Vidd

Omsider har det lyktes Vidd å få til en søndagstur med stortingspresident Thorbjørn Jagland. Vi er stolte over å kunne presentere det første åpenhjertige intervjuet om blant annet opptakten til Afghanistan-krigen med den daværende utenriksministeren.

Som den folkelige presidenten han er, tar Jagland kollektivtransport som en vanlig mann når han skal på skitur. Vi oppnår øyekontakt på Sognsvannsbanen, og jeg vinner straks statsmannens tillit med mitt innyndende blikk og mine værbitte villmarksgevanter. Noen studenter går av T-banen ved Kringsjå, og jeg flytter meg enda noen seter nærmere statsmakten.

Det blir til at vi lunter side ved side ut av vognen og ned til bommen ved Sognsvann, der vi smører skiene etter beste evne. Det hele faller seg liksom rent naturlig. Jagland har ikke stripet grønnswix, jeg på min side har tilfeldigvis en uåpnet grønnswix med striper i anorakklomma. Han takker for lånet, og spør om jeg også har tenkt meg innover til Ullevålseter. Jeg lyver.

Og nettopp løgner er en utmerket tag for den samtalen Thorbjørn - jeg kaller ham Thorbjørn nå - og jeg skal komme til å føre mellom stavtakene, først over et Sognsvann i full vinterskrud. Det har vært freske stavtak på Urix-fronten siden 2001-valget, prøver jeg meg.

Det Norske Hus-arkitekten kaster et raskt blikk på turfølget, men lar seg strengt tatt ikke be to ganger. Han tar det berømmelige bladet fra munnen: - Ja, det kan du skrive opp! Det har vært blod, svette, mer blod, luftige løgner og enda mer blod!

Vi er ved enden av vannet, og blodsmaken melder seg i munnhulen, mens melkesyra pipler ut i legger og lår. Vi tar en liten rast på en benk med kaffe fra termos. Etter noen slurker svart gull, er det som om det løsner igjen. Praten kommer inn på starten, dagen etter valget.

- Du fikk jo se disse bevisene, Thorbjørn. De hemmelige bevisene amerikanerne kom med. Som utenriksminister fikk du se bevisene, jeg tror du kalte dem ugjendrivelige?

Og her skulle jeg gjerne hatt kamera, gjerne et skjult kamera som kunne fange dette fantastiske ansiktsuttrykket. Mange tror sikkert «skøyerfjes» ikke er en del av den gravalvorlige politikerens repertoar, men ansiktet til Thorbjørn går her helt i oppløsning i en latterkule, som får det umiddelbare resultat at fjellanorakken min prydes av hundrevis av små kaffeflekker, blandet med stortingspresidentens spytt, snørr og trolig blod.

- Å, om forlatelse. Jeg burde sikkert ikke si dette til en vilt fremmed, men faen heller. Disse amerikanerne er særdeles snedige og dyktige på disse tingene. Kommunikasjon. Som utenriksminister i NATO-landet Norge fikk jeg jo selvsagt taushetsplikt om «bevisene», som du kaller dem. Jeg kunne derfor ikke gå nærmere inn på innholdet, på de faktiske bevisene, overfor folket. Men jeg løy ikke heller!

Vi får på oss skiene og trasker litt videre oppover den preparerte lysløypa, og mellom klynger av skismørere og småbarnsfamilier får jeg litt etter litt forklaringen, som har hengt i lufta siden rasten ved Sognsvann. - De kunne slett ikke gjendrives, av noen, rett og slett fordi det ikke var noen bevis! De ga meg en tom konvolutt! Ingenting!

Nå så Thorbjørn med ett alt annet enn skøyeraktig ut. En kort latterkule - mer av plikt, tror jeg, enn av ekte morskap - gikk rett over i et hosteanfall, som etterlot EU-svermeren i potetsekkpositur, hengende vannrett mellom skiene og stavene.

Det kom blod, det var i det hele tatt nokså åpenbart at sosialdemokrathøvdingen hadde tatt seg mer ut enn kondisjonen strengt tatt tillot. Men rød snø ser alltid mer dramatisk ut enn det egentlig er, og vi trasket tross alt videre. Det er når alt kommer til alt en skam å snu, i alle fall for voksne menn på søndagstur mellom Sognsvann og Ullevålseter.

Turen videre forløp langt roligere, med prat om løst og fast, vær og vind. Vi fikk vafler og pølse på Ullevålseter og klemte ned enda litt kaffe. På nedturen virket det som om han gikk litt i seg selv, og kanskje angret på ting han hadde sagt. Stilt var det i alle fall. Mine tanker gikk til det egentlige målet for min tur, men jeg avbrøt meg selv kjapt med at dette tross alt var bedre. Det var så absolutt noe å skrive hjem om.

Nett som jeg hadde gitt opp en videre samtale nede på perrongen, rett før toget kom, glimtet det til i Norges svar på Colin Powell:

- Nå har vi nordmenn så mye blod på henda at folk bare gir faen. Det var i alle fall planen. Du får ikke omelett uten å klemme litt på egga. Vi er mordere, vi er det. Men vi er rike mordere. Det er typisk norsk å tjene gode penger på slike ting.

– En NSM-prat med min vakre venninne T.

Vidd: Hm, jeg tror hovedårsaken til at Norge befinner seg i sin sørgelig udemokratiske tilstand er at mediene har lyktes i å innbille oss at ALL politisk debatt dreier seg om disse evinnelige valgene.

FrkT: Hæ? Og det sier du, som ikke engang stemmer?!

Vidd: Og at politikerne kan gjøre hva de vil, si hva de vil, fordi vi andre aldri vil stille klare og skarpe nok spørsmål ved det de driver med, fordi det er for tungt for oss å innse at de bare holder oss for narr. Det er den perfekte forkledning: Keiserens nye klær.

FrkT: Apropos nye klær, jeg gjorde altså et toppkupp her i helgen! Et toppkupp og et kjolekupp. Du greier aldri å gjette hvor billig jeg fikk dem!

Vidd: Klimadebatten er etter denne logikken SELVSAGT død den dagen valgsedlene er i boks. Da er det ikke mer å prate om. Da får vi stå last og brast med dem vi har valgt inn. Da kan du ikke komme og klage hvis du ikke var med på ritualet. Da har du å holde kjeft, for DEMMOKRATI, det er å forlate sofaen og gå og stemme, det!

FrkT: Eh… Ironi, eller? Var det ikke du som ba meg ta inn posten i sommer og kaste alt som så ut som valgkort?

Vidd: Greit nok. Men hvordan få svelgerne opp av denne altødeleggende tornerosesøvnen?

FrkT: Hva faen mener du med «svelgerne»? Er du misogyn og seksuelt ufin i målet, nå igjen? Og hva har egentlig Tornerose med dette å gjøre?

Vidd: Vel, den godeste Tornerose sov jo i drøyt 100 år… Og hvor lang tid har det ikke tatt svelgerne å oppdage at de svelger mer enn de velger?

FrkT: OK, OK. Skjønner. Godt poeng.

Vidd: Jeg har en pizza i ovnen som maser og vil ut.

FrkT: Snakkes.

Going under slowly / It never seems too late / Going under so slow
– The Cure, Dressing Up (1982)

Dagbladet har 28. februar 2008 følgende hovedoppslag på førstesiden: «Mildeste vinter på hundre år – og nå spår meteorologene REKORD-VARME fram til sommeren».

Oppslaget over hele side 8 og 9 består av ¾ bilder, og altså knapt ¼ tekst. Overskriften er tung av ordspill og allusjoner til underholdningssfæren. Den er humoristisk, lystig og flankert av et utropstegn – en riktig gla’nyhet:

Mildt sagt – mooot norrmalt!

Til venstre for teksten ser vi en krokus, og til høyre troner komikeren Leif Juster. Vi snakker med andre ord gla’sak og morosak. I en undersak oppfordrer en botaniker Dagbladets lesere: «– Begynn hagearbeidet nå!»

Marthe Berge og Eivind Skjervum forteller:

Vinteren i Nord-Norge er den varmeste siden 1900. Global oppvarming har mye av skylda.

– Vi har aldri hatt en så varm vinter her i nord siden vi startet målingene på slutten av 1800-tallet. Dette er rekord, sier Stein Kristiansen ved Meteorologisk institutt.

Men Marthe og Eivind er ikke 100% sikre på hvilket institutt Stein jobber på:

Også sterk vind har gjort det vanskelig å komme over fjellene, opplyser metro-logisk institutt.

Metrologisk institutt vil ikke si noe om påskeværet ennå, men botaniker Klaus Høiland ved Universitetet i Oslo har gode tips til alle som vil begynne med hagearbeidet.

«Været»

ALLE SNAKKER OM VÆRET, og Dagbladet vil øyensynlig ikke være noe dårligere. En forside om dette «været» kan selge aviser, det er nok hovedsaken, men Dagbladet skal likevel ha honnør for at de skriver om noe så alvorlig – om enn på sitt fleipete gla’nyhetsvis – og for at de rydder forsiden for noe som ikke er 100% dagsaktuelt.

De farlige og katastrofale klimaendringene er århundrets hovedsak, men det er likevel ikke gitt at dagspressen makter å følge opp og holde av akkurat dagens avisførsteside til en katastrofe som strekker seg over flere uker, måneder og år. Med februartallene så å si i boks, fant Dagbladet plass på forsiden.

I Oslo fortsatte den ekstreme varmetrenden som til nå har gitt oss 21 måneder med gjennomsnittlig 2,5° varmere temperaturer i forhold til normalen. Februar fikk et månedsmiddel på +1,9°C og et avvik som var enda større enn januars: Februar var 5,9° over normalen, mens januar var 5,2° over.

Metro-logikk

Dagbladet for 28. februar 2008 byr imidlertid på enda mer «metro-logikk». I spalten PÅ KORNET skriver Trude Ringheim på side 3 under overskriften «Værmeldingen» at hun har lyst på en is:

Jeg roser det gode skiføret i Nordmarka og får tilbake et foredrag om at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. En uskyldig bemerkning om at det hadde vært godt med en iskrem i sola, fører til en lang prat om isbjørner, truede fiskearter og SV-krisa. Hallo, jeg hadde bare lyst på en is!

Vi føler med Trude, som åpenbart er kringsatt av fiender som er mindre flåsete og tvangspositive enn henne. Det kan ikke være bare lett å smile seg gjennom dagene med slike opplyste medmennesker rundt seg. Trudes nabo har forøvrig helt rett i at føre var-prinsippet er en illusjon og bærekraftig utvikling rent hykleri. At alle politikernes ord om klimaansvar og miljøbevissthet er et gedigent og umoralsk spill for galleriet og et forkastelig frieri til naive svelgere som helst vil tro og føle at det går bra og at myndighetene gudskjelov tar ansvar.

At samme avis samme dag byr på bilannonser som dekker til sammen 2 helsider – i tillegg til reklamen for Dagbladets faste bil-bilag på tirsdager – oppleves også som temmelig metro-logisk.

Død debatt

Selve klimadebatten erklærte Dagbladet død på side 3 mandag 10. september 2007. Dagbladets Erling Ramnefjell oppsummerer lederartikkelen «Etter klimadebatten» med at

– Interessen [for global oppvarming] ligger et sted mellom glykemisk indeks og «Hvorfor velger jeg alltid feil partner»…

Klar tale fra en avis som er ufattelig mye mer opptatt av hva folk snakker om, enn av hva de snakker om. Read it at your peril.

Norge må nå ta et grundig oppgjør med Brundtland og den politiske ukulturen det brundtlandske klimaregimet representerer. Og da ikke primært fordi vår tidligere statsminister ikke skal få lov å meske seg ved Middelhavet etter et langt liv i politikken.

Nei, nettopp fordi Brundtlands arvtager Jens Stoltenberg regjerer med en rødgrønn regjering og et bredt klimaforlik – og fordi klimautfordringen er så formidabel og essensiell for livet på jorden – er det nå nødvendig for samfunnet å ta et oppgjør med den rådende politiske ukulturen som gjør det mulig å ustraffet love gull og grønne skoger for siden å så å si stjele dette gullet og hugge skogene.

Olje/Miljønasjonen Norge fikk altså sitt første klimaforlik sommeren 1989 i forbindelse med stortingsvalget samme år. Forliket alle unntatt Fremskrittspartiet var med på, gikk kort og godt ut på at Norges klimagassutslipp i 2000 ikke skulle overstige utslippene i 1989.

Isolert sett kan man med rette hevde at dette klimaforliket var verdiløst og svært lite ambisiøst. For har man først satt seg ned med politiske motstandere rundt et bord til et bredt forlik for å løse et problem man mener eksisterer, nemlig problemet med at vi slipper ut farlig mye klimagasser, kan løsningen vanskelig sies å være å slippe ut enda mer eller like farlig mye hvert eneste år i de nærmeste 11 årene. Klimagassene samles jo opp i atmosfæren, de, så ethvert nytt årsutslipp fra hvert eneste land kloden over bidrar til å gjøre den menneskeskapte oppvarmingen enda raskere og enda mer hasardiøs og farlig for livet på jorden.

Men det var altså dette vårt første klimaforlik av 1989 gikk ut på, en stabilisering på utslippssiden, og det var en viktig begynnelse. Rettelse: Det kunne ha vært en viktig begynnelse, dersom andre enn de nå bøtelagte og straffede miljøaktivistene hadde tatt det seriøst og forsøkt å omsette klimaforliket i praktisk handling.

Det som kunne ha blitt en viktig begynnelse for kampen mot katastrofale klimaendringer fikk altså lov til å bare koke bort i kålen, slik at klimagassutslippene i år 2000 ruvet skyhøyt over det lovede 1989-nivået. Det ble lite ståhei om dette i 2000. Ingen makthavere måtte gå av, og ingen politikere ble straffet med bøter eller satt på vann og brød. Gro Harlem Brundtland – som vi husker kom med en innrømmelse av at Alta-utbyggingen hadde vært en gal avgjørelse – kom aldri med noen beklagelse av at hun og hennes parti hadde skrotet klimaforliket og sørget for å øke de norske utslippene kraftig.

Når vi nå står overfor så enorme endringer i klimaet på kloden og i våre nærområder – og følgelig også formidable endringer i våre dagligliv for å slutte å bidra til disse ødeleggende endringene – er det helt avgjørende for at vi skal kunne ha noen tillit til politikerne og til det nye klimaforliket, at den ukulturen og ansvarsløsheten som knytter seg til iverksettelsen av det første klimaforliket for 19 år siden, tas et grundig oppgjør med og slås hardt ned på.

Heller enn å foreslå avvikling av en eksisterende norsk lov som krever samsvar mellom politiske ord og politisk handling, burde det norske storting holdt høringer om hvem som ga ordre om at petroleumsvirksomheten skulle trappes opp og globaliseres, at vei- og lufttrafikken skulle mangedobles og at karbondioksidutslippene skulle opp, opp, opp.

Å gå bort fra et klimaforlik man har solgt til velgerne er ikke som å kjøre på rødt i et tomt lyskryss. Før Norge har tatt et oppgjør med den politiske ukulturen som muliggjorde klimaforliksfadesen i 1989–2000, må vi bare anta at politikerne heller ikke denne gang mener noe med sine vakre og ansvarlige klimagloser.

Det hele blir da bare enda mer valgflesk og politisk sirkusunderholdning. Vi kan neppe stole på våre egne myndigheter i klimasaken, like lite som vi kan stole på amerikanske presidenter som vil innføre frihet og demokrati ved å bombe og invadere oljerike muslimske nasjoner.

Det eneste vi faktisk kan stole på, er at miljøaktivisme og miljøpolitisk handling fortsatt vil være forbudt ved lov i «Miljønasjonen Norge» i all overskuelig fremtid, samt at straffenivået for slike klimaansvarlige grep bare vil øke.

Spør deg selv – eller mora di – om du bør stole på en regjering som rir to hester og gjør seg populær blant folk – både ved å love utslippskutt og ved å la utslippene øke ubegrenset slik at folk blir enda rikere. Kan en regjering virkelig være ansvarlig og fullstendig uansvarlig i samme sak – knyttet til de samme klimagassutslippene – samtidig?

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Lureriet er ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Vi tukler med atmosfæren og klimaet er i ulage. Maktgale politikere prøver som alltid å slå mynt på hva det skal være. Klimaendringene er intet unntak.

I januar 2007 lovte vårt formelle overhode Jens Stoltenberg «en månelanding for miljøet». Miljøet skulle etter sigende lande på månen gjennom at Stoltenbergs venner i industrien fikk bygge og drive et gasskraftverk på Mongstad uten CO₂-rensing.

Et år senere gir samme Stoltenberg sine undersåtter «klimaforliket», som en annen blogger allerede har omtalt som «klima for lik». Forliket er sikkert godt nok i seg selv, på papiret, altså der det etter alle solemerker vil befinne seg fra vugge til grav. Mer interessant er det trolig å se på vårt forrige klimaforlik – det fra 1989-valget.

Alle de såkalte partiene – så nær som ett – gjorde det her klinkende klart at norske klimagassutslipp i år 2000 ikke skulle være høyere enn de var da – i 1989. Det rare var at de norske klimagassutslippene i år 2000 likevel var langt høyere enn i 1989.

Før vi hopper på et klimaforlik av 2008 bør altså 1989-forliket søkes gjennomført, om enn forsinket noen tiår, dersom partiene og Stortinget skulle ønske å bli tatt seriøst igjen i saker som har med klimaendringene og den globale oppvarmingen å gjøre. De bør med andre ord innføre en klimaforlikpause, inntil den første enigheten er omsatt i handling og virkelige resultater.

Som Natur og Ungdom-aktivist satt jeg våren etter klimaforliket av 1989 lenket til en gravemaskin som deltok i et motorveiprosjekt langs E6 i Ingedal i Østfold. For ung til å gripe den subtile ironien i slike brede enigheter om vårt felles miljø blant politikerne, tok jeg det for god fisk og aksjonerte for toglinje fremfor motorvei.

Det har alltid forundret meg at alle vi som tok klimaforliket på alvor og handlet utfra det skulle straffes med bøter – som noen av oss valgte å omgjøre til latterlig korte fengselsopphold – mens disse pratmakerne på Stortinget som formulerte og signerte klimaforliket, uten å løfte en finger for at det ble noe mer enn ord, helt fikk gå fri.

Først mange år senere skulle jeg innse at det å gjøre én ting og si noe ganske annet er en av de mest fremtredende former for maktutøvelse og bemektigelse i samfunnet. Et kroneksempel kan være klimaforhandlerne, som flyr til Bali og prater om ansvarlig håndtering av klimaproblemet.

Lureriet er likevel ikke – som enkelte synes å tro – at det ikke er noe klimaproblem å snakke om. Lureriet går mer på at makthaverne forskanser seg bak en mur av illusjoner om at de tar grep, at de tar tak i problematikken, og så å si gjør noe med den. Ingenting kan være lengre vekke fra sannheten.

Det som er igjen av petroleum vil selvsagt bli hentet ut, solgt og brukt så fort som det er overhode mulig – og lønnsomt. Vi har til dags dato ingen økologisk myntenhet, så vi får klare oss med de gamle pengene. Det som gir lite penger er veldig galt, mens det som gir mye penger er veldig riktig.

At det er pratingen som er det viktige i klimadebatten kan illustreres ved et blikk på nyhetsbildet i januar 2008. Etter et år med Live Earth-konserter, ny IPCC-rapport og fredspris til Klimapanelet og Al Gore, samt altså med et splitter nytt klimaforlik fra Stortinget nå i januar, er det alle forbinder med Gro Harlem Brundtland at hun har vært pensjonist i Frankrike sammen med sin ektemann Arne Olav.

Hennes økning av de norske klimagassutslippene i de årene hun satt som Stoltenberg nevnes ikke med et ord, selv i et «klimaår» da det endatil plutselig er blitt lov å «ta Gro». De som enda husker henne fra hennes tid som regjeringssjef, mener hun gjorde en hel del for kloden og miljøet.

Skrekk og Gro!

NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden.

Norge innførte 23. januar skuddpremie på rovdyr igjen, etter en tre-fire tiår med såkalt «fredning». Dersom du skulle så mye som antyde noe lignende for våre verste rovdyr, unnskyld, våre 16 faunakriminelle rødgrønnregjeringsmedlemmer, stirrer du radt på titalls år i spjelet.

Med rådata fra Meteorologisk Institutt på Blindern i Oslo fra 1971–2007 er det mulig å regne ut hvilke måneder og sammenhengende perioder som avviker mest fra normalen, i den ene eller andre retningen. Jeg har gjort dette med et lite PHP-script med månedsmiddeltemperaturer for Oslo som input. Resultatene er både overraskende og interessante.

A: Oppvarming

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (+7,4 °C) er februar 1990. Det var da gjennomsnittlig +3,4 °C i hovedstaden. Et like stort utslag på den kjølige siden ville gitt Oslo en februarmåned med kvikksølvet på gjennomsnittlig -11,4 °C.

2. Den varmeste sammenhengende tomånedersperioden er relativt sett januar—februar 1989, med 6,6 °C over normalen. Jeg skriver «relativt sett», da juli og august selvsagt var varmere enn vintermånedene, men sommermånedene i 1989 var faktisk kjøligere enn normalen. Januar 1989 hadde +2,3 °C, og februar hadde +2,6.

3. Oslos varmeste tremånedersperiode var januar—mars 1990 (+5,8 °C). 1989 og 1990 er de milde vintrene alle husker, og dette stemmer altså med de empiriske data. Faktisk var alle 3 måneder mer enn 4 grader varmere enn normalen, med målte +0,8 °C, +3,4 og +4,6 °C.

4. Den varmeste firemånedersperioden var januar—april 1990, mest takket være de 3 første månedene. Perioden avvek med +4,8 °C.

5. Samme år fikk vi også den varmeste femmånedersperioden i utvalget, med +4,2 °C i januar—mai 1990.

6. Oslos varmeste halvår bringer oss inn i det nye millenniet, og mye nærmere dagens dato. Det fant sted i juli—desember 2006, og var 3,6 grader varmere. September og desember var mer enn 4 grader varmere enn normalen.

7. Varmeste syvmånedersperiode i Oslo var juli 2006—januar 2007, 3,6 grader opp.

8. Varmeste åttemånedersperiode var september 2006—april 2007, 3,4 grader opp. Her var både september, desember og mars mer enn 4 grader varmere.

9. Varmeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra juli 2006 til mars 2007, opp 3,4.

10. Varmeste timånedersperiode var juli 2006—april 2007, også opp 3,4 grader.

11. Varmeste ellevemånedersperiode var juni 2006—april 2007, opp 3,1 grader.

12. Oslos varmeste år løp fra mai 2006 til april 2007, hele 3 °C over normalen.

Verdt å merke seg her er at mildvintrene vi husker i 1989 og 1990 fortsatt sitter på rekordene for de kortere periodene vinterstid og på vårparten, mens alle rekordene fra et halvår og opp til et år ligger i overgangen mellom 2006 og 2007. Toppene i 1989/90 og 2006/07 viser også at klimaoppstusset i offentligheten henger nøye sammen med ekstreme oppvarmingsepisoder ute i naturen, i virkelighetens verden.

B: Nedkjøling

1. Den måneden som avviker mest fra normalen (-6,2 °C) på den kjølige siden, er januar 1987. Det var da gjennomsnittlig frosne -10,5 °C i hovedstaden.

2. Den kaldeste sammenhengende tomånedersperioden er desember 1981—januar 1982, med 4,9 °C under normalen. Desember hadde -9 °C, og januar hadde -8,1.

3. Oslos kaldeste tremånedersperiode var januar—mars 1987 (-3,5 °C). De målte middeltemperaturene var -10,5 °C, -4,4 og -4 °C.

4. Den kaldeste firemånedersperioden var januar—april 1985, med 2 påfølgende «fimbulmåneder» (januar og februar) med over 4 grader kaldere middeltemperatur. Perioden avvek med -2,9 °C.

5. Deretter tok det svale året 1987 over føringen i hovedstaden. Den kaldeste femmånedersperioden i utvalget, med 2,3 °C ned, var i januar—mai 1987.

6. Oslos kaldeste halvår fant sted i januar—juni 1987, og var 2,4 grader kaldere.

7. Kaldeste syvmånedersperiode var januar—juli 1987, med 2,1 grader ned.

8. Kaldeste åttemånedersperiode var januar—august 1987, også 2,1 grader ned.

9. Kaldeste nimånedersperiode i Oslo fant sted fra januar—september 1987, ned 2,0.

10. Kaldeste timånedersperiode var januar—oktober 1987, ned 1,7 grader.

11. Kaldeste ellevemånedersperiode var januar—november 1987, ned 1,5 grader.

12. Oslos kaldeste år løp fra januar til desember 1985, og året var 1,6 °C under normalen.

Konklusjon

Vi merker oss for det første at alle kulderekordene fra 1971 til 2007 ligger på 1980-tallet, der mange også vil huske de gode, klassiske snøvintrene. Vi noterer også at temperaturene avviker vesentlig mindre fra normalen på den kalde siden av skalaen.

Alt i alt ser vi en klar trend mot varmere middeltemperaturer i dette utvalget. Det følger av dette at vi kan forvente en hjemhenting også av rekordene for mest oppvarmede 1—5-månedsperiode til vårt årtusen i løpet av de nærmeste årene.  Som i 1989/1990 vil de mest sannsynlig inntreffe i vinterhalvåret, i den grad noe slikt enda kan sies å eksistere.

At noen av kuldeavviksrekordene fra 1980-tallet skal slås eller i det hele tatt tangeres, virker lite trolig. Men man skal aldri si aldri med klimaendringer. Det kan skje ting med havstrømmene som bringer tilbake skiføret i gamlelandet før vi vet ordet av det.

 NB! Se også kommentarer til motsvarende artikkel på iNorden. 

I vidd f1 (norr vídd; av vid) omfang, storleik, lengd

III vidd n1 det å vere vittig, åndfull; åndrikdom; esprit la v-et sitt råke narreskapen