Skip navigation

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 3,000 times in 2013. If it were a cable car, it would take about 50 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

Problemet med «Stem Rødt!» som løsning på det skisserte fascismeproblemet — altså at den norske korporasjonseliten okkuperer asiatiske land i et dusin år uten å nedlate seg til å fortelle folket hvorfor — er at Rødt dessverre tilhører den første av disse gruppene:

Man kan jo sammenligne de intellektuelle som tenker at staten og militæret aldri kan gjøre noe galt og lyve om det mens de gjør det og etterpå, med de intellektuelle som tenker staten faktisk er istand til å gjøre grufulle ting — ref: Nazi-Tyskland og holocaustet mot jødene — og så se hvilken av disse gruppene som best forsto og beskrev sin samtid. Det tenker jeg kan være en interessant prosjektoppgave på histfil (HF) om en ti års tid, når krigen enten er vunnet av korporasjonseliten eller demokratibevegelsen.

Svaret gir seg dog likevel selv. Vi trenger ikke vente i ti år.

Afghanistankrigen handler om det første påstått eksterne angrepet på et NATO-land som fikk utløst Artikkel 5 (én for alle, alle for én) — og det handler om 9/11 og de 100% hemmelige bevisene for at Afghanistan hadde noe som helst med angrepet å gjøre.

Rødt ser for seg at USA-ledelsen ikke er istand til å gjøre noe skrekkelig galt og lyve om det. Holocaustet mot muslimene er konsekvensen, og dette må stanses nå!

dirty-natoland-600

Mange av oss – som fx Ole Christian Juvet Herup – er med rette oppgitt over mennesker som fx John Færseth, Øyvind Strømmen, Asbjørn Dyrendal og Geir Hongrø, og denne oppgittheten er knyttet til argumentasjonen rundt konsepter som antisemittisme, zionisme og konspirasjonsteorier.

Jeg vil her forsøke å utrede og klare opp disse tingene. Det kjedeligste jeg vet er ting som går i ring og aldri kommer til døra, som klokken i den berømte gåten. Og kjedsomhet er som kjent kreativitetens og inspirasjonens fremste motor.

Hva er grunnen til at disse menneskene virker så irriterende tilbakestående i disse diskusjonene? Én grunn er selvsagt deres klippekort hos redaksjonene, der de liksom er på den rette siden av ond/god-skillet, noe vi andre ikke akkurat er 100% enige i. Vi ser oss ikke som slemme, som Rive-Rolf (jeg har nettopp vært i barnebursdag etter et kinobesøk).

Hovedgrunnen er nok likevel at disse menneskene argumenterer på en religiøs måte. Jeg skal forklare hva jeg mener med dette. Menneskene jeg har eksemplifisert ovenfor har pekt seg ut et knippe med Satan-entiteter, som da blir absolutt onde i deres religiøse forestillingsverden. Andre skribenter blir da for dem å anse som å «stå i ledtog med Satan» dersom de sier eller skriver eller mener noe som kan minne om noe som Satan har sagt, skrevet eller ment.

Rasjonelle, skeptiske mennesker vil selvsagt trekke i tvil selve utpekelsen av disse Satan-entitetene, og spørre om de virkelig er 100% onde, eller om det kanskje er disse religiøst argumenterende menneskene – la oss kalle dem «de argumentasjonsretarderte» – som gjennom sine religiøse og irrasjonelle tankeprosesser (egentlig følelsesprosesser) har stemplet relativt uskyldige og velmenende mennesker som sataniske (les: Absolutt Onde).

Et lite eksempel: Ahmadinejad = Satan. Ahmadinejad snakker om zionisme. Torstein Viddal snakker om zionisme. Ergo står Viddal i ledtog med Satan.

Ahmadinejad er for det første ingen satan, men et menneske av kjøtt og blod som har tvilsomme og negative sider som alle statsledere. Det lyves over en lav sko om Ahmadinejad, og Ahmadinejad er selvsagt ikke så ond og fæl som han fremstår som dersom en faktisk tror på disse ondsinnede propagandaløgnene om Ahmadinejad.

Hvorfor snakker Ahmadinejad om zionisme? Kan det være fordi en av de absolutt fremste fiendene av og truslene mot det Iran han er statsleder for, er den erklært zionistiske staten Israel? Ser vi for oss at en leder som Ahmadinejad ikke skal ha lov til å prate om sin og sitt folks aller verste fiende? Skal han ikke få lov til å nevne zionismen? Det blir selvfølgelig helt absurd.

Det blir som om nordmenn under okkupasjonen ikke skulle få lov å nevne tyskerne eller nazismen. Det får være grenser for okkupasjon, om ikke okkupantene også skulle okkupere selve språket og sinnene til de okkuperte.

Vi har da allerede mer eller mindre avsatanisert Ahmadinejad. Han vil ikke utrydde jødene selv om zionistene hevder det i sine propagandaløgner. Det er avslørt for mange år siden i bl.a Guardian at dette er en ren propagandaløgn. Ahmadinejads Iran har heller ikke atomvåpen eller noe atomvåpenprogram, tvert imot ønsker de å forsyne seg selv med atomenergi, noe de har all rett til utfra selve statuttene til IAEA – atomenergibyrået. Hele poenget med IAEA er å utbre atomenergi, men USA og zionistene har sørget for å presse IAEA og skifte ut lederne deres slik at de nå liksom er imot iransk atomenergi, which is utterly absurd. Ingen land er i IAEAs historie blitt inspisert så mange ganger av IAEA uten at IAEA har funnet noen som helst tegn til at de prøver å utvikle atomVÅPEN.

Så vil disse argumentasjonsretarderte menneskene hevde at Viddal her virker mistenkelig opptatt av å avsløre disse zionistiske løgnene, og at Viddal dermed må ha et særskilt horn i siden til zionistiske løgner, og følgelig zionister, og følgelig jøder. Kanskje vil også Viddal utrydde hver siste jøde?

10 poeng til den som greier å få øye på svakheten i DET resonnementet!

Men likevel, for alle dem som ikke oppnår 10 poeng her: Nei, jeg ønsker ingen utryddelse av noe folkeslag, jeg vil bare ut av denne irriterende stillestående argumentasjonsbakevjen. Jeg vil avsløre disse absurd irriterende argumentasjonsmåtene for å bringe noen viktigere ordskifter litt videre, slik at de ikke blir stående i stampe.

De argumentasjonsretarderte peker seg altså først ut en Satan som de så finner folk som liksom står i ledtog med. Det er en religiøs fremgangsmåte som vi kjenner igjen fra den mørke middelalder, og ikke minst fra hekseprosessene. Metoden er basert på tro, overtro og frykt. Vi skal alle sammen liksom frykte og skjelve ved tanken på å bli satt i bås med og mistenkes for å stå i ledtog med, disse feilaktig utpekte Sataner.

Det er ikke de eksemplifiserte norske personene nevnt over som har funnet opp denne forkvaklede metoden. Selvfølgelig er det ikke det. Den er gammel som alle haugene. Og i vår tid springer den først og fremst utfra Amerika.

I Amerika, eller rettere sagt i Amerikas kolonier, som den ved Guantanamo på Cuba, har uskyldige sittet fengslet under tortur i over et tiår fordi de «mistenkes for å stå i ledtog med» Osama bin Laden og al-Qaida. Man skulle tro at de etter et tiår ville ha noen form for beviser for at de faktisk sto i ledtog med disse Sataner, men nei. Man skulle også tro at de ville ha beviser for at Osama bin Laden faktisk var Satan – her: at ObL faktisk sto bak 9/11. Det har de ikke greid å bevise. Det innrømmer de selv.

Lignende argumentasjonsretarderte metoder brukes når det gjelder konspirasjoner, konspirasjonsteorier og de såkalte «konspirasjonsteoretikerne».

For å ta det siste aller først: Det er fullstendig idiotisk å kalle noen mennesker for konspirasjonsteoretikere. Først og fremst fordi alle mennesker er det, og fordi begrepet slik sett ikke skiller én gruppe mennesker fra resten av menneskeheten. Det blir med andre ord like teit som å kalle visse mennesker for vanndrikkere, når hvert eneste menneske på denne planeten drikker vann og er fullstendig avhengig av vann for å leve fra dag til dag. Når det ikke eksisterer mennesker som IKKE drikker vann, blir det vrøvl å kalle en liten minoritet av menneskene for vanndrikkere (generelt sett, man kan selvfølgelig kalle dem det i en viss setting, som på en bar, dersom de kun drikker vann og slik sett ikke bidrar til stedets økonomi).

Hvorfor er alle tenkende mennesker i hele verden konspirasjonsteoretikere? Jo, fordi alle tenkende mennesker i hele verden har konspirasjonsteorier. Alle tenkende mennesker i hele verden mener terrorangrepene mot New York og London ble begått av to eller flere usle kjeltringer. Det er ingen som tror det var én eller null kjeltringer som utførte disse massemordene. Uenigheten går ikke på det, men på hvilken bande av kjeltringer. Altså holder alle tenkende mennesker i hele verden seg med minst én konspirasjonsteori, og de kunne dermed kalles «konspirasjonsteoretikere», hvis det altså ikke var slikt et komplett meningsløst begrep.

De argumentasjonsretarderte later ofte som om de ikke forstår dette. De later som om «konspirasjonsteoretikerne» er en ørliten forskrudd minoritet. De later som om konspirasjonsteorier allerede i utgangspunktet må være feilaktige og teite (det blir som å si at alle lovbrudd må begås av enkeltpersoner som handler og planlegger handlingene sine helt på egenhånd, og at alle teorier om samarbeid med andre personer er feilaktige og teite). Og de later ikke minst som om de tror en konspirasjon (et samarbeid om noe ulovlig) er det samme som en konspirasjonsteori (en teori om et samarbeid om noe ulovlig).

Avslutningsvis om antisemittisme: De argumentasjonsretarderte later som om de tror kritikk av en rasistisk ideologi er rasisme. Altså at zionismekritikk = jødehat. Den faller på sin egen urimelighet, men like fullt er det slikt sludder som serveres fra de argumentasjonsretarderte toskene, hver eneste dag året rundt.

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

600 people reached the top of Mt. Everest in 2012. This blog got about 5 600 views in 2012. If every person who reached the top of Mt. Everest viewed this blog, it would have taken 9 years to get that many views.

Click here to see the complete report.

Slettet fra Nye Bøker hos Dagsavisen av ideologiportvokter Stian Bromark.

Taliban Norge har intervjuet undertegnede om skrivingen av krimromanen «Politisporet», som i disse dager legges ut fritt på nett kapittel for kapittel.

Bilde

Demokratiaktivisten Torstein Viddal skriver i disse dager kriminalromanen «Politisporet», som fokuserer spesielt på Politi- og lensmannsetatens mistenkelig mange maveplask den dagen terroren rammet Norge, og i hvilken grad disse kan forklares med korrupsjon, infiltrasjon eller konspirasjon.

- Hvorfor en roman om 22/7? Og hvorfor publisere den før den er ferdigskrevet?

Alle liker vel å tenke at de har en roman inni seg? Mer seriøst begynte det å skje så mye merkelig i livet mitt – parallelt med at nyhetssøket på etternavnet mitt begynte å returnere overskrifter som «Føles som å være i en Hollywood-film» – at jeg tenkte: Her er det noe! Dette kan det bli bok av. Det interessante med å publisere ett og ett kapittel av kriminalromanen samtidig med at det faktiske terrorangrepet etterforskes, er at leserne da kan tipse privatetterforsker Karlsen om interessante spor og indisier.

- Søker du ofte efter deg selv i nyhetene?

Etter at NRK i juli spredde et rykte til Agence France-presse som endte opp i aviser verden over på en 20-30 forskjellige språk om at jeg skulle være innvalgt representant for Fremskrittspartiet, syns jeg det er greit å følge litt med i hva tabloidmediene sier om meg, ja. Før du vet ordet av det tror gamle damer med paraply at de har en grunn til å slå deg i hodet med den.

- Du har valgt å kalle romanen for «Politisporet», hvilket bringer tankene over på Palme-saken og mistanken om at elementer i det svenske politiet kunne være involvert i selve attentatet på statsministeren. Er det grunn til å frykte noe lignende i forhold til Utøya og 22/7?

Nå er jo «Politisporet» en roman, og derfor skjønnlitterær fiksjon. Når det er sagt, stiller jeg meg bak statsviter Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger, som etter den siste av høringene i regi av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité spør seg hvorfor alle kriseplaner ble glemt, og hvordan politiet kunne svikte så totalt. Den svenske krimforfatteren Leif GW Persson har skrevet en Palme-trilogi – «Fall of the Welfare State» – der nettopp «polisspåret» står sentralt, fryktelig mange år etter selve mordet. Da Palme også var sosialdemokrat, blir 22/7 litt som et Palme-drap med 77 drepte, og de samme kreftene kan teoretisk sett stå bak dette. Jeg tenkte også jeg kunne være litt tidlig ute.

- Er boken på noe vis selvbiografisk? Jeg hører blandt annet rykter om at du skal ha skrevet «norgeshistoriens dyreste bloggpost»? Hvor stor er egentlig avstanden mellom romanfiguren Karlsen og virkelighetens Viddal?

Jeg kan dessverre ikke kommentere den aktuelle juridiske tvisten, men det er klart at jeg bruker elementer fra eget og andres virkelige liv når jeg skriver krim. Men at både Karlsen og jeg ringes opp av Oslopolitiet etter bloggposter, og at vi begge satt i politiavhør den 29. november på grunn av artikler vi har skrevet, er rent tilfeldig, for å tyvlåne litt fra en forklaringsmodell politiet selv ofte bruker i forbindelse med «innsatsen» deres den 22. juli. Dessuten bor Karlsen i Strandgaten i Bergen, mens jeg bor i Akersveien i Oslo.

Politisporet / Torstein Viddal. Oslo : Glohug, 2013. —ISBN 978-82-93070-02-3 (epub). Romanen publiseres kapittel for kapittel på nett, og kan leses gratis på politisporet.origo.no.

Intervjuet fins også i engelsk språkdrakt for folk med internasjonale bekjente.

We are in Oslo, Fall 2007. Bottolf Grønnro from Innerdalen in Sunndal in Møre og Romsdal, Norway, has just won the Nobel Peace Prize for being a real peaceful chap. Not once has Bottolf harrassed even an irritating Innerdal fly.

Two sharp-dressed men from the British secret service MI6 knock on the door in Henrik Ibsen Street.

Secretary: Two civilian dressed gentlemen to see you, Geir!

Geir: Please let them in, Trine.

Secretary: Mr Dino Slaughtermeyer and Mr Luigi Slaughtermeyer.

(The Slaughtermeyer brothers enter. They wear Mafia suits and dark glasses.)

Dino: Good morning, Director.

Geir: Good morning gentlemen. Now what can I do for you?

Luigi: (Looking round office casually.) You’ve … you’ve got a nice Peace Institute here, Director.

Geir: Yes.

Luigi: We wouldn’t want anything to happen to it.

Geir: What?

Dino: No, what my brother means is it would be a shame if… (He knocks something off mantel).

Geir: Oh.

Dino: Oh sorry, Director.

Geir: Well don’t worry about that. But please do sit down.

Luigi: No, we prefer to stand, thank you, Director.

Geir: All right. All right. But what do you want?

Dino: What do we want, ha ha ha.

Luigi: Ha ha ha, very good, Director.

Dino: The Director’s a joker, Luigi.

Luigi: Explain it to the Director, Dino.

Dino: How many bookshelves you got, Director?

Geir: About five hundred altogether.

Luigi: Five hundred! Hey!

Dino: You ought to be careful, Director.

Geir: We are careful, extremely careful.

Dino: ‘Cos things break, don’t they?

Geir: Break?

Luigi: Well, everything breaks, don’t it, Director. (He breaks something on desk.) Oh dear.

Dino: Oh see my brother’s clumsy, Director, and when he gets unhappy he breaks things. Like say, he don’t feel the Peace Institute’s playing fair by him, he may start breaking things, Director.

Geir: What is all this about?

Luigi: How many men you got here, Director?

Geir: Oh, er … five board member, three stand-in members, and er, me and the secretary.

Luigi: Secretary, Dino.

Dino: Be a shame if someone was to set fire to her.

Geir: Set fire to her?

Luigi: Fires happen, Director.

Dino: Things burn.

Geir: Look, what is all this about?

Dino: My brother and I have got a little proposition for you, Director.

Luigi: Could save you a lot of bother.

Dino: I mean you’re doing all right here, aren’t you, Director?

Luigi: Well, suppose some of your bookshelves was to get broken and board members started getting lost, er, fights started breaking out during plenary sessions, like.

Dino: It wouldn’t be good for business, would it, Director?

Geir: Are you threatening me?

Dino: Oh, no, no, no.

Luigi: Whatever made you think that, Director?

Dino: The Director doesn’t think we’re nice people, Luigi.

Luigi: We’re your buddies, Director.

Dino: We want to look after you.

Geir: Look after me?

Luigi: We can guarantee you that not a single shelf section will get done over for fifteen bob a week.

Geir: No, no, no.

Luigi: Twelve and six.

Geir: No, no, no.

Luigi: Eight and six … five bob…

Geir: No, no, this is silly.

Dino: What’s silly?

Geir: No, the whole premise is silly and it’s very badly written. I’m the senior officer here and I haven’t had a funny line yet. So I’m stopping it.

Dino: You can’t do that!

Geir: I’ve done it. The sketch is over.

[Slightly rewritten from Monty Python, Army Protection Racket.]

«Alt for Norge» var valgspråket dansken Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel tok da han 18. november 1905 fikk ny jobb og nytt navn, Haakon VII. Valgspråket er bragt videre helt inn i vår tid, først av Kong Olav V, og sist 17. januar 1991 av Kong Harald V, som forøvrig skal ha pionert uttrykket «våre nye landsmenn».

22. juli 2011 sprengte israelvennen Anders Behring Breivik regjeringskontorene og Olje- og energidepartementet på Einar Gerhardsens Plass i Oslo sentrum, der 7 mennesker ble drept, før han dro videre til AUFs sommerleir på Utøya og meiet ned og drepte oppunder 90 sosialdemokratiske tenåringer. Disse hadde blant annet brukt leiroppholdet til å prøve å påvirke moderpartiet til fordel for en boikott av Israel på grunn av landets mange menneskerettighetsbrudd.

Terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik valgte seg 65-årsdagen for den zionistiske terrorgruppen Irguns terrorbombing av King David Hotel i Jerusalem for sine ideologisk forkvaklede aksjoner mot det regjerende norske Arbeiderpartiet. Bombene den 22. juli 1946 drepte 91 mennesker og såret 46. Hotellet var hovedvarteret for de britiske mandatmyndighetene i Palestina, deriblant de britiske militære styrkene.

Gitt Behrings erklærte støtte til den zionistiske høyreekstreme ideologi, hans valg av kampform – terrorisme og massedrap – samt hans valg av dato for den dødelige aksjonen, finner jeg det rimelig å si at Behring kjemper en unorsk kamp, med unorske midler på vegne av en fremmed makt. Anders Behring Breivik er vår første Quisling siden den 2. verdenskrig.

Denne ynkelige landsforræderens valgspråk må være «Alt for Israel!».

«So let us fight together with Israel, with our Zionist brothers against all anti-Zionists, against all cultural Marxists/multiculturalists.» - Behring

På tirsdag lanserte noen som hevder å være talsmenn for Anonymous en video som erklærer krig mot systemet, skriver Timothy Karr for Huffington Post i artikkelen «Anonymous Declares Cyberwar Against ‘the System’».

Anonymous snakker om en fredelig revolusjon som i tillegg må få TV-dekning. Vi har med andre ord ikke med noen vanlig revolusjon å gjøre her, for de er jo som kjent både «væpna» og uten gratisreklame i eteren. Og selv om det er vanskelig å vite om dette «er» Anonymous, gitt deres løse og anonyme struktur, oppfordrer i alle fall skaperne av videoen teknisk kyndige mennesker til å bruke sine ferdigheter til å bli «digitale undergrunnskrigere».

Er revolusjonen allerede begynt?

Hvit idyll på sjøsiden av Østbanehallen.
Hvit idyll på sjøsiden av Østbanehallen.

Etter en Strongbow og en bedre middag med moderen på Kristiania i ettermiddag, var jeg utenfor for å nyte en sigarett i sprengkulda før gaveutvekslingen. Siden alt var så postkorthvitt og dekket av julesnø, knipset jeg først disse bildene.

Så kom det et menneske gående som knapt hørbart sa «jeg vil bare hjem». Da jeg spurte hvor hun bodde, stanset hun opp litt. Hun så ekstremt forfrossen ut, og ganglaget røpet at hun brukte opiater. Hun kom enda litt nærmere, og jeg holdt en arm rundt på ryggen hennes, strøk den opp og ned. Hun lente hodet sitt mot mitt. Jeg kunne høre at hun gråt en skvett. Lavt, men like fullt gråt. Det gjorde henne enda mer menneskelig for meg. Vi er jo opplært til å bare forvise henne til et bakrom i sinnet, til det bakrommet der det som skjer med henne liksom ikke angår oss andre.

Fordi hun allerede var sterkt nedkjølt, og derfor sikkert ikke tenkte klart, sa jeg flere ganger til henne at hun måtte komme seg inn et sted. Har du et sted du kan gå? Du må ikke legge deg ned eller sette deg ute, for da er det ikke sikkert at du våkner opp igjen.

Jeg håper det er et sted hun og andre kan gå og få varmen i seg. Vi kan ikke være så strenge at vi lar henne dø bittelille julaften til skrekk og advarsel for oss andre.

Ikke bra, tenkte hun. Svor er ikke bra. Mye fett. Fedme. Han må passe seg nå. De har sagt det nede på legesenteret. Blodtrykket. Kolesterolen. Fettet kan rett og slett blokkere årene til Trygve. Hvis det skjedde kunne hun bare ta kranførerbeviset hans og spyle ned i dass. Ikke flere penger fra den krana. Slutt på turene til Kreta og de elleville lørdagene på Lørensenteret. Alvor, tenkte hun. Blodig alvor.

svor

Før Trygve kom settende i den nye kadetten sin skar hun av svoren med en forskjærskniv. Passet på å få med alt fettet under den sprø svoren. Kastet den ut i snøen fra kjøkkenvinduet, til alle dompapene og kjøttmeisene der ute. Tenkte på Trygve igjen, det neket, som alltid glemte småfuglene. Hadde han kjøpt julenek i år, kanskje? Nei. Og presangene rasket han alltid med seg i kadetten på en halvtime etter jobb julaften. Her hun sto på kjøkkenet kunne hun ikke huske hvorfor hun en gang hadde falt for Trygve.

Svorjøden sto og trippet i den våte snøen utenfor kjøkkenet. Kjente svorlukten. Strakte hals mot kjøkkenvinduet. Det åpnet seg! Svor, tenkte han. Kommer det svor nå? Her? Svoren svevde i perfekt ballistisk bane ut fra vinduet. Han svor nå. Gledestårene spratt og han bannet og svor over perfeksjonen i kastet hennes, og hele settingen med den nye svorrampen. Aldri før hadde det vanket svor på denne gården. Nærmeste rampe var en gård godt på andre siden av lensene. Andre siden av Glomma. Men han hadde været svor her, svorjøden. Hadde det. Magefølelsen sa svor. Intuisjon er alfa-omega, tenkte han, mens han bykset frem gjennom snømassene mot nedslagspunktet. Alltid vært det for oss.

Kjøttmeisene lagde et svare leven, hun hørte det. Hun måtte smile. Da er det i alle fall noen som får en gledelig jul, tenkte hun. De mesket seg i fettet nå. Var først på svoren. Dompapene kastet seg inn i basketaket i samlet flokk et øyeblikk etter. Svor, tenkte de. Det svartnet for dem ved synet av kjøttmeisene som danset rundt i svorfettet. Svømte i førsterangs svor. Lot svor være svor så lenge, og gikk rett mot synet på meisene. To eller tre mot en. De var overtallige, og kjøttmeisene var snart forvist fra svorplassen.

Kadetten svingte inn på tunet i halvmørket, men han merket seg alle dompapene. Jul! tenkte Trygve. Så husket han juleneket. Spant ut igjen på glattisen og gjorde en snartur nedom Shell for å raske med seg det hersens juleneket. Gunhild ville gå helt koko igjen om han glemte det en gang til. Hadde mast om det siden oktober. Trygve skjønte ikke hvorfor hun ikke bare kjøpte det jævla neket selv, om det var så viktig for henne. Et nek kostet tross alt bare skrukorken på en av kremene hun stadig vekk smurte seg inn med. Gned seg inn med, tenkte Trygve. Men måtte medgi at hun luktet godt, og at han elsket den myke huden hennes, da han parkerte kadetten for godt for julekvelden.

Han hadde nesten svoren i sin hule hånd, svorjøden, da han så noe rødt komme settende fra det gamle stabburet. Hadde stupt den siste meteren inn mot nedslagspunktet. Skremt opp alle dompapene, i en rød sky av småfugl. Føkkings fjøsnisser, tenkte han, før han lå baset ned i snøen. Uten svor. Utmanøvrert av nisser! En saftig hebraisk ed kunne høres dypt nede fra snøen.

Men inne i huset dro det seg nå mot kveldens høydepunkt. Årets høydepunkt, på sett og vis. Med grantre og svibel og julestjerne. Ribbe på bordet, og etterpå åpning av gavene. Knut-Ivar var kommet i en politibil, fått juleperm. Det var tilløp til harmoni, og flaskene med juleøl gled glatt ned i høyt tempo, hos karfolket.

Reven lå under birkerot, bare et steinkast fra kårhuset. Gnog svor.

– Men i ville hællvette, da, kjerring! Har du spist all svoren selv?! Trygve var sprengrød i trynet og hadde hoppet opp fra stolen ved synet av den skamferte familieribba. Nå har det klikka fullstendig for henne, tenkte han, gjennom akevitten og juleølrusen. – Jeg ga den til dompapene, sa hun kjølig og tilkjempet behersket. Det knøt seg i henne og bruste i blodet. Nå har jeg gjort det, tenkte hun. Nå er helvete ute. – Du gadd jo aldri kjøpe det neket vi pratet om…

Da ambulansen kom, så portørene revespor i snøen foran kjøkkenet.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.