2007, 3,4 grader opp. Her var både september, desember og mars mer enn 4 grader varmere.

9. Varmeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra juli 2006 til mars 2007, opp 3,4.

10. Varmeste timånedersperiode var juli 2006—april 2007, også opp 3,4 grader.

11. Varmeste ellevemånedersperiode var juni 2006—april 2007, opp 3,1 grader.

12. Oslos varmeste år løp fra mai 2006 til april 2007, hele 3 °C over normalen.

Verdt å merke seg her er at mildvintrene vi husker i 1989 og 1990 fortsatt sitter på rekordene for de kortere periodene vinterstid og på vårparten, mens alle rekordene fra et halvår og opp til et år ligger i overgangen mellom 2006 og 2007. Toppene i 1989/90 og 2006/07 viser også at klimaoppstusset i offentligheten henger nøye sammen med ekstreme oppvarmingsepisoder ute i naturen, i virkelighetens verden.

B: Nedkjøling

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (-6,2 °C) på den kjølige siden, er januar 1987. Det var da gjennomsnittlig frosne -10,5 °C i hovedstaden.

2. Den kaldeste sammenhengende tomånedersperioden er desember 1981—januar 1982, med 4,9 °C under normalen. Desember hadde -9 °C, og januar hadde -8,1.

3. Oslos kaldeste tremånedersperiode var januar—mars 1987 (-3,5 °C). De målte middeltemperaturene var -10,5 °C, -4,4 og -4 °C.

4. Den kaldeste firemånedersperioden var januar—april 1985, med 2 påfølgende «fimbulmåneder» (januar og februar) med over 4 grader kaldere middeltemperatur. Perioden avvek med -2,9 °C.

5. Deretter tok det svale året 1987 over føringen i hovedstaden. Den kaldeste femmånedersperioden i utvalget, med 2,3 °C ned, var i januar—mai 1987.

6. Oslos kaldeste halvår fant sted i januar—juni 1987, og var 2,4 grader kaldere.

7. Kaldeste syvmånedersperiode var januar—juli 1987, med 2,1 grader ned.

8. Kaldeste åttemånedersperiode var januar—august 1987, også 2,1 grader ned.

9. Kaldeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra januar—september 1987, ned 2,0.

10. Kaldeste timånedersperiode var januar—oktober 1987, ned 1,7 grader.

11. Kaldeste ellevemånedersperiode var januar—november 1987, ned 1,5 grader.

12. Oslos kaldeste år løp fra januar til desember 1985, og året var 1,6 °C under normalen.

Konklusjon

Vi merker oss for det første at alle kulderekordene fra 1971 til 2007 ligger på 1980-tallet, der mange også vil huske de gode, klassiske snøvintrene. Vi noterer også at temperaturene avviker vesentlig mindre fra normalen på den kalde siden av skalaen.

Alt i alt ser vi en klar trend mot varmere middeltemperaturer i dette utvalget. Det følger av dette at vi kan forvente en hjemhenting også av rekordene for mest oppvarmede 1—5-månedsperiode til vårt årtusen i løpet av de nærmeste årene.  Som i 1989/1990 vil de mest sannsynlig inntreffe i vinterhalvåret, i den grad noe slikt enda kan sies å eksistere.

At noen av kuldeavviksrekordene fra 1980-tallet skal slås eller i det hele tatt tangeres, virker lite trolig. Men man skal aldri si aldri med klimaendringer. Det kan skje ting med havstrømmene som bringer tilbake skiføret i gamlelandet før vi vet ordet av det.

 NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden. 

I vidd f1 (norr vídd; av vid) omfang, storleik, lengd

III vidd n1 det å vere vittig, åndfull; åndrikdom; esprit la v-et sitt råke narreskapen